Min erfaring

[Anonym bruker]

Første gang jeg ble gravid var jeg 19 og absolutt ikke klar for det.

Min daværende kjæreste ville ha barnet, men et år senere var det da altså slutt mellom oss.

Jeg var jo somsagt ikke klar, likevel opplevde jeg og ligge å gråte den kvelden etter at aborten var utført.

Jeg lå og unnskyldte meg og prøvde forklare til den vesle sjelen at dette var det beste, jeg var ikke klar.

Jeg snakket vel like mye til meg selv.

 

Da jeg var 23 ble jeg gravid igjen.

Denne gangen med en kompis.

På denne tiden drev jeg med litt "utagerende festing", var ikke i noe forhold, arbeidsledig og da sier det seg selv, tiden var ikke inne enda.

Så ble det abort igjen.

Denne gangen fortalte jeg ikke familien noe.

Jeg følte livet mitt var alt for komplisert og jeg prøvde vel å beskytte kompisen min også.

Jeg måtte til SiA for å få utført aborten, jeg var blakk og kvalm, bussturen dit var helt jævelig.

Etter å ha fått tabletter som skulle sette igang aborten skulle jeg tilbake 2 dager senere.

Jeg hadde ikke penger til bussen, men sykehuset gav meg penger til reisen tilbake.

Det må ha vært dne jævligste situasjonen EVER!

Hadde jo ikke råd til at kompisen min kunne følge meg på sykehuset heller.

Så 2 dager senere dukket jeg opp igjen, det var denne gangen jeg skulle blø ut fosteret.

Jeg lå og gråt og følte meg ensom, helt til det ble på tide å dra hjem igjen.

Jeg gruet meg veldig.

Heldigvis får man rekvisisjon til taxi av sykehuset.

Vel hjemme ble jeg møtt av kompisen min.

Han satt bare i fotenden av senga og lovet å gjøre alt godt igjen.

5 mnder seinere skylte han meg 12.000,- og stakk.

Siden har jeg ikke hørt fra han.

 

Jeg fallt inn i en dyp depresjon og ble veldig syk.

Jeg ble veldig syk etter første aborten også.

De sier man får en psykisk reaksjon selv om man er instillt på ikke å fullføre svangerskapet.

 

Denne gangen beholder jeg.

Jeg er rusfri (5.året), i fast forhold og ser lyst på livet.

Riktignok har jeg ikke fullført utdannelse enda, ikke har vi hus (men ei heller noe lån), men vi gleder oss begge å ting kan bare bli bedre!

Jeg unner ingen gå gjennom en slik situasjon jeg var i den siste gangen.

Men har du havnet i en sånn situasjon så er du ikke den første.

Forresten fikk jeg hjelp fra Uteseksjonen i oslo, de visste hva som foregikk og jeg fikk pratet ut med dem.

Dessuten er jeg taknemmelig for at SiA lånte meg penger til buss.