Krever jeg for mye??

[Gjest]

Jeg var inne til en laparoscopi for to dager siden. Har utsatt den to ganger tidligere, så endelig har jeg fått gjennomført den delen av mysteriet..barnløshet.

 

Det viste seg at det var ingenting galt med meg, men muligens at jeg ikke har nok ofte eggløsning...selv om jeg har regelmessig mens. Så da skal jeg starte opp på hormoner i tre mnd, og funker ikke dette blir det prøverør.

 

Uansett, problemet er at min kjære samboer som virkelig har vært en pådirver til at dette måtte gjennomføres ( sur på meg tidligere når jeg har utsatt undersøkelsen) viser meg en ordengtlig kald skulder.

 

Har selv tatt fri fra jobben for å være "sammen med meg", men han har brukt sine fri dager til å spille på pc`en, med andre ord har dette virket som en nedtur på meg. Vi er voksene beggge to ( Jeg 28 år og han 36 år) å han oppfører seg slik som om dette er den mest naturlige måten å være på ovenfor sin nyoprerte kjæreste.

 

Itilegg har vi krangelet, enden på visa var at han jaget meg sofan for å ligge første natten hjemme. Det hele er et mareritt for meg, nå hadde jeg virkelig hatt indre forventninger til at han skal vise meg en varm skulder. I morgen er det snakk om at han skal dra på en fritidsaktivivtet å være borte hele helgen, noe jeg virkelig håper at han gjør.. Jeg synes det er mer sårende at han er her hjemme på den måten han er.

 

Vårt forhold har vært til tider litt opp og ned, slik som fleste forhold. Jeg har mange ganger savnet "nærhet" iform av at han viser meg med handlinger og ord at han bryr seg...føler at han har satt prikken over i denne gangen. Hva mener dere?? er jeg for kravstor? Bare trodde at dette var noe vi skulle ha sammen...,puh

 

 

[ikø29]

Da vi begynte vår karusell med utredning og alt det der understreket legen at fra nå av ville hun at begge skulle være sammen om alt. Dersom den ene skal ta blodprøve skal den andre være med etc. Vi har vokst sammen på disse månedene. Vi har presset oss til å snakke sammen noe jeg tror har vært avgjørende for vårt forhold.

Det kan være mannen din har mange tanker han sliter med og at dere børe sette dere ned å gå igjennom de?! En trenger ikke være supergeni for å forstå at du trenger han nå. Det er mulig han trenger deg like mye..Det er ikke sikkert han gjør det med vilje... Dersom han er pådriver for at dere skal få barn må det vel være mange grunner for det?!?!

Jeg synes ikke du er urimlig. Ikke vet jeg hva som skjedde i forkant av at du måtte sove på sofaen men det høres vondt ut....

Lykke til videre. Jeg håper dere finner ut av det!!!!