Da kommer jeg inn til dere

[Anonym bruker]

Etter lang lang prøvetid, blir jeg endelig gravid.

Når testen slår pos ut, tar forholdet slutt.

Mannen er bare sur, kjefter og skriker. tar ikke på meg eller noe, så jeg velger og flytte.

Jeg og babyen vil få det bedre alene, jeg kommer til og flytte ca 7 mil unna for og slippe så mye mas fra han.

Noen her som har vært gravide hele svangerskapet alene??

Tror det blir rart, må liksom glede seg helt alene om dette her.

Jaja det går vel bra tenker jeg

[Gjest]

dette kommer til å gå bra skal du se:)

jeg var alene hele svangerskapet, det er ensomt til tider men du vil klare det kjempebra! man blir jo på en måte ikke alene om å glede seg for familie og venner vil nok glede seg med deg:) husk å ta vare på de gode øyeblikkene og deg selv nå

[Anonym bruker]

Hei igjen, takk for svar.

Ja jeg skal ta vare på meg selv nå, men kjenner jeg er veldig fortvilet pga alt.

Hormonene herjer godt om dagen også, men skal klare dette.

Signerer med nick etterhvert når ting roer seg litt ned.

[Athina']

Jeg blir 37 år når babyen er født, og jeg gjorde det slutt når jeg var 2 mnd gravid for det viste seg at bf er en forbanna dust som liker alkohol, venner og festing mer enn meg - enda det var han som ville ha barn.

 

Men jeg har ikke noen problemer med å være alene, for det er jo bedre å være det og være lykkelig og puste, enn å hele tiden gå å være sint,lei seg og misserabel. Tro meg du vil etterhvert, når ting roer seg, få det kjempegodt og du vil ikke ha noen problemer med å klare dette. Og er det noe, så spør oss her inne for vi har tonnevis og årelang erfaring og ingen spørsmål er for dumme :-))

[Athina']

Ett lite råd til deg:

 

Hvis du har dårlige dager og er ensom og tenker/vurderer å gjør ting som du kanskje egentlig ikke vil gjøre eller er i tvil om - Snakk høyt med deg selv, og diskuter litt for og i mot med deg selv høyt! Få det ut i rommet. Jeg vet dette høres dumt ut, og føles kanskje litt dumt å gjøre de første gangene...... men tro meg ting som føles/høres rett og logisk i hodet, kan høres forferdelig teit ut når man sier det høyt og til seg selv. Man kan tenke' herregud det blir jo for dumt!', og få noen wake up call's altså. Du kan unngå å gjøre mange irrasjonelle ting den veien, og kjefter du litt på x'n også da så får du mye mere ro i hjertet ditt, for å ha diskusjoner(og krangler med x'n) inni hodet med seg selv er utmattende:-)

 

Prøv det engang, jeg vet det virker for det fikk meg igjennom en fryktelig opprivende skillsmisse :-)

 

[Anele&Solstråla]

Velkommen hit:)

Det ble slutt med BF hos meg da jeg ble gravid...det var ikke planlagt da, men hans reaksjoner var veldig sårende...

SÅ jeg valgte å flytte fra han.

Vi har nå omtrent daglig kontakt, ,men nyheten om graviditeten og reaksjonene rundt dette ligger jo fortsatt der- og det hender vi krangler og diskuterer om dette enda..

Nå er det 3 uker til termin, og svangerskapet har hatt sine ups and dowms..men jeg gleder meg veldig- og har et godt nettverk rundt meg som gleder seg sammen med meg...til tider også BF..men ikke på samme måte om du skjønner.

 

Dette skal gå veldig bra...be strong...og tenkt deg at om noen mnd har du et lite barn i armene som vil være hovedpersonen i ditt liv for alltid- som du vil elske høyere enn himmelen:)

 

det er og mange av oss her inne:)

 

Når har du termin?

[Skurvelurven]

Her ville barnefaren at jeg skulle ta abort først, men så var det greit med barn allikevel. Da jeg var ca. 3 måneder på vei var han utro.

Vi bor hver for oss nå, men har daglig kontakt nå som jenta vår snart kommer ut. Har kommer sikkert til å stille opp en del etter at hun er født, så helt alene blir jeg ikke.

Samtidig har det vært tøft å gå gjennom et svangerskap uten å ha en partner å dele gleden med. I tillegg til å være utro, uttrykte han i lang tid også skuffelse fordi det "bare" ble ei jente. I stedet for å få en sønn han kunne sparke fotball med, lagde han "høl til andre". Så stygt kan man altså omtale sitt eget barn! Nå gleder han seg, så mye har nok hatt med redsel for ansvar å gjøre, men allikevel.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt skuffet i løpet av dette svangerskapet, men jeg har hatt fokus rettet en vei hele tiden, nemlig mot premien min som jeg snart skal få. Og jeg vet at hun vil være verdt det:) Mamma og søsteren min har gledet seg med meg hele tiden, og jeg har fått mange fine bekjentskaper her på bim. Man er ikke mer alene enn man gjør det til selv, og som jeg har skrevet mange ganger før her, det er jammen meg mye rart som står på skravlesiden og parforhold-debatten også. Det finnes tydeligvis mange rare mannfolk der ute, og heller alene, enn med en som ikke er til å stole på og som stiller opp når det behøves.

Det er mange av oss her inne, og alle har forskjellige historier. Det som stort sett er felles er vel at ingen av oss planla å bli alenemødre, men vi klarer oss bra for det:)

Lykke til!