adferdsproblemer:-(

[Anonym bruker]

jeg har en sønn på snart fire som ikke oppfører seg greit. For all del, han kan være kjempegrei, omsorgsfull og skjønn, men mye blir ødelagt av adferden hans. Han er slem med andre barn, han sparker og slår, hiver sand og ødelegger ting de har bygd (sandslott, klosser o.l). Han gjør dette helt uten forvarsel og tilsynelatende umotivert. Jeg er ganske fortvila, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han går i barnehagen. Jeg har hatt samtale med pedagogisk leder en gang, men det skal være samtaler igjen i november.

 

Jeg skriver her fordi adhd ofte er forbundet med adferdsproblemer, og håper på sympati og kanskje råd. Hvordan gjør dere?

[Hufsla]

ikke meningen å være anonym altså. På skravle får man somregel høre at det er foreldrenes "feil" alt sammen, har ikke satt nok grenser og bla bla. Det er så enkelt å ha meninger når man har lettvinne barn som gjør alt etter boka, og bare har en lett og nusselig trassalder...

 

Min sønn har ikke adhd da, bare så det og er nevnt.

[nick_343393]

Nei, det finnes ingen enkle svar på hva en gjør når ungen oppfører seg som det reneste dass. Og det kan barn godt gjøre, selv om de har kilometervis av grenser og rutiner rundt seg. Jeg taler av erfaring. Da vi fikk vårt eldste barn, gjorde vi alt så rett som overhode mulig. Likevel sleit vi enormt med henne. Hun var allerede som treåring stygg med andre barn i barnehagen, spesielt en gutt med downs syndrom og en vietnameser med dårlig språk. Lite sjarmerende for oss foreldre som prøvde å lære barnet å være fordomsfritt og tolerant. Hun klikka på en fremmedspråklig assistent og kunne ikke være i samme rom som henne. Og så videre i det uendelige. Det var rett og slett grusomt å være ansvarlig for et barn som oppførte seg så dårlig.

 

Vi voksne har snakket og snakket og snakket og prøvd ulike tilnærminger til dette problembarnet. Da hun var 5, blei problemene så store i forhold til andre unger i barnehagen at vi måtte søke hjelp på ressurshelsestasjonen. Alle kommuner skal ha et forsterka helsestasjonstilbud, og du trenger ikke henvisning fra lege for å ta kontakt med dem. Det er bare å ringe. I vår kommune har vi møtt en svært oppegående samtalepartner som har hjulpet oss med praktiske råd i forhold til barnet vårt. I barnehagen var det ikke så mye å hente, jeg følte helst at de syns det var godt å bli kvitt jenta vår når vi kom for å hente henne. Kanskje de til og med syntes vi var svake som foreldre og ikke grensesettende nok. Men vi har alltid kjørt struktur og grenser og jeg har alltid vært bevisst på at vi er ressurssterke og oppegående voksne.

 

Håpet var at hun skulle vokse det av seg, men det skjedde ikke. Da hun begynte på skolen, blei det færre konflikter i skolehverdagen enn det hadde vært i barnehagehverdagen, men hjemme blei det verre og verre. Det siste året har heile familiens indre liv kretset rundt dette problembarnet. Helger og ferier har vært en påkjenning som jeg har grudd meg til. Likevel var det ingen som nevnte adhd som en mulig diagnose og jeg sjøl stilte meg avvisende til tanken på at hun hadde det, basert på magefølelse og liten kunnskap om hva adhd er for noe. Slutten på visa var at ei god venninne av meg råda oss til å få henne utreda fordi hun reagerte på jentas impulsivitet. På det tidspunktet var vi heilt smadra og jeg kjente at jeg hatet barnet mitt. Jeg leste meg opp på adhd og fant ut at det var så mye som stemte at det var heilt nifst.

 

I sommer blei jenta vår utreda. Vi blei henvist i april og fikk diagnosen adhd i august. Det heile gikk med ekspressfart, men vi hadde ingen tid å miste fordi jenta vår på det tidspunktet hadde prøvd å kvele lillesøstera si med et hoppetau og var sjukelig sjalu på babybroren sin. For oss har det vært et lykketreff at vi fikk en diagnose, for nå får vi medisiner som hjelper noe heilt utrolig. Vi har fått ei ny jente og hun føler nok at hun har fått nye foreldre. Familien er blitt et hyggelig sted å være. Vi kan slappe av sammen og jeg kjenner at jeg er glad i barnet mitt. For to måneder siden gikk jeg og sa til meg sjøl at "jeg hater henne, jeg hater henne, jeg hater henne". Jeg ønsket bare at hun skulle forsvinne, bli borte. Jeg følte at de siste sju åra av mitt liv hadde vært bortkasta. Nå er alt dette i ferd med å forandre seg, heldigvis. Vi har ikke sluttet med grensesetting/struktur og planer for ettermiddager, helger og ferier, det har satt seg i ryggmargen på oss, men det går an å slappe av på en heilt annen måte.

 

Uff, dette blei langt og sjølsentrert, men summa summarum: Du er ikke en utilstrekkelig forelder sjøl om ungen din oppfører seg dårlig. Barn er laget av forskjellig materiale og noen av oss må kjempe mer enn gjennomsnittet for å få unger som oppfører seg dårligere enn gjennomsnittet. Oppsøk helsestasjonen/ressurshelsestasjonen i din kommune. Løft problemet ut av huset og sørg for å diskutere det med kloke voksne. Vi har i perioder hatt god effekt av å premiere positiv atferd og å overse negativ atferd. Det er en metodikk som må følges bevisst og du kan lese mer om det i "De utrolige årene" av Webster Stratton. Og hvis du lurer på om barnet ditt har adhd, kan det være lurt å lese seg opp på det for å finne mer ut om diagnosen.

 

Lykke til!