Så sliten....

[Anonym bruker]

Jeg er så utrolig, utrolig sliten...

 

Det siste året har vært et helvete; det begynte da jeg mistet en som sto meg veldig nær i en trafikkulykke for ett år siden, og siden det har det bare ballet på seg. Bare et par uker etter dette fikk jeg beskjed om at pappa er uhelbredelig kreftsyk - slag nummer to, men det tok ikke motet fra meg; jeg var fast bestemt på at dette skulle gå bra..om han ikke ble frisk igjen, så skulle han ihvertfall leve lenge med medisiner. Pappa begynte på behandlig, og det så faktisk ut til at det gikk bra - hurra, midt oppi det hele! Dette med pappa gjorde at jeg ikke fikk ordentlig tid til å sørge over tapet av den andre personen, noe som kom sterkt tilbake da det så ut til å gå bedre med pappa.

Slag nummer tre; svigermor blir kjørt ned. Hun blir ufør, og rollestolavhengig. Plutselig er hun en pleietrengende, og hun er aldeles alene, da svigerfar er død av kreft, så vi trår til så godt vi kan selvsagt.

Ut på våren begynte pappa langsomt å bli dårlig igjen; og på sensommeren nå kom slag nummer fire; kreften har spredd seg. Fra den beskjeden kom, og til i dag har han også måttet gjennom hjerteinfarkt og nyresvikt og andre "hindringer", men har klamret seg fast, selv om det slett ikke så lyst ut.. Nå virker det dessverre som at nok er nok for han og; han er trøtt og svak og slett ikke seg selv lenger..

 

Og midt oppi dette ble jeg gravid - noe som skulle være et lyspunkt og en glede. Det er vårt første barn, og vi har gledet oss i måneder og år i forkant, og til og med handlet inn ting og tang mens baby enda bare var påtenkt, mens nå..nå som det svært ønskede barnet er på vei, drukner gleden i stress og bekyring. Jeg kjenner meg så utmattet, sover lite og ingenting om natten og kjenner at jeg virkelig går på sparebluss. Svangerskapsdagboken som vi kjøpte for å ha som et flott minne, ligger så og si ubrukt; jeg har verken overskudd eller særlig lyst til å sette meg ned og skrive i den. Jeg er så lei meg...dette skulle være det mest fantastiske i livene våre, og nå kjennes alt bare som et ork. På toppen av det hele kommer den dårlige samvittigheten; for baby i magen, for mann og for jobb (jobber 50%). Huff...måtte bare lufte dette - bedre enn å ligge og gråte seg i søvn :/ Håper det blir lettere.. Men tør ikke tenke på hvordan jeg vil takle det dersom pappa ikke klarer seg.. Er så redd jeg skall pådra meg en fødselsdepresjon når den lille er kommet til verden - jeg vil ikke for alt i verden at baby skal være skadelidende pga. alt som har skjedd..

[Gjest]

Kjære, kjære deg...

Takk for at du ville dele dette med oss. Du har ikke hatt det lett det siste året. Utrolig at så mye kan skje samtidig! Men slik er det altså. Jeg tror alle kan forstå at du er sliten nå. Du får ingen mulighet til å hente deg inn igjen før noe nytt skjer. Dette er virkelig hardt for en stakkars sjel...

 

Ikke ha dårlig samvittighet for babyen i magen. Jeg var utrolig langt nede i mitt første svangerskap, men barnet mitt er en solstråle!

Du må først og fremst tenke litt på deg selv nå, slik at du får tilbake litt energi. Hvis du ikke har det bra selv, så kan du heller ikke hjelpe andre...?

Selv om du ikke får skrevet noe i svangerskapsboken, så vil denne babyen være det mest fantastiske som kommer til å skje dere uansett og babyen vil være glad i dere ) Dette skal gå bra, skal du se!

 

Jeg håper at pappan din klarer seg. Han har kjempet hardt lenge nå.

Jeg håper også at du finner et lyspunkt oppi det hele, og at du etterhvert klarer å glede deg over babyen som snart skal komme. Babyen vil jo at mamma skal være glad.

 

Ord føles egentlig bare fattige her nå... Sender deg en klem, for den forteller ofte mer enn hva en kan skrive ned.

Ønsker deg masse lykke til, og jeg håper at du finner litt ro snart.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for flott svar - det varmer