Ingen livsgnist...

[Anonym bruker]

Jeg er ca. 3mnd gravid og har oppført meg helt sinnssykt...Jeg har hatt ekstremt med kvalme og det har resultert i at jeg ikke har fått i meg mat og når jeg er sulten blir jeg lett irritert...Dette har jeg latt gå utover kjæresten som egentlig bare har vært snill og god,men jeg har bare kjeftet for enhver ting og tatt det for gitt at han skulle gjøre ting for meg...Jeg har de siste par ukene ikke hatt noe livsgnist igjen i meg og vært så deprimert at jeg har hatt mest lyst til å ta livet mitt...Det hjalp ikke akkurat heller at kjæresten har sett seg lei på alt maset og kjeftingen at han gjorde det slutt med meg idag...Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre,føler ikke lenger at jeg har noe å leve for...Det eneste jeg er god for nå er å prøve å leve meg igjennom svamgerskapet slik at en annen kan ta min plass i verden,etter fødselen er det ikke lenger bruk for meg her...Jeg er så utrolig langt nede,hadde det ikke vært for hunden som faktisk er en utrolig støtte,så hadde jeg nok ikke vært her for å skrive dette.

[chick28 blir trebarnsmamma=)]

Kjenner jeg får helt vondt inni meg av de som har det som deg.

Det er veldig vasnkelig å være psykolog til deg, men en ting vil jeg bare si.

Jeg kan med sikkerhet si selv om jeg ikke kjenner deg så ER det bruk for akkurat DEG her i verden.

Og jeg vil du skal tenke på noe.

Den lille du bærer under hjertet ditt trenger akkurat deg når han/hun kommer ut, er fullstendig avhengig av deg for å kunne få en fantastisk oppvekst, et godt liv.

Det er deg denne lille personen trenger, trygghet og kjærlighet som jeg er sikker på du vil klare å gi denne lille når h*n kommer ut i den store verden.

 

Du kunne kanskje hatt god nytte av å prate med noen, noen som ikke kjenner deg, noen som er spesialiserte innen dette feltet her. Noen som kan få deg ovenpå igjen, gi deg livslysten tilbake. Få deg til å skjønne og ikke minst tro på deg selv...

 

Det verker langt inni skjela mi av å se hvor vanskelig mange kanskje har det, men det at du klarer og skrive ned og få ut litt tanker her kan være til hjelp... og det er jo veldig bra.

 

Håper jeg klarer og løfte deg litt opp, men dette kan kanskje virke som tomme ord for deg. Men DU er verdt mye, spesielt for din lille i magen din.

 

[Gjest]

Hei du! )

Hva driver du med nede i kjelleren? Du må komme deg opp hit, vet du!

De første mnd av svangerskapet kan ta knekken på de aller fleste, deprimert eller ei... Når dette forhåpentligvis begynner å lette, så får du mulighet til å hente deg litt inn igjen. Jeg forstår veldig godt at du er sliten nå...men dette skal du klare, du må bare ha litt hjelp!

 

Har du snakket med jordmor? Det er viktig at du ikke er alene med disse tankene nå. Prøv så å få med deg samboer/kjæresten din til samtale hos jordmor, slik at du kan få hjelp til å forklare hva det er som skjer i livet ditt nå. Hvis han ikke er en del av bildet lenger, så har du kanskje noen andre i familien rundt deg? Ikke gå alene med dette...

Jeg tror virkelig at det skal være håp for deg og barnefaren. Og dere har så mye å se frem til! Babyen som er i magen din kommer til å elske deg av hele dens hjerte, og det samme vil du.

Ikke gi opp før det hele har begynt...

 

Du må defintivt snakke med noen... Jeg håper at det går bedre etterhvert.... Klem til deg!

[Anonym bruker]

tusen takk for tilbakemeldinger...jeg har virkelig fått en oppvekker og det ser ut til at hormonene roer seg ned nå...har snakket mye med kjæresten og gleder meg til han kommer hjem fra jobb imorgen eller fredag,han jobber nemlig i en annen landsdel...men det ser ihvertfall ut til at ting skal ordne seg...fått igjen energien og matlysten og ser lyst på livet...også er jeg superspent på UL 23.november...

[Kossi]

Jeg tror det er kjempeviktig at du klarer å plassere de tunge tankene der de hører hjemme; de kommer når kvalmen kommer og når du ikke får i deg mat - for eksempel. Jeg holdt selv på å rasere forholdet til samboer pga ekstrem kvalme, og ønsket til og med at jeg skulle spontanabortere for å slippe unna. Man blir jo helt desperat av å være kvalm hele tiden! Nå er jeg 80 % sykemelt, jobber litt hjemmefra og er en halv dag på kontoret. Den halve dagen gjør at jeg går rett i veggen om kvelden og bruker de to neste dagene på å komme meg igjen. Likevel fortsetter jeg, for det er så viktig å møte kolleger og være en del av et fellesskap utenfor hjemmet. Men konsekvensen er at jeg blir sur og grinete og trekker meg unna menneskene her hjemme. Slitsom for dem også, vet du. Men så dukker jeg opp til overflaten igjen, og så går det fint. Poenget mitt er at jeg vet hva som skjer når jeg blir så sliten, og prøver å ta konsekvensen av det. Det er bedre å ligge i senga og grine alene enn å glefse til samboer og stebarn som ikke har gjort en flue fortred. Å skrive ned tunge tanker er også lurt - bare husk å brenne notatene etterpå! ;o) Men det krever øvelse å kunne plassere tunge tanker der de hører hjemme. Ikke så lett...

Jeg snakket med legen min om fødselsdepresjon siden jeg har hatt depresjoner før og har hørt at det da er lettere å få fødselsdepresjon. Han sa at det viser seg at de som har hatt et lett og greit svangerskap er mer utsatt for å få fødselsdepresjon enn de som har slitt en del i svangerskapet - de får gjerne en opptur etterpå! Og han mente at det ville bli sånn for meg. Gjett om jeg ble glad!

Kan du forresten ta en prat med jordmor om dette? Kan hende det er en fin person å snakke med om sånne ting. Lykke til videre!