Da kjære anonyme kommer jeg med en av mine plagsomme livsfilosoferinger igjen.. så er dere advart;)

[Gjest]

Jeg tror ikke det finnes ett menneske utover familien min som kan si at han/hun virkelig kjenner meg...

Alltid har jeg hørt at ååh jeg kjenner deg så godt osv, alle trodde at de kjente meg så godt.

Jeg var en festperson som bare var ute etter å leve livet og feste og ha sex, thats it, det var det folk trodde om meg, og da jeg stolt fortalte at jeg ventet barn for mine bekjente så var det som om hele gjengen skulle falle om av sjokk.. Hun ha barn.. hun som bare vil feste og styre, hun kan da vel ikke bli mamma, hvorfor vil hun bli mamma???

 

Ja så godt kjente de meg at de faktisk trodde hundre prosent at jeg ville tatt abort, hvem sier det noe om, meg eller dem? jeg vet ikke, jeg vet bare at det viser hvor dårlig folk kjenner meg.

Bare det at folk trodde det skulle gå til helvete viser hvor fantastisk lite energi folk har brukt på å bli kjent med den virkelige meg, ikke den jenta som festa og styra rett og slett fordi hun ikke hadde annet å fylle livet med..

Hvorfor skulle ikke jeg feste? Jeg hadde jo ingenting annet å fylle dagene med, jeg var ung og enslig og å feste var i allefall noe å gjøre.. Når ble det så ille å se at en jente i tyveårene festet i helgene? Når ble det så uglesett å feste at folk fikk for seg at bare pga en vill fortid skulle ikke jeg kunne bli en god mamma, at bare på grunn av en fortid som så mange har så skulle ikke jeg være oppgaven verdig eller ønske å ta på meg den oppgaven?

 

Takk for at dere ikke trodde på meg, takk for støtten jeg ikke fikk, takk for at dere aldri lærte meg å kjenne, takk for deres spydige ord bak ryggen min og deres evne til å dømme, takk for at dere sparket meg når jeg lå nede og for at dere spådde meg og sønnen min alt vondt.

Jeg står sterk gjennom stormene og ville aldri latt noen knekke meg på den måten, likevel prøvde dere, likevel dømte dere og trodde ting, uvillig til å akseptere mennesket innenfor.

 

Det gleder meg veldig å ha klart suverent å motbevise det mange feilaktig trodde, dere må gjerne sitte med skjegget i postkassa og si ja men hun passer ikke som mamma.. Så lenge jeg vet hva og hvem jeg er..

En dag vil jeg nok finne en som vet alt dette, en som kjenner meg godt nok til å vite at min steile rygg kan ingen knekke, for min skuldre har ofte båret tunge byrder og når de ikke sviktet under den vekten, kommer de aldri til å senke seg en tomme på grunn av deres trangsynte dom over meg og mitt..

 

 

 

Jeg ønsket mening i livet mitt, noe å fylle dagene med, en grunn til å leve, noe mere, noe større enn alt annet jeg hadde opplevd, en grunn til å stå opp om dagene, en grunn til å ønske å gjøre annet enn å feste.. Og ut av det blå uten at det på noen måte var planlagt ble jeg gravid og jeg følte at her er svaret, det er dette jeg har ønsket og bedt om, en mening større enn noe annet, ett barn, en berikelse av ett tomt liv, og plutselig ble livet mitt så uendelig mye mere verdt å leve.. Er det så vanskelig å skjønne?

 

Jeg har nesten alt jeg kan ønske meg i livet mitt, jeg er rik på kjærlighet til ett barn jeg har skapt og gitt liv til med min kropp, hvor fantastisk er ikke det, at jeg har klart å skape ett slikt fantastisk nydelig lite menneske, ett barn med mitt blod i sine årer som jeg for evig og alltid skal elske og verne om.

 

Når jeg sitter alene på kveldene etter at mitt livs mirakel er sovnet og jeg funderer over livet så tenker jeg at jeg ønsker så inderlig å finne det mennesket som virkelig vil lære å kjenne meg, som ønsker å gjøre en innsats for å komme innenfor den hard kjernen, en som hadde klart å bli kjent med den jeg faktisk er, den de fleste egentlig ikke ser.

Ett menneske som ville akseptert meg akkurat som jeg er, ett menneske som ville gjort meg hel på en måte bare han kan og livet fullstendig komplett, en soulmate..

 

Hvor finner man ett slikt menneske? slike finnes det ikke mange av.. kanskje bare en eneste gang i våre liv kan man finne ett slikt menneske og håpe at man ikke lar øyeblikket fare slik at man aldri får mulighet til å lære det mennesket å kjenne. Kanskje er det den personen du hadde noen sekunder ekstra øyekontakt med på bussen, eller den som sto bak deg i kinokøa, kanskje er det han som sitter i kassa på rimi eller han du kikka ett par ganger ekstra etter på dansegulvet? Spm er, la øyeblikket fare eller kjempe for at det ikke skal bli ett øyeblikk du opplevde mens som du i din travle hverdag lot passere..

 

Ikke godt å vite, alt jeg vet er at det gjenstår kun en ting for at livet mitt vil være fullstendig komplett, og det er det ene mennesket som ville kjent meg inn og ut, det mennesket som jeg ville følt meg hel med og som trengte meg for å føle seg hel.. Hvor er du????

[Gjest anouschka with Love]

Var veldig fint å lese! :-) Du skriver vakkert!

Kjente meg veldig igjen tilbake til tiden da jeg var 19 år og fikk sønnen min. Eks houseparty jenta meg som ingen heller trodde på ;-).

 

La dem tenke og tro. Er sånt som får folk til å lære ;-).

KLem klem

[Anele&Solstråla]

Du er en flink forfatter- tenkt på å bruke permisjonstiden på å skrive en bok kanskje?

[Gjest]

takk takk jenter:)

jeg har ikke permisjon, er uføretrygdet de neste tre årene:) har vurdert tanken men vet ikke om jeg har tålmod til en hel bok:)

[Anonym bruker]

Hvorfor er dere så glad i å snakke om puppene deres? Man blir ikke automatisk redusert til en pupp fordi om man har fått baby...

[Gjest]

jeg snakker ikke om puppen, jeg kaller meg tiger, puppen og skjønne lucas fordi lucas er så uendelig puppeglad, og det synes jeg er så koselig at det er i nicket mitt:)

[Anonym bruker]

Du skulle hatt ein premie. Dette var bra!!!

[Gjest]

tusen takk for det:):)