Det tar virkelig på...

[Anonym bruker]

Heilt siden jeg var 16 har jeg trent mye på treningstudio i byen... det har gjort meg sterk både psykisk og fysisk... Å jeg må si.... hadde det ikke vært for at jeg var sterk psykisk , hadde jeg aldri klart gått gjennom dette alene... Barnefar er helt grusom... eneste han ønsker fra meg er at jeg skal frisette han.... økonomisk og ansvarlig.... Noe de fleste fraråder meg.. men... som jeg nok etterhvert gir etter på... ettersom skyldfølesen bare vokser...

 

De fleste (mange) av de som har vært mine venner og bekjente.. dømmer meg litt (merker jeg) fordi jeg blir alenemor... mange ganger er jeg faktisk redd for å si det som det er... akkurat for hva de vil tro å tenke... (jeg vett jeg bør gi f... i hva andre mener, å det gjør jeg somregel alltid, men det er annerledes med denne situasjonen )

 

alt i alt... lurerjeg mye på om det er ment at det skal være så vanskelig??

 

en smule fortvilt

 

 

 

[<3LillePrins<3]

jeg er iallefall HEEEELT enig i at du skal gi fullstendig f i hva andre mener!! De har virklig ikke noe med det, og dessuten kan det for alt de vet være til barnets eget beste at mor og far ikke er sammen! Sånn ser iallefall jeg på det! Jeg vet at jeg og barnefaren sikkert kunne "funka" sammen om vi begge hadde villet det.. men ikke i lengden..

Jeg synes du heller skal vært stolt over det lille mirakelet i magen din, og hvis folk velger å dømme deg fordi du skal bli alenemamma, så er de vel ikke verdens beste venner heller! vennene mine betyr mye for meg i disse dager, det er jo ikk alltid like lett å tenke positivt!

 

Men jeg synes ikke du skal la han slippe unna økonomisk! selvom han velger å ta avstand, er det hans barn, og hans økonimiske ansvar! det er min mening!

 

masse lykke til iallefall! ;