savner livet mitt! savner du ditt?

[Anonym bruker]

hei! jente på 25år som er 30 uker på vei.

jeg er ofte trist og lei meg. jeg griner for den minste bagatell og føler at livet mitt har blitt total forandret bare på ett år.

saken er at jeg har en samboer som har en jobb hvor han reiser mye over lengre perioder. jeg har valgt å følge med han. vi er åtte mnd her og åtte mnd der, og vi vet aldri hvor vi havner til slutt.

i begynnelsen syntes jeg det var helt greit. jeg fikk se nye plasser og treffe mennesker. jeg ordnet meg en bra jobb og fikk venner, "et eget liv".

 

men etter at jeg ble gravid har jeg bare sunket i jorda. jeg går hjemme om dagene og vasker hus, lager middag og er blitt husmor.det er fordi vi bor i utlandet og jeg kan ikke jobbe her, for da mister jeg rettighetene mine i norge.

jeg ønsker meg det gamle livet tilbake!! jeg elsker å jobbe og bruke meg selv til noe jeg er flink til.

babyen kommer i desember, og jeg gleder meg til det så klart.

 

men jeg skulle ønske at jeg ikke var så deppa. i denne perioden savner jeg familien min, mamma og pappa og kjenner meg så liten..

jeg skal liksom være voksen og ta vare på min egen familie nå.

 

jeg har valgt dette livet nå, men føler at jeg har valgt litt feil.jeg elsker samboeren min, og han er veldig snill med meg. men livet er ikke så fantastisk som hockeyfrue. det har sin pris.

 

noen flere der ute i samme situasjon? *snufs*

 

 

 

[Håperpåønskebaby]

Kanskje du bør vurdere en tur hjem til foreldrene dine for en periode, for å ha litt fler enn bare en person rundt deg, forklar hvordan det er for mannen din, han vil nok forstå.

 

Synes dette høres helt normalt ut jeg, vi trenger alle stabilitet i livene våre, blandt annet et fast bosted, jobb og venner

[Anonym bruker]

jeg har ingen reisende mann,men kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Forskjellen her er at vi sliter veldig økonomisk. Vi bodde fra hverandre i en periode på et år.pga økonomien og forholdet.Da hadde jeg og datteren vår det veldig fint,vi var mye ute å fartet,jeg gikk på trening og jeg var lykkelig!!(snufs.) Jeg og faren hennes begynnte å flørte litt igjen,og av en eller annen grunn fikk jeg inntrykk av at vi kom til å få det bedre denne gangen, jeg ga det en ny sjangse og vi flyttet sammen igjen...Nå har vi bodd sammen et år og jeg har det ikke bra. Jeg måtte slutte å trene,jeg mistet bilen min,den kom namsmannen å hentet,samboeren min vil ikke kommunisere,vi er aldri romantiske og vi finner aldri på noe sammen utenfor disse veggene.Så nå går jeg hjemme med datteren min,vi bor på landet og uten bil får jeg ikke kjørt henne til barnehagen eller noen andre steder..allt suger nå,vi har nesten ikke råd til mat,jeg kommer meg aldri ut av huset,romantikk vet jeg ikke hva er og oppå det hele er jeg tremnd på vei med nr to. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Har mest lyst til å flytte for meg selv igjen med barna seff.(vet fra før at jeg vil klare meg økonomisk alene) men er ikke så lett å gjøre det når vi venter et barn til.føler at jeg har kastet bort mye av livet,har aldri råd til å finne på noe med venner,kjøpe meg eller datteren min noe nytt eller reise. Jeg fyller 30 snart og føler meg rådvill ,venter liksom på at livet skal begynne.Etter jul?Etter barn nr to?...sitter her mutters alene på landet...orker ikke dette økonomiske slitet mer jeg.....Vet rett å slett ikke hva jeg skal gjøre...

[Anonym bruker]

huff, du har det nok mye verre enn meg..

jeg har vel ikke så mange gode råd. MEN, du kan ikke bli lykkelig med en person om du ikke er lykkelig inni deg.

jeg synes du skal flytte for deg selv igjen sammen med datteren din, kanskje litt mer sentralt slik at du får omgås venner og familie.(noe jeg savner veldig)

når ikke mannen din vil kommunisere med deg nå, er det jo lite håp for at han vil gjøre det etter fødselen. kanskje dere rett og slett ikke passer sammen?(siden dere har prøvd tidligere) eller at dere tar hverandre forgitt nå som du går hjemme.

både sexliv og flørting dør liksom ut når man er tilgjengelig 24timer i døgnet.

 

men jeg blir så forbanna på hvordan ting fungerer økonomisk her i landet.det er slik at det lønner seg faktisk å være aleneforsørger.

 

det er nok ikke lett å gå svanger alene,men det er mange som gjør det, og som klarer det.

 

sett deg små mål for dagen sammen med datteren din, det behøver ikke koste noe som helst. penger er ikke alt, men det gir deg frihet, så kanskje flytt ut...

 

klem

 

 

 

[Anonym bruker]

tusen takk for godt råd. dette er ikke lett nei,og jeg tenker seff på barna her...Jeg skal alltids klare meg alene med to. Systemet er ikke godt for samboende par i dag nei,virkelig synd at det skal være sånn. Og du har nok helt rett,uansett hvor "glade"vi er i hverandre så virker det liksom ikke..ingen ting,Og komunikasjonen er totalt borte. trenger å komme meg litt sentralt også,ha muligheten til å gå til butikken feks..eller til venner...Ser vi savner det samme der ja. Når vi fikk første datteren vår bodde vi i nordnorge..det var så ensomt.hadde jo nye venner der men det ble ikke det samme..savnet jo de "gamle" og familien..og nå uten bil har jeg det på akkurat samme måte....Og som du sier..penger er ikke allt.men bare det å ha råd til mat og kanskje det å kunne kjøpe seg noen nye plagg i ny og ne..Det hadde hjulpet mye. Masse lykke til.til deg også..... Får håpe det ordner seg for oss snart....