Dere med fødselsangst som ikke har født

[Anonym bruker]

Jeg får inntrykket av at mange vil forsikres om keisersnitt. Hvorfor det?

Hva er det dere er redd for? Er det smerten? Den kan nemlig forebygges. Er det revning? Har dere i så tilfelle sett statistikken på dette og hva sannsynlighetene er for at det skal bli totalruptur?

 

Jeg kan selvfølgelig bare snakke ut ifra eget synspunkt og erfaring og min første fødsel var et sant helvete. Om noen vil at jeg skal gå i detalj så si gjerne i fra, så skal jeg det.

 

MEN det jeg vil fram til er et par ting. Jeg gikk inn med en fødselsplan, som ble fulgt til punkt og prikke og som jeg var fornøyd med at vi hadde fulgt så nøye. Skrøt av mannen min for at han ikke hadde ettergitt kravene da jeg var så bortreist at jeg ikke kunne svare for meg selv. Det endte nesten i hastesnitt fordi jeg var for utmattet til å presse skikkelig.

 

Så da jeg ble gravid med andremann, som var planlagt, sa jeg, pytt sann, jeg overlevde forrige fødsel, hadde glemt det rett etterpå etc, etc. Da jeg kom til jordmor i uke 20 og hun ba meg fortelle om den forrige fødselen brøt jeg fullstendig sammen. Ganske overraskende for meg, men da gikk det opp for meg at jeg skulle gjennom det samme en gang til. Ja, min første fødsel skremmer nok de fleste, men det viktige er jo at jeg lærte, om enn noe sent av mine erfaringer. For med nr 2 var jeg også fast bestemt på en fødselsplan, men du verden så godt det var da jeg ble fleksibel og innså at kanskje det ville være bedre for alle parter, meg, pappaen og babyen om jeg fikk epidural.

 

Jeg hadde glatt fått innvilget keisersnitt om det hadde vært ønske om det, men tror jeg har mer angst for det enn for vanlig fødsel.

 

Er dere redde for at det skal kjennes som et nederlag å måtte ty til epidural f.eks hvis smertene blir for ille eller fødselen drar ut og dere er slitne? Det var jeg, men nå skal jeg ha min 3. Jeg går inn med et åpent sinn og om jeg føler behov for epidural ber jeg om det.

 

Tror det jeg vil frem til er heller at man bør forhandle seg frem til en avtale der man "ser ffødselen an". At dersom man skulle få panikk og føle at man trenger keisersnitt så kan man få det, men at man kan få komme inn når fødselen starter og prøve et normalt forløp og være åpen for at ting kan skje som man ikke hadde tenkt på.

 

Kanskje er nettopp du en av den som reagerer med å bli skikkelig tøff når det trengs eller kanskje er du en pyse som jeg! Poenget er at vi vet ikke hvordan vi reagerer til vi faktisk er i den situasjonen. Er det ikke da litt dumt å gå inn og foreta en omfattende operasjon som man i tillegg bruker mye lengre tid på å komme seg etter, der man ikke kan løfte noe særlig eller kjøre bil i ukesvis etterpå, enn å gå inn og se det an der og da?

 

Jeg vet selvsagt ikke grunnene til dere som velger denne løsningen og skal ikke si at "jeg vet best" og at "slik skal det gjøres!"

Dette er bare mine tanker om temaet og om dere er enige eller uenige skal dere få lov til. Jeg respekterer deres synspunkt uansett.

 

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle så hadde jeg ikke fødselsangst da jeg var gravid, jeg så frem til fødselen og gledet meg til å bli mamma. Det jeg var bekymret/redd for var å revne stygt.

Jeg hadde skrevet et bra ønskebrev om hvordan jeg og mannen min er, at jeg var åpen for det meste mtp stillinger osv, at det var viktig for meg å føle meg ivaretatt av jordmor, at jeg var redd for å revne stygt og ville derfor at de skulle gjøre det de kunne for å hindre dette.

 

Fødselen var svært lang og tøff - til og med til å være førstegangsfødende. Jeg ble tilbudt epidural men ville ikke ha fordi jeg var redd for å miste pressriene når den tid kom slik at de måtte bruke tang. Når man bruker tang er det større sjanse for å revne.

Jordmor trodde ikke jeg ikke jeg hadde så vondt og trodde jeg taklet fødselen kjempebra fordi jeg ikke laget en lyd. Sannheten var at jeg følte meg fanget i min egen kropp og opplvde å være i Helvete uten å klare å rope om hjelp.

Resultatet av denne fødselen ble at jeg utviklet et post traumatisk stress syndrom med symptomer som søvnløshet, gråtetokter, depresjon og muskelknuter i nakke og rygg. Dette skjedde ikke før 2 mnd etter fødselen (forsvarsmekanismen min var å fortrenge hendelsen).

 

I tillegg revnet jeg grad 3 dvs at lukkemuskelen ble delvis avrevet. Dette ble ikke oppdaget så derfor ble den heller ikke reparert.

Til tross for aktiv trening av bekkenbunnen har jeg problemer med å holde på luft og jeg får ofte sterk og plutsleig trykketrang og har vanskelig for å holde meg når jeg kjenner at jeg må på do.

Jeg skal inn på sykehuset i denne måneden for å ta UL og undersøke hvor omfattedne skaden er og eventuellt starte med behandling i form av elektrostimulering. De anbefaler ikke å operere når det er så lenge siden skaden oppsto, for man kan like så greit bli verre av operasjonen som å bli bedre.

 

Jeg har blitt tilbudt å bli satt i gang før termin slik at jeg kan ha en planlagt fødsel og en jordmor som jeg kjenner og føler meg trygg på. Problemet er at en indusert/igangsatt fødsel er ofte hard og lang og det er ofte behov for epidural.

Jeg er fremdeles redd for epidural og å ende opp med en enda styggere skade i underlivet som i verste fall kan gjøre med totalt inkontinent eller må ha utlagt tarm.

Sjansen for at dette skal skje når man har en sfinkterskade som ikke er blitt reparert, er stor - mye større enn hos de som har hatt totalruptur som er blitt fikset. I tillegg til dette kommer de vonde minnene fra den forrige fødselen der jeg ble sviktet av jordmor.

Jeg er ikke redd for smerten for jeg har opplevd og overlevd den sterkeste smerten som jeg kan forestille meg, men jeg ønsker ikke å oppleve det igjen.

 

Jeg er ikke begeistret for å måtte ta KS, men for meg blir det det beste av to onder.

 

Sånn, der var mine grunner til hvorfor jeg vil ha innvilget KS før jeg blir gravid.

[Anonym bruker]

Jeg må legge til at etter fødselen var jeg fullstendig utslitt og hadde så store smerter i underlivet at jeg ikke kunne sitte eller gå normalt eller gå på do uten å ha vondt i flere uker etterpå. Så hvor fort man kommer seg etter et KS eller en vanlig fødsel er veldig forskjellig alt etter hvilken fødsel man får.

[Anonym bruker]

Hahaha må lære meg å lese overskriften litt nøyere - dette var visst til de som IKKE har født :-p

[Anonym bruker]

Fint at du skrev likevel synes jeg! Du har jo en god begrunnelse denne gangen.

 

Angående epidural var jeg også kjemperedd for dette, men det gikk kjempefint. Har du snakket med dem om akkurat det? I og med at du har født før er gjerne sannsynlighetene mindre får at du må ha hjelp av tang?

 

Jeg fikk "kur" oxytocin tror jeg det heter da jeg har veldig ineffektive rier og med epiduralen fikk jeg ikke noe mer smerter av den grunnen, men riene ble da sterke og det var ikke noe problem å presse ut babyen. Med min første satt han bom fast lenge, men han hadde veldig stort hode da!

 

Ønsker deg i alle fall lykke til uansett hva utfallet blir jeg.

Kjenner meg godt igjen i det med å fortrenge opplevelsen.

 

Men det kan jo ikke være så forferdelig som man skulle tro i og med at vi velger å gjøre det om og om igjen i noen tilfeller!

 

HI

[Anonym bruker]

Hei, er meg Anonym igjen.

 

Om jeg hadde født med eller uten epidural neste gang så hadde det ikke hatt så mye å si, for jeg har allerede en skade som med stor sannsynlighet vil bli større ved en vaginal fødsel. Det ble ikke brukt tang sist gang, men jeg revnet likevel stygt

Når jeg nå fremdeles etter over et år etter fødselen har plager med inkontinens for luft og smerter ved avføring, så er det ikke en sjanse i havet at jeg risikerer å bli enda mere ødelagt enn jeg allerede er - vaginal fødsel er totalt utelukket.

 

Nei for mange så er det å føde ikke forferdelig i det hele tatt, det er tvvert i mot en flott opplevelse.

Hadde jeg vært en av de som har lette og/eller korte fødsler (eller som ikke er redd for å bruke epidural eller ikke tidligere hadde fått totalruptur) så hadde jeg sikkert født med glede igjen.

Men i mitt tilfelle med den fødselen jeg fikk, så var det å føde en forferdelig opplevlese som jeg ikke unner min verste fiende, hverken der og da eller skadevirkningene etter den.

Sllike skader som den jeg har fått blir ofte verre med årene fordi bekkenmuskulaturen svekkes. En ny vaginal fødsel hvor bekkenmuskulaturen på ny strekkes til det ytterste, vil bidra til å svekke bekkenmusulaturen min ytterligere.

 

Takker for lykkeønskinger! :-)

[jippijippijaja]

Først en innrømmelse, jeg har født, men ikke vaginalt. Har to keisersnitt. Vil legentlig ikke gå så mye inn på min egen historie, men vil heller kanskje belyse noen aspekter som kan være utslagsgivende når man velger ks.

 

Jeg tror alle har en viss redsel/respekt for selve fødselen. Heldigvis klarer de fleste å se hva som er på den andre siden av fødselen. Dessverre er det ikke slik for alle. Under mitt første svangerskap var jeg nesten sykelig oppsatt på fødsel uten smertelindring (for å oppnå mest mulig kontroll selv), og tok ikke hensyn til min egen historie. Hadde jeg gjort det, ville jeg forstått at jeg valgte veldig feil.

 

Man vet en del om hva som kan forårsake fødselsangst. Som regel er det ting som har skjedd tidligere i livet som er opphavet. Ihvertfall til den alvorlige angsten, som krever oppfølging.

 

For veldig mange handler det om kontroll. Det å ha kontroll over hva som skjer med egen kropp. Kankjse har man vært igjennom ting som gjør at det å kontrollere seg selv er det eneste man vet man kan stole på. Normalt vil man kanskje ha et visst slingringsmonn om hva man kan tåle, man takler at alt ikke går helt som planlagt. For mennesker meg angst, er dette slingringsmonnet veldig lite.Fødsel er en ting man ikke kan kontrollere, det handler jo faktisk om å la kroppen styre. For meg ble det umulig. I det riene ble sterkere, ble jeg mer og mer hysterisk. Kroppen og min psyke tålte ikke at jeg ikke hadde kontrollen lenger, og smerten ved fødsel er så stor, at man ikke kan "rømme" sin vei, heller.

 

I tillegg er man på sykehus, noe som for mange er skummelt nok i seg selv. Man er jo faktisk en pasient, uten spesielt mye mulighet til å påvirke omgivelsene.

 

Og dessuten. Min personlige oppfatning av hvordan sykehusene fungerer, er at det ikke er spesielt gunstig for en fødende. Hos alle andre dyr stopper fødselen opp hvis dyret ikke er trygt. Derfor føder de fleste dyr om natta. Heldigvis er det i ferd med å skje noe for fødekvinnen, med mor-barnvennlige avdelinger osv.

 

Håper jeg var klar nok. Jeg er nok veldig veldig trøtt:-)

[Mammaliten 78 *sprekkeferdig*]

Min fødselsangst bunner i sjenanse, nesten sykelig sjenanse. Tanken på at noen andre enn meg selv og mannen min skal se mine private kroppsdeler får det til å rakne for meg. Jeg fikk innvilget ks første gang på dette grunnlaget og kommer til å få det denne gang også. Det er umulig å føde vaginalt uten at noen seg eller tar på private kroppsdeler. Hadde det enda gått an å føde gjennom navelen.....

[Anonym bruker]

hm.. jeg har også født da...

 

Fødselen tok 2 døgn, pga jeg ble satt i gang.. Og det værste var egentlig ikke smertene, men at jeg var så ufattelig sliten under fødselen og de neste 6 ukene! Jeg mista masse blod, og revna alle veier. Og det tok flere dager før jeg klarte å gå på do eller dusje uten hjelp. Jeg klarte heller ikke stelle på babyen på noen dager. Og det tok faktisk 6 uker før jeg begynte å komme meg sånn passelig at jeg klarte å bli med på butikken!

 

Nå er jeg gravid igjen, og jeg ønsker å føde vaginalt.

Men jeg håper virkelig jeg kan få til en avtale om å få KS dersom fødselen drøyer ut over 1 døgn igjen. Håper jeg slipper å gå glipp av babyen sitt første døgn og de første ukene igjen..

[T-girl]

Til Hovedinnlegger:

"ikke kan løfte noe særlig eler kjøre bil på ukesvis" etter KS??????????

Tull og tøys!

Hatt 2 planlagte KS, tok en luftetur med bilen fra Barsel dag 3 (trengte litt Rolling Stones på full guffe og noen sigaretter, og vind i håret (over fartsgrensen)).

Og 14 dager etter glemte jeg meg helt og lempet i hus 2 * 15 kg's hundeforsekker - en under hver arm - kjente det ikke en plass!!!

Sånn skremselspropaganda bør du ikke spre.