Barnefar presser meg

[Anonym bruker]

Jeg er så fortvila! Er inne i min 12. svangerskapsuke, koser meg med graviditeten og har visst fra dag 1 at jeg blir alenemor, men har aldri vært i tvil om å beholde barnet og tror at dette skal jeg klare helt fint selv om det blir hardt og mye arbeid. Familien min støtter meg helt enormt, samme med venner.

 

Skåren i gleden her er barnefar. Han oppfører seg helt på jordet, truer meg med å gjøre slutt på livet sitt, kutte utdanningen han er i, og sier at livet hans er falt i grus om jeg ikke tar abort.

Jeg har snakket til han med rolig stemme om at det er ikke aktuelt, og at jeg skal ha barnet. Etter 2 sånne "jeg-vil-ikke-leve-mer"-samtaler fra han, så har jeg bestemt meg for å slutte å ta tlf. Er det feil av meg?

Tenker å vente noen uker til han (hvis det skjer da) er landet på jorda igjen, for akkurat nå er han helt i fistel.

 

Jeg blir så stressa og lei meg når han kjører i gang med den type snakk, og i tillegg klarer han altfor godt å lempe masse dårlig samvittighet over meg. Noen som opplever det samme?

 

Jeg ønsker noen gode råd om hvordan jeg best kan svare for meg på en skikkelig måte til han og jeg ønsker bekreftelse på at det faktisk er jeg som bestemmer i denne situasjonen(mtp abort/ikke abort).

[Skurvelurven]

Selvfølgelig er det du som bestemmer i denne situasjonen. Hvis det er så ille for ham at han skal bli pappa kunne han tenkt seg om før han hadde sex med deg.

Å true med å ta livet sitt er rett og slett patetisk. Mest sannsynlig er det bare trusler, og dersom han gjør det, er det hans valg. Det er aldri noen sin skyld når et menneske tar selvmord, og det er usselt å true andre med dette.

Slutt å ta telefonen, for jo mer oppmerksomhet du gir ham, jo mer bensin heller du på bålet. Send en sms og si at du kontakter ham om et par uker. Det er ikke bra for deg, og heller ikke barnet at han stresser deg opp med å forsøke å få deg til å føle skyld.

Om han vil kutte utdanningen sin får han bare gjøre det, men det er jo bare meningsløst og utroooolig barnslig. Kan jeg få lov til å spørre hvor gammel han er?

Uansett, stå på krava og lykke til. Dette klarer du!

[Anonym bruker]

Han er 26 år.

 

Tusen takk for støtte. Jeg blir veldig satt ut og lei meg når ting står på, men så fort det roer seg, så føler jeg meg sterk og "back on track" igjen

[Skurvelurven]

Mest sannsynlig vil han roe seg veeeeldig ned når de 12 ukene har passert og han skjønner at han ikke kan manipulere deg til å ta abort.

Det tar jo ofte litt tid for menn å skjønne realiteten. Og om ikke annet så kommer han til å skjønne at han tok feil den dagen har sitter med barnet deres i armene for første gang:)

 

 

 

 

 

[Gjest]

det kan godt hende det går seg til skal du se:) bf var helt anti og jeg ødela livet han sov osv osv, men nå når lille er født er han helt forelska i gutten:)

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Jeg ser ikke for meg noe familie-idyll med bf, men å få til et samarbeid med han og at han skal få ha "pappahelger" osv hvis han vil, hadde gjort meg veldig glad fordi jeg ønsker at barnet skal ha en far.

 

Jeg får vel bare vente og se hvordan ståa hos bf arter seg med tiden..

 

Klem!

[Anonym bruker]

her kjem ein liten historie frå meg, som eg håper kan vere til hjelp for deg. Eg har nemlig vert borti nett det samme sjølv. For 3 år siden vart eg og typen min gravid. Den første veka me var sammen tok han det greit. Så ein kveld han skulle komme på besøk ringte han og sa at det var slutt. Eg blei utruleg frustrert. Eg var veldig usikker på om eg skulle bahalda ungen, eller ta abort. Tok meg ein tur til ei venninne i eit par veker for å tenke. Då eg kom heim hangla eg litt framleis, men kjente eg hadde lyst å behalde ungen. Det var då det stata. Lista er LANG. han skulle ta livet av seg, faren kom til å banka han osv osv... han kom på besøk å grein i fleire timar kvar gong. til slutt gjekk eg med på abort. DUM som eg var. Han blei med på sjukehuset or å ta aborten. Då eg vakna sat han vedsiden av senga mi, og LO av meg. Han kjørte meg heim frå sjukehuset, blei hos meg i ein time før han reiste. etter 4 veker ringte han og sa han angra og at han ville ha meg tilbake.

Tida etter aborten var forferdeleg. Kroppen min var heilt tom. Eg følte ingenting i sikkert eit år etterpå. Eg var heilt øydelagt.

Eg skjønner jo no at trusselen med sjølvmord var berre eit verkemiddel for å få gjennom aborten, å gud som eg har angra!

 

Er utruleg glad for at du har valgt å bahalda ungen. Det viser at du er ei oppegåande ung dame med bein i nasen. Noko eg skulle ønske eg var den gongen.

Å du må ikkje finne på å høyre på barnefaren når han seier han skal ta livet av seg sjølv, det seier han kun for å få viljen sin.

Eg ynskjer deg masse lykke til, og håper du får ein kjempe flott gravditet!

klem klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du ville dele historien din! Det var fine og støttende ord du kom med til meg på slutten, og det var veldig godt å lese de!

 

Er svært lei meg for at situasjonen din endte opp slik, og at du ble lidende. Rett og slett grusomt

 

Håper det går bedre med deg, og igjen skal du ha en stor takk for at du delte din historie! Stor klem til deg

[Anonym bruker]

Hei. Hvordan har det gått med BF? Har samme problem med BF jeg også. Er på ca 11 uker på vei og har veldig lyst til og ha barnet, men BF presser meg som bare den. Hvordan har du håndtert det?

 

Hilsen en litt fortvivlet sjel...

[Anonym bruker]

Noen nær meg har vært i en lignende situasjon, og viss barnefar stiller seg såå negativt som her (samme som han jeg kjenner) så hadde jeg latt være hatt så mye med han å gjøre hele graviditeten, for han kan ødelegge masse med ord han sier eller kan komme til å si. Han jeg kjenner han var negativ HELE svangerskapet, men JAGGU forandra alt seg da han så lillejenta si. Det var som dag å natt, helt utrolig. Han var jævli hele svangerskapet og ønsket ikke barnet i det hele tatt, men alt forandra seg når hu blei født (han var også med på fødselen). Men en har ingen garanti, las igår att viss en barnefar stiller seg negativt fra dag 1 så er det størst sjanse for han ikke vil stille opp så mye. Men en kan ikke lese fasit på sånne ting.

Men rådet jeg har er å ikke ta til deg noe han sier nå, ikke hør på negative ting. Si heller til han at viss han ikke har noe positivt å komme med så kan han drite i å ta det opp med deg, for du har gjort ett valg og det er endelig. Jeg syns du har gjort det rette, jeg blir selv aleine mamma å hadde en barnefar som ville jeg skulle abort. Men han godtar situasjonen ganske bra nu og var til og med med til ultralyd første gang. Jeg har ikke vært kjærest med barnefar og vi har så å si ingen kontakt nu, men han vill være der sier han.