Jeg har mistet lille babyen min!

[Camilla_]

Fikk UL rimelig tidlig fordi jeg var så usikker på termin. Den ble satt til 8. Oktober. Pågrunn av mange krangler og diskusjoner med faren til babyen ble min søster med meg. Fikk vite på UL at jeg har spontanabortert. Fikk en reaksjon med en gang. Angst, redsel og psykisk smerte. Ble videresendt til gynekologisk avdeling. Er utrolig irritert på Norge og RIT for hvordan de behandlet meg. Måtte sitte å vente på gangen i over en time for å komme inn til lege. Å sitte å vente på sykehuset er siste du vil etter å ha fått en beskjed som denne. I tillegg var legen jeg skulle inn til, ledig. Hun var ung og vimset rundt i gangene, pratet med andre ansatte og lo. Spiste lunsj, og viste de andre ansatte "morsomme" sms hun hadde fått. Hun hadde ingen anelse om at JEG som satt å så på henne, var hennes neste pasient.

 

Da vi endelig kom inn til legen, var jeg rimelig forbannet. Hun bablet ivei om de tablettene jeg måtte ta. Eneste jeg tenkte på var hvor følelsesløs hun var. Jeg mener ikke at hun skulle grine på mine vegne. Men hva med å vise litt empati? Hun er tråssalt utdannet lege.

 

Helt til nå - og har det fortsatt , har jeg gått igjennom et smertehelvette jeg ikke unner mine verste fiender. Ikke bare psykisk, også fysisk. Den første tabletten tok jeg da jeg kom hjem fra sykehuset. Virkningen begynte noen timer senere, i smerter. Hele tirsdags morgen og ettermiddag lå jeg med store blødninger og et smertehelvette. Smertene som tablettene utløste var og er helt ubeskrivelige. Som sagt, vil ikke unne mine verste fiender denne smerten. Og dette er kun pågrunn av en ting; Sykehuset vil ikke oppholde leger og rom. Utskjæring og operasjon ved sykehuset er ikke vanlig lenger. Å oppleve smerten ved å ha mistet en baby, er nok smerte i seg selv. Men allikevel sender de jentene/kvinnene hjem med tabletter som utløser mer smerte og påminnelse. I et slikt land som Norge, trodde jeg ikke dette var mulig. Hadde aldri trodd dette....

 

Vil takke søsteren min, som har støttet meg gjennom de første, og vanskeligste dagene.

 

Og jeg må si, jeg mister stor respekt for det Norske land, som lar kvinner gjennomgå dette, KUN for å ikke oppholde oss på sykehuset. Hvor ble det av; Norge - det beste landet å leve i? Norge - det rikeste landet i hele verden? ( SOM ikke har penger til å gi operasjon når sånt skjer )

ER så ufattelig skuffet.

 

I tillegg til de fysiske smertene, sitter jeg også igjen med psyisk smerte. Jeg hadde inkludert babyen i alle mine fremtidlige planer. Jeg er bare atten år, og det kom som et sjokk på meg. Ting hadde så og si ordnet seg med barnefaren og hans familie. Skolen kan jeg se langt etter. Jeg har allerede mistet neste to måneder av første halvår - pågrunn av morgenkvalme.

Hadde begynt å glede meg til det som skulle skje, for første gang, bare dager før jeg fikk beskjeden.

 

Tenk at fremtiden kan forandre seg så fort.

 

[BabyBoy87]

Dette var fælt å lese! Var overhode ikke klar over at det er slik det fungerer.. Ble veldig redd for å måtte gjennomgå det samme som deg. Syntes veldig synn i deg..dette bør ingen måtte oppleve!

God bedring, Camilla.

[Håperpåønskebaby]

kondolerer så mye!

Hvor langt på vei var du?

 

Lykke til med tiden som kommer...

[Camilla_]

Hmm. Det har jeg ingen anelse om, og vil ikke vite det heller. Tror det hadde forverret situasjonen..