Samme situasjon som jente, 16

[Anonym bruker]

Jeg er 17, går på skole! Er i samme situasjon som jenta på 16 i vedlegget nedenfor.

 

Jeg er 8 uker på vei, skal også fullføre skolen. Jeg har også snakket med rådgiver og det virker som alt går bra sånn sett.

 

Jeg har lyst til og beholde barnet, mens barnefaren vil han også. Men han er redd og tørr ikke innrømme det, han er usikker men samtidig vil han ha det.

 

Jeg har venner og familie rundt meg som vil være der for meg!

 

Det er veldig vanskelig, jeg vet jeg kan klare det vis jeg virkelig vil.

[Anonym bruker]

Vil du gi opp ungdomstiden din?

Er forholdet du har stabilt og noe som vil vare ?

En baby er en hard test for forhold, og enda værre når man er ung og blir bundet.Tenk deg godt om, og om du har mulighet så er verdens beste rådgiver mamma;)

[Anonym bruker]

Med din innstilling vil du nok klare dette. En av mine nærmeste venninner fikk sin datter som 17-åring. Hun er nå 22 og dateren fyller 5 år om noen mndr.

hun fullførte resten av vgs, samt tar høyere utdanning nå.

 

Både med og uten barnefar er det fullt mulig for deg å gjennomføre dette.

Selv har jeg tatt høyere studier og vært alenemor.

Man blir sliten, men når dagen er omme er det hele verdt det.

 

Ønsker deg masse lykke til!!

 

hilsen oss2

[M&K+Påsan <3]

Si ifra visst du fortsatt trenger tips! Selv er jeg 17 år, å fikk en liten

gutt i mai . Så har / er nettopp gått gjennom det selv

[Anonym bruker]

trenger fortsatt hjelp.. det her er så utrolig vanskelig

[M&K+Påsan <3]

Hmm .. Jeg begynner med min historie da .. I januar i år, fikk jeg

mistanker om graviditet. Jeg tok en test på helsestasjonen, å den

viste sterkt positiv. En jordmor kom inn, å sa ho trodde jeg var 7mnd

på vei !!!! Jeg var sammen med barnefaren, så sånn sett var det ok.

Vi fikk sjokk, å alt ble merkelig. Vi hadde ikke så mye valg, så vi

prøvde å ta det med et smil. Det viste seg at jeg var i uke 24 da jeg

fant ut av det. Meg og pappaen hadde bare hvert sammen i 4 mnd

da jeg faktisk ble gravid. VI fikk støtte fra alle, så sånnsett var det

greit. Det ble mye kranlging med meg og kjæresten, å han fikk seg

ei på si. Di lå aldri sammen, men hadde et " kline " forhold. Jeg visste

jo ikke om dette, så han valgte alltid å dra til henne frem for meg..

Det jeg vil frem til, er at det kan bli tungt ! Men uansett, jeg gikk på

skole, noe som gikk kjempe fint! Jeg fullførte Vg1 å fødte en liten

gutt den 9mai. Jeg å kjæresten fortsatte, å han droppa ho andre. Ikke

spørr hvorfor vi enda er sammen, men utrolig nok er vi det. Jeg har nå

begynt på Vg2, helsefagarbeider. Planen er å fullføre dette året, så

ta fri år før jeg går ut i lærling. Jeg har ikke angret et sekund på den

lille klumpen min. Å være mamma er det beste som finnes! Helt .. ja,

det er bare helt utrolig. Det er ubeskrivelig tungt, men dette er vel heller

på grunn av meg og kjæresten. At vi vil så gjerne, men jeg klarer ikke

gi slipp på fortiden.

 

.. Føler jeg har skrevet hele livshistorien min. får det er akkurat som

hele livet mitt begynte på nytt da jeg fikk lillegutt. Ut ifra det du skriver,

vil jeg absolutt råde deg til å beholde. Følg hjerte ditt ! Men snakk med

pappaen også. Snakk mye! Enten han vil eller ikke, det er så viktig.

Jeg ville aldri, ALDRI hvert uten sønnen min, å jeg er utrolig glad jeg

slapp det valget du sitter med idag! Jeg ønsker deg lykke til, å for all

del, spørr om det er noe mer. Det er ditt valg, så igjen, følg hjerte ditt.

 

klem