Svigers blei ikkje glade...er så lei meg..

[Nibba FØDEKLAR :-)]

Er gravid med nummer tre, og det er ein veldig etterlengta baby. Pga av alvorleg psykisk sjukdom, har det ikkje vore mulig for meg å tenke på fleire barn før ganske nyleg. Ved forrige svangerskap/fødsel vart eg veldig sjuk, og då babyen var nokre få mnd vart eg innlagt på psykiatrisk. Der låg eg ca eit halvt år. Fekk etterkvart ein diagnose og kom under riktig behandling. Tok fleire år å komme skikkeleg på fote att, men i dag fungerer eg veldig bra, er tilbake i litt jobb og alt går heilt supert på heimebane.

 

Med støtte frå legen min, som har lova meg veldig tett oppfølgjing, våga vi å satse på eit nytt svangerskap. Og blei superglade då det klaffa med ein gong!!

 

Hadde ein liten familiesamankomst på onsdag, og då tenkte vi at det passa godt å fortelje den gode nyheita... Då svigers og svigerinna mi fekk vite det, blei det stille som i grava. Dei sat berre og gapa og såg på kvarandre. Ingen gratulasjonar eller gledesutbrudd. Null og niks..

Er veldig tydeleg at dei meiner dette er ufornuftig og unødvendig. Vi har jo to friske barn, og kvifor skal eg risikere å bli sjuk igjen osv osv.

Men eg har jo vore frisk ganske lenge no, og er lei av å ha alle delar i livet på vent pga sjukdom. Dette er noko vi verkeleg ønskjer!!

Burde ikkje svigerfamilien vise oss litt støtte istaden for å så tydeleg ta avstand frå valget vårt?

 

Eg burde sikkert berre drite i dei og heller dyrke vår eiga glede, men eg blir så skuffa og lei meg. Føler også eit ekstra stort press på meg no for å halde meg frisk, viss ikkje går jo deira spådom i oppfylling...

Heldigvis er min familie veldig glade og støttande, men eg skulle så gjerne hatt svigers med i heiagjengen også...

 

Merkar at eg blir usikker og redd av heile greia. Har ikkje heilt klart å glede meg over svangerskapet etter den kvelden.. Når folk rundt meg tvilar på at dette skal gå bra, så begynner eg nesten å tvile sjølv også... Er sikkert tullete av meg, skulle vel berre lukke øyrene for negative haldningar og berre glede meg...?

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Det var trist å lese innlegget ditt.

Jeg har full forståelse for at du reagerer slik du gjør og føler at du ønsler "godkjennelsen" fra svigers om at de også er glade på dine vegne slik som din familie er.

 

Mitt råd er at du skal ta avstand en stund og la de summe seg litt. Ikke la deres negativitet svartmale lykken din nå! Du er gravid, og du har valgt å få et barn selv om du har slitt/sliter med sykdom. Jeg synes du er tøff, og jeg håper du kan glede deg over graviditeten din sammen med de som støtter deg og er positive!

 

Husk på at du er ekstra sårbar nå som du er gravid, så pass på å ikke la negative holdninger/reaksjoner ta helt overhånd på deg. Jeg går utifra at partneren din støtter deg, så det kan jo kanskje være en ide at han tar seg av akkurat den biten nå med sine nærmeste, og kanskje kan ta en prat med de og om deres reaksjoner og holdninger til det ufødte barnet.

 

Ønsker deg lykke til videre! Stor klem!

[Nibba FØDEKLAR :-)]

Tusen takk for gode ord! Er sikkert lurt å berre ta litt avstand ei stund, ja. Mannen min støttar meg veldig, men han føler seg likevel litt beklemt i situasjonen, sidan det er hans foreldre...

Skal iallefall prøve å gripe rådet ditt om ikkje å la andre sin negativitet svartmale lykka mi ;-)

 

[Anonym bruker]

Huff, så trist å lese. Selvfølgelig blir man påvirket av slikt, men du får prøve så godt du kan å la være. Det første som slår meg er at de kanskje ikke skjønner hvor ønsket og gjennomtenkt dette er? At du har tatt ansvar for situasjonen og fått oppfølging etc. De er selvfølgelig redde for at ting skal gå "galt".

 

Nå vet ikke jeg med din, men menn snakker ikke så mye alltid, og de har kanskje ikke blitt informert like mye som dine foerldre har. Kanskje mannen din kan ta en skikkelig prat med dem og forklare hva dette betyr for dere (både barnet og deres reaksjon)

 

 

[opsi fødeklar]

Jeg har opplevd foreldre som praktisk talt har bedt meg om å ta abort, om og om igjen. Jeg fikk min første som 17 åring, og det er selvfølgelig ingen ønske situasjon, men jeg tok mitt ansvar, Neste kom 4 år etter og neste 4 år etter der igjen. Nå er guttene mine 11, 7 og 3 og jeg venter nr 4.

 

Ingenting er så sårt som når du er gravid. Og det burde de skjønne. Du er dronninga nå, og det får du lov til å være en god stund. Du bærer på et lite liv, et liv som er fullt avhengig av sin mamma og pappa. Dere er sammen om dette barnet, sikkert søsken som gleder seg.

Og tankens kraft er stor. Du må ikke tenke deg syk nå. Du har vært igjennom en tøff periode, men er nå fit for fight igjen. nyt det, kos deg og ikke bruk mer enn nødvendig tid på de som stjeler energien din nå.

 

Jeg ønsker deg et flott svangerskap;)

[Nibba FØDEKLAR :-)]

Tusen takk til de som har svart meg! Eg føler meg faktisk litt lettare inni meg av responsen frå dokke :-) Skal prøve å ha fokus på det som betyr noko, nemleg babyen som veks inni meg og gleda til kommande storesøsken og pappa. Det er korleis vi har det ilag som betyr mest, og vi gler oss veldig :-) Heldt nesten på å gløyme det oppi alt..

Håpar å klare å la reaksjonen frå svigerfamilien ligge, og heller kanskje ta ein forsiktig prat med dei seinare når høvet byr seg.

Igjen, tusen takk :-)

[Anitahar2barn]

Mine svigers er sånn de og. Jeg måtte fortelle det i uke 6 pga blødning og de skjønte ikke hvorfor jeg var så lat å lå hele dagen. Det første svigermir sier er: "det er vel litt dårlig planlagt", "man kan jo faktisk plpanlegge å bli gravid". Vi synes det passer kjempe bra og det var planlagt. Heldigvis har jeg blitt sterk nok til å ikke påvirke meg av henne. Har gått til kinesiolog for å bli kvitt prblemene jeg har hatt med henne og det har funket. Så nå kan jeg bare blåse det av og se det positive. Det er våre liv!!! De kan prøve å påvirke oss så mye de vil, men det er vårt valg å bli påvirket. Lykke til videre! :-)