Kompliserte familieforhold - trenger råd (langt innlegg...)

[Tarzan06]

Jeg er oppvokst uten min biologiske far. Mine foreldre var sammen til jeg var rundt året, deretter ga mamma ham beskjed om å holde seg unna, siden han var litt for glad i alkohol. Ifølge min farmor var han fortvilet over dette og ville visstnok adoptere meg, men det har min familie på morssiden ikke hørt noe om.

Mamma giftet seg da jeg var 9, og jeg har et kjempegodt forhold til ham - det er han som er pappaen min. De har fått to barn sammen, og pappa gjør ingen forskjell på oss.

 

Men man lurer jo tross alt på sitt biologiske opphav, så da jeg var 16 tok jeg kontakt med min far via brev, der det var opp til ham å gi videre et brev til mine to lillesøstre. De bor bare et par mil unna, og jeg har alltid hatt kontakt med min farmor og hennes mann. Da jeg var 18 fikk jeg nok en lillesøster, og gikk nervøs på besøk sammen med en venninne. Kona til min far åpnet døra, hun visste straks hvem jeg var, og jeg ble tatt godt imot. Etter det har jeg vært på besøk noen ganger i året, og etter hvert som søstrene mine ble eldre, ble de to eldste også invitert i min 30-årsdag, utdrikkingslag og bryllup. Den yngste ble også invitert i bryllupet, og til og med spurt om å bli brudepike, men som 13-åring hadde hun ikke så lyst til det. (Jeg inviterte ikke min far og hans kone i bryllupet, og det var pappa som "ga meg vekk" i kirka)

 

Året etter mitt bryllup giftet min eldste søster på farssiden seg (med han hun hadde med i bryllupet mitt). Det leste jeg om i avisen... Har intet hørt eller sett til dem siden. Da den yngste ble konfirmert året etter, gikk jeg innom med presang. Jeg spurte faren min hvorfor de har brutt all kontakt. Fikk ikke noe godt svar, han mumlet bare noe om at det hadde jo aldri vært noe særlig forhold. Jeg spurte om å få snakke med kona hans, men det ville hun ikke. Den dagen gråt jeg masse, og mamma ringte til og med min far (hun hadde ikke pratet med ham på omtrent 30 år) men heller ikke hun fikk noe fornuft ut av ham.

 

I etterkant ser jeg at forholdet begynte å endre seg i tiden etter at farmor døde for noen år siden. I begravelsen var den en av farmors nieser som tok meg med til sammenkomsten etter kirka, ingen andre enset meg, der jeg sto helt alene og gråt. Dødsannonsen hadde ikke med navn på barnebarna, (noen som er ganske vanlig her i distriket i alle fall) og jeg kan ikke annet enn å undres om det var for å unngå å ta med mitt navn. Farmors mann har ingen kontakt med resten av familien, uten at jeg blir riktig klok på hvorfor det har blitt slik. (Han begynner å bli senil, så jeg vet ikke hvor mye av det han forteller som er sant, historiene hans er ganske hårreisende.) Jeg har imidlertid fortsatt å holde kontakten med alle, så langt det har vært mulig.

 

Jeg har de siste årene hatt veldig lyst til å ta en prat med de to eldste søstrene mine, og finne ut hva som har skjedd. Jeg synes imidlertid ikke det er noe som passer å gjøre på telefonen (bl.a. fordi det er lettere for dem å avvise meg da), og siden de nå bor et par timer unna, har det stadig blitt utsatt. Disse to søstrene har møtt mine andre søstre flere ganger, de er omtrent jevngamle, og det har vært god kjemi mellom oss alle. Ingen skjønner noe av hvorfor kontakten plutselig ble brutt. Min mann kjenner en av min fars venner meget godt, og vi har pratet litt om dette. Han hadde nevnt til min far for noen år siden at han kjenner oss, og da hadde faren min bare oversett ham og ikke pratet til ham på flere måneder! Da kan det jo være at det er noe i sladderen jeg har plukket opp, at det er kona hans som styrer alt, min far er visstnok bare en liten tøffel. (Så har jeg altså ikke arvet det genet!)

 

Nå som jeg er gravid er jeg rådvill. Jeg vil jo gjerne at barnet skal ha muligheten til å bli kjent med alle sine besteforeldre. Samtidig er jeg redd for å bli avvist på nytt dersom jeg tar kontakt, spesielt nå som hormonene herjer vilt. Jeg har en drøm om at alle smelter når de får greie på at de skal bli besteforeldre og tanter, men er stygt redd for at den er vel rosenrød. (Såvidt jeg vet blir dette min fars første barnebarn) Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på det, tenk om drømmen likevel går i oppfyllelse. Dersom jeg klarer å manne meg opp, vil jeg i alle fall gjøre en ting klart for dem: Det valget de tar kan de ikke endre på. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal oppleve det samme som meg; kontakt med farssiden i 15 år, og deretter bom stopp. Det virker litt merkelig, gjør det ikke??

 

Noen som kan gi meg litt trøst og gode råd?

[yasumi]

Huff, stakkars deg! Familie er av og til vanskelige saker.

 

Hvis du er redd for å bli avvist nå som hormonene herjer vilt som du sier ville jeg kanskje ha ventet med en konfrontasjon til etter du har født. Du kan gjerne sondere terrenget, fortelle dem at du er gravid, gleder deg osv., men å presse dem ville jeg personlig ha ventet med. Kan hende de nemlig velger å ikke ha kontakt. Selv om det jo høres hårreisende ut at de kan velge slikt. Virker som det er farmoren din som har holdt kona til faren din i sjakk, og mot henne har hun ikke turt å sette seg opp. Men nå som farmoren din er død kan hun "herje fritt". Huff, ikke bra.

Husk at det sikkert ikke er så lett for dine søstre heller hvis deres egen mor, altså kona til faren din, nekter dem å treffe deg. Hvem skal de være lojale mot osv.? Dette er nok vanskelig for dem også, kan hende de vil ha kontakt, men de føler nok veldig på dette lojalitetsproblemet som deres egen mamma sikkert har gitt dem dårlig samvttighet for i tillegg. Synd hvis hun skal få ødelegge for alle sammen.

 

Tenk igjennom om du virkelig vil brenne alle broer, selv om jeg skjønner godt det valget du vil stille dem ovenfor. Ønsker deg lykke til.

 

Varme tanker fra

[NinaCath]

Jeg skjønner godt at du er rådvill og at dette er vondt for deg. Men jeg vet litt om hvaordan du har det, bare sett fra en mors side. Jeg blir som din mor i dette innlegget, da jeg har ei datter på 19 år med en "fraværende" far. Min datter er også gravid.

Det er ikke så lett å gi råd, og vi er alle så forskjellige, men en ting er sikkert: Den som er far på papiret er ikke alltid den som er pappa. Det å være pappa krever mer enn å stikke fra ansvaret sitt og avvise deg. Den du kaller pappa er i mine øyne, slik du beskriver han, din far og som nå skal bli bestefar. Din biologiske far har tatt sitt valg, også hans familie. Og uansett hvor vondt det er så må man bare akseptere det. De har mest sannsynlig ingen gode svar på sin oppførsel overfor deg de siste årene, og derfor vil de heller ikke kunne begrunne sine handlinger og så blir du, som du skriver; avvist.

Fokuser på det du har, og ikke gruble over det du ikke har, pleier jeg å si. Nå som du er gravid er det mange tanker og det er ikke så lett, men ved å holde fokus på de riktige tingene kan du glede deg over det som er, og det er viktig for deg nå. Det handler om å legge ting på is en periode. Biologisk eller ikke, det er ingen selvfølge å vite, eller ha omgang med, det som er "biologisk". Du har en mor og far som er glade i deg, vær glad for det du.

Ha en fin tid fremover!

[mcar]

Vanskelig det der...!

For hvem vet hvem som har sagt hva til hvem? En sak har flere sider og vi er alle bare mennesker som prøver å sortere inntrykk og forholde oss til hverandre.

Jeg har heldigvis ikke et så komplisert familieforhold, men noen skjær i sjøen er det da.

Selv om min brors ex-samboer, mor til min eldste niese, ikke kan kalles familie og vi ikke har annen kontakt enn det som følger med at jeg er tante til hennes eldste datter så fikk hun beskjed om graviditeten samtidig med "resten av verden", hun får samme oppdatering som alle andre på e-post og kommer til å få beskjed om nedkomsten samtidig med "resten av verden".

Hadde jeg vært deg så hadde jeg gitt fars-familien den glade nyhet, gjerne via et postkort til hver og en av dem. Så er det opp til den enkelte å ta initiativ.

Du bør kanskje ikke forvente så mye. Så blir du heller gledelig overrasket :-)

Når barnet er født gir du så igjen beskjed om nedkomsten, via kort, SMS el. Kommer det fremdeles ikke noen tilbakemelding så vil jeg påstå du har gjort ditt.

Men jeg synes en skal gi folk en sjangse.

 

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre. Det er ditt liv, din fremtid og din skjelefred.

 

Klem

 

[Xena70]

Vil først av alt gi deg en god klem..Forstår hvordan du har det..Jeg er også vokst opp uten min biologiske far,som er alkoholiker..Min mor gifta seg med en flott mann da jeg var 7 år. Idyllen rådet..Har hatt lite kontakt med min far oppgjennom årene..Selv etter jeg fikk barn har han vært fraværende.Han husker knapt hva de heter og dessto mindre hvor gamle de er..Tanter,onkel og bestemor er helt uintressert..Etter at min stefar forlot min mor for 4 år siden,har både jeg og barna mine vært fraværende for han. Han vil ikke ha kontakt med meg( da jeg har uttalt meg om det han har gjort) Værst syns jeg det er for barna som ikke forstår hva som har skjedd,de er i dag 8-10 og 15 år..Jeg kan ikke tvinge "fedrene" mine til å ha kontakt med meg..Klart jeg ønsker at det var slik som før(stefar) eller at min biofar kunne vært en far..Men det er for mye forlangt da jeg tror de ikke forstår hvordan vi har det..Og jeg tror det vil være nyttesløst å prøve å forklare de det..Det eneste jeg vil råde deg til er å bare si at du er gravid og om de vil ha kontakt,,kan de ta kontakt med deg og din familie..Illusjonen om å ha "perfekt" familie må vi se langt etter tror jeg. Kanskje kynisk sagt,men det er ikke opp til deg om de vil gi seg til kjenne..Det er kun deres valg..Håper ikke du missforstår meg nå..Jeg vil så klart at du skal ha kontakt med din far og hans familie..Men det ser ut som det er bare ditt ønske..La de strekke ut en hånd,når de er klar..Ikke bruk for mye energi og krefter på noe som sannsynligvis ikke vil skje..Du vil bare bli så lei deg og trist..Jeg har brukt mange år på det samme og selv da ikke fått noe igjen for det..Fokuser på den lille spira og din familie..Det gjør deg glad og det er meget viktig..Lykke til uansett hva valget blir..Hvis det går an å sende PM her på forumet,gjør det gjerne,hvis du vil snakke..Klem fra meg...( mitt første innlegg her inne)