Får dere mer håp når noen legger ut solskinnshistorier her inne?

[Lilly 79]

Jeg har jo vært i gamet en stund.

Etter jul er det 2 år siden vi startet opp med ivf, og jeg sitter fremdeles med tom mage:-(

 

Jeg blir veldig glad når andre lykkes, men desverre gir det meg ikke håp lengre.

Jeg har mistet det helt, og føler vel egentlig at ivf bare er noe jeg må igjennom, men som aldri kommer til å gi resultater.

Jeg gjør det for mannen min sin del, og kommer til å være letta tror jeg den dagen vi ikke har mer å hente i det offentlige...

 

Jeg har vært på to andre privatklinikker før jeg startet opp i det offentlige, og på St.Olavs har jeg igjen to ordinære forsøk, og 6 egg på frys.

Så jeg blir vel og holde på til det er tomt der....

 

 

Jeg vil ha livet mitt tilbake jeg:-(

[Emma*den lykkelige venter]

For å være helt ærlig,.....nei.

Ikke nå lenger.

Før fikk jeg håp, men nå blir jeg motløs.

Etter 8 forsøk så har synet forandret seg.

Klart jeg gleder meg på andres vegne, ikke missforstå, men for hver som blir gravid så blir min sorg og mitt savn større:-(

Men jeg får håp når jeg ser slitere får det til.

Det har sikkert at jeg identifiserer meg med andre som går gjennom mange forsøk.

 

Jeg har fremdeles håp om at jeg skal bli gravid, selv om jeg har mistet troen.

Ikke klar for å slutte med forsøk, men jeg kjenner som deg, at jeg savner livet mitt. Tror ikke det blir som før noen sinne igjen. Barnløsheten har forandret meg mye. Men jeg savner ett liv uten hormonkurer. Om det ikke er nok å sørge og savne et barn, så skal de forbanna hormonene tappe meg for krefter og fucke opp skallen min.

 

Må bare få lov til å ønske deg lykke til videre på jakten på gullungen:o)

[Cocco*med 2 små spirer*]

Hmmm, nå har ikke jeg holdt på med ivf så lenge, er første forsøket, men vi har vært slitere i 2 år før vi kom så langt, så mulig jeg ikke er den rette til å si så mye...men jeg våger meg litt utpå likevel...

 

På meg virker det som du trenger en pause fra det hele. Er jo ikke bra hvis du bare kjører et pliktløp. De 3 offentlige må jo ikke taes på rappen etter hverandre, så en liten pause kan du kanskje unne deg...

 

Uansett, jeg håper ting vil ordne seg til det beste for deg, og det er det bare du som kan bedømme, uansett hva alle vi andre sier eller mener.

 

 

[Lilly 79]

Hei Emma!

Så godt å lese at jeg ikke er alene... Selv om jeg synes det er forferdelig trist og lese at du også har det slik...

Det er ikke mye moro. Vi får bare bite tenna sammen i hormonkarusellene, og ha tro på at tiden vi ofrer går til en god sak.

Jeg unner ALLE som sliter å bli gravide, men jeg unner meg det selv også!:-)

 

Klem til deg:-)

 

Hei Cocco:-)

Flere nevner dette med pauser, men jeg ser liksom ingen grunn til å utsette noe jeg ønsker å bli ferdig med.

Kan ikke være mye gøy og føle at man "lever" igjen, og ha i bakhodet at man skal starte opp senere. Nei, jeg får ta det mens jeg er igang, tenker jeg da:-)

 

Klem til deg!:-)

[Mari 75]

Hei! Du er nok dessverre ikke alene om å føle det sånn. Jeg har hatt pause fra ICSI behandling siden oktober i fjor, og det har overhode ikke hjulpet, tenker og tenker. Er litt ufrivillig pause også. Ettersom jeg er overvektig har jeg fått beskjed om å prøve å gå ned i vekt for å se om det kan hjelpe, sliter med sakte nedover.

Har hatt 6 egginnsettinger, gravid ved 4 av disse, men har dessverre endt i 2 SA og 2 MA. I februar ble jeg til mitt store sjokk gravid, men mistet også da. Har 4 egg på frys som jeg håper jeg kan sette inn på nyåret (vel å merke dersom jeg har nådd mitt mål angående vektnedgang). Føler som deg at jeg har mistet troen, samtidig som jeg ikke er klar for å gi opp. Tenker jeg fortsetter i Danmark dersom fryseforsøket går dårlig (noe jeg er helt innstilt på at det gjør).

Lykke til!

PS: Jeg forstår deg godt, hadde ikke tatt pause dersom jeg ikke hadde blitt anbefalt å gå ned litt i vekt.

[Jehn]

Heisann..

Du er ikke alene om å tenke slik.... jeg har også vært her i over 1 år nå..... og ja, det er kjempe hyggelig med solskinnshistoreier, men jeg surrer her med mitt alikevel....

Har vært lite inne her nå nettopp for ikke å bli helt gira.....

[anonimo & gullprinsen :o)]

Dette er en ubarmhjertig situasjon...

 

...men ønsket om eget barn er så sterkt, så det er bare å bite tennene sammen og stå løpet ut. Vi må bare prøve alt før vi innser at slaget er tapt, noe vi ikke tror at vi vil oppleve.

 

Jeg har selv jublet over at jeg ble gravid her inne, men jeg har full forståelse for at det kan strø salt i sårene eller ikke ha noen betydning for andre. Humøret svinger også veldig, så det er umulig å forutse hvordan andre vil reagere.

 

Hatten av for alle dere som tar forsøk etter forsøk på langt regime!!! Jeg har hatt tre forsøk med langt regime og det var mine verste måneder. Følte jeg kom til himmelriket da jeg fikk kort regime )

 

Det gjorde også at jeg følte at jeg fikk livet mitt tilbake!