Hallo! Filippinene?

[mcar]

Sitter her i Puerto Galera og surfer via mitt nyinnstallerte wireless netverk! Babyen er med... det sparkes stadig.

Jeg har valgt å føde her nede mye pga de europeiske visumreglene. Skal jeg ha mest mulig tid sammen med pappaen så var det bare å telle uker og måneder...

Håper pappaen kan få lettere tilgang til Norge etter at babyen er kommet til verden. Så vi kan være sammen så mye som mulig i fremtiden også!

Min famile og mine venner mener jeg er hakke gal som velger bort Norges forhåndsbetalte fantastiske (?) helsevesen mot et snuskete, varmt og bakteriebefengt (?) helsevesen jeg må betale for. Bare for å være sammen med barnefaren så mye som mulig.

Den hakke gale dama koser seg nå med barnefaren og alle de positive tilbakemeldingene jeg får fra mine filippinske medborgere.

Og fødselslegen her er grundig og langt mer opptatt og bekymret for min og barnets helse enn legen min i Norge var :-)

Så jeg er ikke bekymret.

Jeg gleder meg og skal gjøre mitt ytterste for at legen ikke setter meg igang til onsdag (mens-termin) eller legger meg på operasjonsbordet "unødvendig". Hun vil jeg skal ta keisersnitt da jeg er gammel - 39 år 8 mnd - og synes jeg begynne å få lite fostervann. Men jeg føler meg ikke høygravid og fødeklar!

Jeg er i kjempeform, babyen sparker jamt og trutt hele døgnet gjennom og jeg har ikke kynnere å snakke om. Ja, hodet har festet seg der nede og livmormunnen begynner å bli myk, men likevel?! Kan jeg være fødeklar da?!

 

Det blir spennende å se på onsdag. Jeg tar med meg bagen da jeg har 1 1/2 times ferjetur til sykehuset.

Og så håper jeg at sykehuset vil se gjennom fingrene med sin polecy og la pappaen bli med på fødselen. Jeg skal argumentere så godt jeg kan!

 

Jeg skal oppdatere dere på helsevesenet og metode her nede etter at det er overstått :-)

 

 

[mammalade4]

Heisann

Du virker som en utrolig flott og sterk kvinne. Gleder meg til å høre hvordan det går med deg.

 

Klem fra lille meg i Newcastle.

[mcar]

Det ble ikke noen fødsel den dagen:-)

Legen sa, som sandt var, at det var mitt valg men at hun anbefalte keisersnitt. Jeg var så mentalt klar for en vaginal fødsel så en "snarvei" som et ks føltes som var ikke aktuelt.

 

Lørdag 3. november startet som alle andre dager, kl. 07:00.

Jeg var litt uvel i magen da jeg spiste frokost på morgenen og hadde rødbrun utflod (tenkte det var for vi hadde hatt sex kvelden før :-))

Rumlinga i magen tiltok utover formiddagen og jeg fikk en slimaktig utflod på toalettpapiret i 1/2 11-tiden.

Gikk innom legen på resortet min mann jobber for å sjekke. Tok tiden og hadde ca 20 sek rier hvert 2. min kl. 11:00. Legens kone var på besøk, hun er fødselslege, og hun sjekket meg 1,5 cm åpning.

Ringte etter båt som kunne frakte meg over til øya der sykehuset er. Måtte vente på at min mann kom tilbake fra dykk og kom oss avgårde kl. 12:00. Båtturen gikk greit, jeg satt på knærne og klemte om en stolpe under riene.

Vannet gikk ca kl. 13:00 da jeg skulle gå ut av båten på andre siden. Turen i van til sykehuset var ille, humpete vei, og sjåføren kjørte det bilen var god for. Jeg måtte be ham ta det litt roligere :-)

Vel fremme på sykehuset ble legen fra seg da hun så fargen på underbuksene mine - de var grønnaktige.

Da hverken hun eller to andre kunne finne fosterlyden under riene ble jeg lempet over på en båre og trillet i huj og hast til operasjonssalen.

Fikk spinalbedøvelse (i ryggraden) og var våken under hele inngrepet. Kl. 14:03 ble Aleksandra løftet ut. Jeg husker ikke noe etter at jeg hørte barnegråt :-)

 

Våknet på oppvåkninga kl.15:00 og lurte på hva jeg gjorde der, jeg ville se babyen min! Jeg ville opp på rommet mitt, til min mann!

Babyen hadde bæsjet i fostervannet og var satt på antibiotika kur. Det ble jeg også forresten. Hun lå på nursery og fikk ikke forlate den posten. Tror jeg har vært den mest utålmodige og masete pasienten de noengang har hatt!

De ga tilslutt etter og jeg ble trillet opp på rommet kl. 19:00, men fikk ikke snu meg eller bruke pute før kl.22:00. Måtte love det og holdt det.

 

Å få ned Aleksandra krevde mer mas. Fikk hilse på henne på nursery i 11-tiden dagen etter.

Sykesøstrene lurte på hva jeg gjorde gående i gangen, jeg skulle holde senga! Jeg skulle opp til babyen min!

På nursery ble babyen først vist meg i vinduet. Hun var hardt tullet inn i et teppe, jeg tenkte "er det der min?". Jeg protesterte heftig og fikk etter en stund komme inn på et siderom, fikk ny trøye og tøfler og fikk holde jenta mi. Hun ble mye skjønnere da jeg fikk viklet henne ut av teppet!

Jeg ville ta henne med meg, men fikk ikke lov. Jeg argumenterte med amming og bonding og spurte om det virkelig var nødvendig å isolere henne i en uke (antobiotikakuren varte 7 dager). Det var det ikke, men om jeg tok henne med ut kunne jeg ikke levere henne tilbake. Jeg hadde da ikke til hensikt å levere henne tilbake, vi skulle kose, amme og bli kjent!

De skulle spørre barnelegen.

Kl. 15:00 kom de trillende inn på rommet med henne :-)

Jeg viklet henne ut av teppet igjen og la henne til brystet. Hun skjønte hva hun skulle gjøre og siden har hun hengt i puppen så ofe hun har bedt om det :-)

Jeg hadde bestilt enerom med eget bad, noe som koster litt mer, men som jo er mer etter vår staddard :-)

Rommet var stort, hadde tv, kjøleskap og kjøkkenbenk. Badet var flislagt med vestlig toalett og dusj. Rommet ble reingjort to ganger -, badet riengjort og senga skiftet på en gang - og vi fikk 3 måltider om dagen.

På Filippinene er det vanlig å ha med seg noen på sykehuset. Sykesøstrene vasker deg ikke så om du ikke orker å stelle deg selv kan det være greit å ha med en egen "søster".

Jeg hadde med ei koselig dame, Rosemary, en tidligere nabo. Hun hadde vært med på svangerskapskontrollene mine også.

Sykehuset setter ingen begrensninger på antallet på rommet så lenge de ikke er til sjenanse for andre pasienter. Vi var på det meste 4 voksne og en baby.

Vi fylte kjøleskapet med god mat og drikke og koste oss.

Rosemary og min manns eldste datter Sheena (hun er nyutdannet sykepleier :-)) dullet med Aleksandra når hun ikke lå til puppen eller jeg klemte på henne. Våknet hun på natta så var Rosemary raskt på pletten. Jeg ble så bortskjemt! Og Aleksandra lå aldri i senga si aleine :-)

 

Jeg fikk ikke forlate sykehuset mens jeg var innskrevet og ble ikke utskrevet før jeg hadde betalt. Sykehuset tok kredittkort og hadde minibank og apotek inne på området så det var ingen grunn til å forlate bygget.

 

Hele sulamitten, keisersnitt, medisinering, 7 dager på fullpensjon kom på ca 75.000 peso.

 

I ettertid har vi tatt ultralyd av Aleksandras hode (jeg syntes hun hadde merklige øyebevegelser) til 1500 peso og bakteriekultur-test av bæsjen hennes for å sjekke at det ikke var flere farlige bakterier i systemet hennes etter å ha drukket bæsjen sin til 900 peso.

Hun fikk BCG vaksinen da hun var to dager gammel (den får alle på Filippinene, normalt første levedøgn) og første Hepatitt B-vaksinen før vi forlot sykehuset. Etter at vi kom hjem har vi tatt de samme vaksinene vi får i Norge. Her er det bare BCG'en som er gratis riktignok.

 

1 peso er ca 0,135 kroner

 

Ks såret mitt hadde lukket seg før vi forlot sykehuset så det har ikke gitt meg noen problemer.

Jeg holdt meg rolig de foreskrevne 6 ukene.

Jeg følte meg frisk og rask, har ikke tatt en smertestillende siden sykehuset, og måtte minne meg selv på at jeg var rekonvalisent :-) Vi har leid jaja, en slags hushjelp, som har stått for reingjøring av huset og bæring av innkjøp. Så det eneste jeg har løftet på er dokka mi :-)

 

Kikoene har rast av; jeg startet på 56 kilo, kom opp i 63 og er nå nede i 53 kilo. Gubben klager på at jeg er blitt beinete :-(

 

Nå er dokka 2 måneder og jeg har så smått begynt å trimme, tar jentungen i bæreslynga og går meg en tur. Deilig!

Regner med at jeg får litt fler kilo når jeg får opp litt muskelmasse :-)

 

Møtet med det Filippinske helsevesen har bare vært positivt. Møtet med det Norske byråkratiet har vært en nedtur!

Vi venter fremdeles på et personnummer så dokka kan få et pass og vi kan reise til Norge for å vise henne frem :-(

 

Ønsker dere alle et Strålende problemfritt Nytt År!

 

 

 

[mammalade4]

Hei igjen

 

Det høres ut som du har bare positive opplevelser og at helsevesenet på Philipinene bare er bra. Skal være enig med deg at det norske byråkratiet kan være noe herk. Regner med det blir det samme problemet for oss når vi må ha personnr til banet i magen. Men du er vel inne i folkeregisteret? Og du fikk kanskje engangsstøtte eller fødsels penger?

 

Uansett lykke til videre både på Philipinene og hjemme i Norge. Håper du får vist fram vidunderet til familie og venner hjemme snart.

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei,

 

Vi søkte om person nr i begyndelsen av august og mottok brev med person nr i slutten av November - begyndelsen av Desember. Det tok sin tid....

Vi hadde mulighet for å søke om pass samtidig med personnr.

[mcar]

Fytti grisen, så lang tid!?

Men nå har det allerede gått to måneder her :-)

Vi søkte om pass da Aleksandra var 3 uker gammel, kom oss ikke til Manila før... Søknaden har ligget på vent hos Ambassaden i påvente av at Filippinske myndigheter skulle registrere henne og gi oss en gyldig fødselsattest. Der var jeg en runde og purret litt så det tok bare en måneds tid mot vanlige 2 -3 måneder :-)

Privatpersoner kan ikke søke om personnnummer, det må gjøres via en utenriksstasjon el.

Ambassaden var raskt ute med å sende søknad om personnummer og alle nødvendige papirer videre til Norge og Skatteetaten/ Folkeregisteret når de fikk OK fra Filippinske myndigheter. Det er kun kontoret i Hammerfest som utdeler personnummer.

Der i gården har de omorganisert nå til nyttår så all post skal innom Tromsø for scanning.

Jeg har ringt til til Hammerfest et par ganger og snakket med hun som sitter med jobben "utdeling av personnumer" og hun kunne på mandag se at papirene var scannet. Hun visste ikke om papirene fysisk var kommet med posten sist fredag (det var da hun fikk all posten som var sendt før Jul!). Hun mente det ville ta et par ukers tid til før personnummeret forelå.

Det så ut som om det var nok dokumentasjon vedlagt søknaden om personnummer til at vi ville slippe DNA-test. Puh!

Antar Folkeregisteret sender brevet med personnummeret til Ambassaden. Håper så Amassaden i Manila sitter klare med passpressa!

 

Det hadde vært fint å rekke hjem til 40 års dagen min!

[mcar]

Jeg står i Folkeregisteret og betaler min skatt til Norge.

Men noen engangsstønad kan jeg se langt etter, til det er en nordsjøjobb for godt betalt :-)

Fødselspenger har jeg heller ikke mottatt. Men så er det ikke registrert i det Norske systemet at jeg har født ennå.

Barnetrygden må jeg også vente på da jeg jo ikke har fått levert noe søknadskjema til Trygdekontoret (NAV) hjemme.

Alt slikt får vente til jeg kommer hjem, gidder ikke stresse med det herfra.

Men vi sulter jo ikke, 80% av grunnlønna tikker inn hver måned. Savner overtidskronene da :-)

 

Jeg tar masse bilder av dokka og sender e-post hjem til familie og venner så de får fulgt med på alt som foregår.

Det setter de pris på.

Takker teknologien for den muligheten :-)

[mcar]

I dag tidlig ringte de fra Ambassaden og sa Aleksandra hadde fått personnummer og kunne få pass :-)

Kan hente nødpass til henne på mandag!

 

Så nå reiser vi hjem på besøk, til fredag.

Jeg er så glad! Tralila!