Noen flere som føler seg fanget i ett yrke de er redd for å ikke klare å holde ut lenge? (samme som på Dib)

[Gjest]

Jeg er redd at jeg kommer til å bli drittlei om noen få år. Kjenner at det kommer krypende nå allerede, men kan holde det på avstand ved å tenke at det blir bedre når jeg er ferdigutdannet og for mer ansvar.

Samtidig virker det idiotisk å utdanne seg videre innenfor ett fag som gir meg en intens trang til å hyle med jevne mellomrom (helsevesenet). Byråkratien lenge leve er mottoet her, føler jeg.

Det jeg ser er masse triste skjebner, og innenfor mitt felt er det ikke mye håp for gla' nyheter, og jeg vet ikke om jeg har lyst til å være omringet av tristhet hele tiden mer. Når utdanningen min er fullført må jeg jo gå ut i 100% stilling og ingen av de stillingene jeg kan komme på at jeg er kvalifisert til frister over lengre tid. Valget er mellom en kjempekjedelig jobb og en spennende men på mange måter veldig trist jobb...

 

Hva gjør man? Blir søppeltømmer med maaange års utdanning???

[RaPe]

Må da vær fryktelig bortkastet å utdanne seg innenfor noe man ikke ser noen fremtid i da! Mange år, og kanskje studielån og så ikke noe givende jobb til slutt....

Hm...

Man blir vel alle lei av jobben sin innimellom, men hadde jeg følt dette allerede under utdanninga, tror jeg jeg hadde tatt en sving og funnet på noe annet.

 

Søppeltømmere gjør forresten en meget verdifull jobb, spør du meg! ;-)

[Gjest]

Enig, men tjener de nok til å betale ned studielånet mitt tro? :-s

[stvgr_mamma]

hvilket yrke er dette da? høres nesten ut som mitt....

[Gjest]

Vil helst ikke spesifisere tillfelle noen her inne vet hvem jeg er. Helsevesenet, kjipe pasienter/situasjoner.

[Gjest]

Opp. Må være andre som har hatt det slik og som har en løsning som fungerte for dem.

[Impulsiw]

Hvis du er sykepleier ville jeg videreutdannet meg i annen speisialgren en den du er i nå. Jeg jobbet når jeg studerte på en alderspsykriatisk avdeling hvor de utredet eldre for sykdommer på hjernen. Det knakk meg helt. Jeg ble kjempedeprimert og følte jeg jobbet i dødens forgård da, altzheimer, parkinsons og andre dødelige hjernesykdommer var vanlig. Mange måtte bruke bleie, ha påsmurt mat osv. Men jeg fikk jobb i kommunal sektor etter utdanning og det var MYE bedre.

[Gjest]

Hva gjør du nå da? Jeg vet hvordan det er å føle seg som om man jobber i døden og fordervelsens forgård, ja...

[Gjest]

Hei, hiver meg på her. Da jeg hadde bare et år igjen på sykepleien, hadde jeg virkelig lyst til å slutte, men velmenende foreldre m.m overtalte meg til å stå løpet ut ("for å ha noe å falle tilbake på").

Og det er jo forsåvidt greit nå, liker meg greit på jobben, men ville aldri gitt dette rådet til andre. Mitt råd er: hvis du føler det er feil, så heller slutt. For når du først har en fullført utdanning er det jammen stor sjanse for at du tar en sånn jobb - og innerst inne har jeg en liten følelse av at jeg er havnet på feil hylle, finnes andre ting jeg heller ville gjort, men nå som jeg har barn og familie er det ikke så lett hverken praktisk eller økonomisk å bli student igjen...

Lykke til med valget!

[Gjest]

Urk. Der sa du det.

Noe å falle tilbake på = enda mer studielån + jobb jeg ikke orker tanken på... Jeg vet jeg kommer til å ta en slik jobb når jeg er ferdig, men siden jeg ikke har noen "bedre" plan har jeg liksom ikke noe fornuftig å svare når folk kommer med "men da har du jo ihvertfall den utdanningen å falle tilbake på".

[mor.monsen]

Jeg er utdannet innen reiseliv men så meg fort lei på svette sure turister. Mulig jeg bare jobba på feil plass, men uansett. Jeg begynte å jobbe i barnehage noe jeg trivdes vedig godt med. Nå viser det seg at jeg ikke kan fortsette med det pga dårlig rygg. Så da søker jeg omskolering etter endt permisjon. Tenker da på å bli lærer. Skal muligens ta opp noen fag fra vgs i permisjonen om jeg orker.

[håper på fulltreff]

Jeg tror som flere andre her at det er lurt å snu i tide... Men, husk å vurdere de mulighetene det er for videreutdannelse og evt andre stillinger som du kan kvalifisere til etter noen år om det er mulig i ditt fag. Om det er byråkratiet som er problemet så kanskje du er den som kan bidra til å få mer fart i sakene?

 

Vel, lykke til! Jeg har selv byttet utdannelse og har nå en spennede og givende jobb. Hadde dødd i mitt forrige jobb-valg...

[Impulsiw]

jobber inne helse- og sosial. Veldig givende. Det er jo ikke så ille å ta seg ett år etterutdaning da. Vil anbefale det når du er i den situasjonen du er i.

[Gjest]

Tusen takk for svar og medfølgende sympati! ;o) Studielånet er høyt nok nå føler jeg ettersom jeg ikke har fått noe ut av det utenom en titt inn i yrker jeg IKKE vil ha. Etterutdanningene frister heller ikke særlig. Tror det bare er jeg som ikke passer i helsevesenet.

 

To avbrutte studier og ingen plan: hurra!

[Ildfluå]

Jeg går faktisk rundt og tenker at jeg har valgt helt feil. Iallefall er jeg på feil sted. Er sykepleier og dritlei syke og hjelpeløse folk. Er f.t i sykehjem.

Det er jo litt ille da. Problemet er at det ikke er lett å få faste stillinger der jeg helst vil.

[Gjest]

Det er akkurat der jeg ikke vil være om to år! Hva vil du heller gjøre da?

[Gjest]

Alle går lei etterhvert... samme hvilken jobb de har. Det er i alle fall min mening. Hvem har jobbet i 40 år på samme sted og kan si de aldri har vært lei av jobben? Det er ganske få tror jeg.

 

Tenk heller på hvilke muligheter dere har i stedet. Man trenger ikke jobbe på sykehjem for resten av livet. Man har jo masse forskjellig på sykehus (jobber man på akuttmottak slipper man jo alt stell med pasientene), hjemmesykepleie, legemiddelfirmaer, vikarbyråer...

[Ildfluå]

Er enig i det noen av dere sier her, alle blir lei av og til.

Men hun som stiller dette spørsmålet antar jeg har et litt annet ståsted. Midt i utdanningen, og føler at dette er feil.

Var selv ferdig i 05, og har vært i 100 prosent stilling til nå. Byttet jobb rett før sommeren fordi jeg var lei. Trodde det ville bli bedre, men jeg irriterer meg egentlig mer enn jeg gleder meg over jobben til tider.

Føler meg mer som en løpepike eller tjener. Vet heller ikke hva hovedinnlegger sin erfaring eller opplevelse av det hele er.

 

Hvis jeg skal bruke urdanningen min til noe, tror jeg det må bli noe mindre personlig. Jeg hater å pjatte om vær og vind. Liker ikke å sitte å lure å lirke demente for at de skal ta medisinene sine eller spise frokost. Jeg misunner rengjøringspersonalet til tider. Det er kjedelig å kle av og på de samme hver eneste dag.

Kanskje et sted hvor det er nye pasienter ofte. Noe mer teknisk kanskje.

Høres nok veldig sur og bitter ut, men ja, jeg er ganske lei. Ser fram til en god pause, så får jeg fundere på hva jeg kan finne på.

 

Må jo legge til at jeg ikke føler det slik absolutt hele dagen, men jeg tenker ofte at jeg har feil jobb.

[partyoffive]

Ja enkelte utdannelser er jo litt vanskeligere og omskolere seg i enn andre. Er mann utdannet innen helsevesenet er kanskje mulighetene for og gjore andre yrker få hvis man da ikke vil ta videre utdannelse. jeg har selv en 4 års utdannelse innen Hotelfag. Som deg visste jeg allerede under utdannelsen at dette ikke var for meg. hadde ikke lyst til og jobbe innen hotel i det hele tatt. Stå på pinne for klagende utakknemmelige mennesker til alle dognets tider. Dårlig lonn, kveldsskift og helgeskift.....Men Hotelmanagement er vel litt annerledes i at man har både generelle 'business' fag såvel som særegne hotelfag. Slikt sett stiller man ikke bare med en hotelfagutdannelse, men er også rettet mot og jobbe i andre yrker. Jeg hadde min major i Mkt./prom. og jobbet etter utdannelse i hotell for en veldig kort stund. bekreftet hva jeg allerede visste. Ikke for meg. Byttet til Mkt./prom. i et annen type bedrift som ikke har noe med hotel og gjore.

 

For deg kommer det vel ogå litt ann på hvor langt på vei du er? Er du innen forste eller andre året ville jeg nok sagt slutt. Er du snart ferdig...? Tja, da er det vel litt vanskeligere? Kommer vel også litt ann på, som noen nevnte ovenfor, om du er gift og har barn osv. Er du ikke er det vel enklere og bytte nå.

 

Lykke til med beslutningene!

[pinga76]

Å, ble nesten glad for et slikt innlegg, er i alle fall ikke alene om å ha tatt et galt yrkesvalg. Jobber i helsevesenet og må bare si at pasienter er mer interessante i teorien. Dessuten er det kjempebelastende når man aldri får tid til å gjøre en god nok jobb eller at pasientene aldri blir bedre uansett hvor mye energi og ressurser som settes inn. Skal nå søke jobb, men ingenting frister. Blæh... At jeg ikke gjorde noe mer spennede før jeg begynte på utdannelsen i alle fall. Var nok altfor ung og naiv da jeg bestemte meg for yrke. Det er håpløst OG man gir seg ikke....

[kokosyklus]

hei dere.

 

Jeg avbrøt sykepleierutdanningen etter halvannet år fordi jeg var drittlei av hele pakka. Så begynte jeg å jobbe på hennes&mauritz mens jeg prøvde å legge en plan for livet mitt. Resultatet var at jeg så hvor meningsløs jobben min på H&M var og jeg begynte å studere igjen. Tok opp en eksamen og fullførte utdanneslen. Ambivalent til opplegget var jeg hele tiden og i siste praksisperiode var jeg drittlei av å jobbe på sykehus. Det lovet jo ikke så veldig bra....

Jobbet to år i tredelt turnus, noe jeg hatet som pesten. HATER å jobbe netter, HATER å jobbe kvelder osv. Det jeg likte best med jobben min var å være gruppeleder og å ha minst mulig pasientkontakt.

Jeg byttet jobb tre ganger de første to årene etter utdannelse. Til slutt fant jeg en avdeling med mest dagarbeid, ingen netter og veldig korte kvelder, samt mye medisinsk tekninsk utstyr. Det var redningen for meg. Det var enten å trives der eller begynne med noe helt annet. Det ble til slutt slik at jeg bare satt hjemme og gråt og gruet meg til å gå på jobb.

 

Jeg er så enig og forstår så godt ønsket om å ikke ha så mye elendighet i livet. Jeg tenker akuratt det samme selv og unngår avdelinger med mye sjebner. Jeg tar det for mye inn over meg og tar det med meg hjem. Jeg er så imponert over sykepleiere som jobber på f.eks radiumhospitalet!!

 

Jeg er uansett glad jeg valgte å fullføre utdannelsen min. Det gir meg en følelse av trygghet. Jeg har sinnsykt mange valgmuligheter og trenger ikke ha pasientkontakt overhodet hvis jeg etterhvert skulle bli skikkelig lei av det. Det finnes vanvittig mange etterutdanninger innen helse og sosial og man kan ande laaaaangt utenom syke hvsi man vil det.

 

Dersom du, HI, er medisinstudent anbefaler mannen min å ta turnus til tross for tvilen. Han tvilte på femte året og ville slutte etter 6. året. har nå endt turnus etter mange kamper med seg selv. Nå har han en 50% stiling i en privat helsebedrift som finansierer studielånet mens han finner ut andre ting å gjøre. Han sier også nå at han er glad han fullførte til tross for hva han betalte for det under turnus. han sier det var verdt det med tanke på alle mulighetene han nå har. Han kommer aldir til å sette sine ben i et sykehus eller fastlegekontor. det blir forskning eller noe heeelt annet.

 

vet ikke om det hjalp deg noe, men vi har begge vært i dine sko. Forstår godt hvordan du har det, men vi har begge opplevd at det kan gå veldig fint allikevel.

Det er bare snakk om å bruke litt tid og finne en vei. mannen min tenker på utdannelsen sin som en "ekstrajobb" mens han prøver å finne på noe annet. Det fungere veldig fint. Ellers måtte han betalt ned fem års studielån med en vanlig betalt ekstrajobb og der vet vi alle at det ikke er store månedslønna å hente. Vi er ikke opptatt av penger og luksus, det som er viktig for oss er trivsel og fritid. Han er så heldig å ha en utdannelse nå som gir han mulighet til å jobbe 50% og tjene like mye som jeg gjør i min 100% stilling. På den måten kommer han seg gjennom uka med trivsel OG godt humør + har tid og muligheter til å lære seg noe helt annet:)

 

Lykke til! Anbefaler deg ikke å slutte, men ta gjerne en pause og sjekk ut noen muligheter før du fortsetter.

[Leona*]

Godt å høre at vi er flere ihvertfall.... Jeg har fullført en utdannelse på 5 år. Var DRITTLEI siste årene, men klarte da å gjennomføre. Følte vel ikke at jeg hadde noe valg. Veldig få jobber å søke på innenfor utdannelsen min. Jobbet som vikar på fabrikk og lager, fram til jeg ble sykemeldt i graviditeten. Og nå sitter jeg her med barn og fødselsdepresjon og venter på at ting skal bli bedre... Foreløpig orker jeg ikke tenke på jobb en gang. Det føles helt håpløst. Ville ha valgt en annen utdannelse hvis jeg kunne velgt på nytt. Men jeg føler at det er for sent nå.... Har så lyst til å drive med noe jeg trives med. Tenk hvor mye det har å si for livet videre!! Kjipt å stå opp hver morgen og grue seg til jobb...

Så hva gjør man....? Vet ikke.... Skulle ønske jeg hadde en garanti for at ting blir bra, hvis jeg velger å satse på noe nytt

[Gjest]

Huff, det er både godt og vondt å se at flere har det slik. Tusen takk for tips og delte erfaringer, jeg vet ikke hva jeg gjør enda men helsevesenet tviler jeg på at jeg orker ett helt liv. Det er ikke "bare" pasientene, skjebnene, det at jeg føler meg som en hotellpike/tjener, kollegaers vondter og mistrivsel men hele pakka rett og slett.

Videreutdanningene frister meg bare ikke der jeg står nå, man må ha jobbet innen de forskjellige grenene før man kan videreutdanne seg, og man vil fortsatt ha mye med pasienter å gjøre eller bare sitte på et kontor alltid. Ingen av de alternativene frister meg.

 

Kanskje det er best å hoppe av studiet nå før jeg begynner andre året og/eller rekker å komme halvveis, da klarer jeg aldri snu mer.

[kokosyklus]

Argh, hvis du skal begynne på 2. året nå, synes jeg du skal hoppe av.... Du har så vidt begynt på utdannelsen og har ganske klare meninger om "hele pakka".

Kan ikke tenke meg at holdningen din forandrer seg når du begynner på 2. året. Jeg tenker at hvis du har tenkt ut dette så tidlig i utdannelsen, er det mest sannsynlig ikke noe for deg.

Trivsel har alt å si i hverdagen og hvis ingen av veiene helsevesenet byr på frister deg, synes jeg du skal ta en tenkepause. Da er det ikke nødvendig for deg å fullføre 1. året heller. Det koster deg masse i studielån vet du.

 

Synes det er fornuftig at du tenker på dette nå. Ser du er født i -79. Stresser det deg at du ikke har noen utdannelse ennå? I såfall synes ikke jeg det er noe å stresse med. Har mange venninner på samme alder som ikke har fullført ennå eller ikke begynt. Hvorfor skal man på død og liv følge A4 livet med jobb, hus og barn innen man er 30.

Hvem har laget den regelen??? Det er sinnsykt mange som mistrivesi jobb fordi man har valgt feil, men som fortsetter å jobbe fordi "man må". Det er en misforstått "macho-holdning" at man skal bite tenna sammen og gå på jobb. Vi lever ikke i 50- tallet. Vi har sinnsykt mange muligheter.

Du har valget nå. Hvordan vil du ha hverdagen din neste år eller om ti år?

 

Synes du skal gjøre det DU har lyst til i DITT tempo. Hva samfunnet forventer er helt feil. Jeg tror fler og fler har innsett det nå. Ta den tiden du trenger istedet for å bruke 200 000- 300 000 på en utdannelse du ikke vil trives med.

 

Mannen min har mulighet til å tjene inn rundt 1 mill i årslønn hvis vi vil det. Da kan vi har god råd, kjøpe oss et hus vi vil ha, innrede det med alt vi vil etc.... hva gir det oss når han ikke trives??? det kommer til å gå til helvete. Vi har kommet frem til at karriere og penger betyr minst. Det som betyr noe er trivsel og tid til hverandre. Så får hus være hus og bil være bil. Vi velger å ha tid til hverandre og etterhvert barna. Foreldrene våre drar seg i håret av oppgitthet over hvor tåpelige vi er... De ser bare muligheten vi har til å dra inn penger og kjøpe oss fine ting. De har mistrivdes, bitt tenna sammen i alle år.. Hvem er skilt? Hvem trives fortsatt ikke på jobb?

Det er de det...

 

Lykke til vennen! Dette klarer du fint:)

 

 

[Gjest]

Herlighet, så snille dere er! Blir rørt av at noen som aldri har truffet meg gidder å skrive laaange innlegg bare for å hjelpe meg! Tusen takk!

 

Ja, jeg skal slutte! Vet overhodet ikke hva jeg skal bli, men det finner jeg vel ut etterhvert. Nå får jeg bare prioritere at poden har ei glad mamma og mannen ei kone som ikke går rundt og mistrives ved tanken på å måtte gå tilbake til den jobben og utdannelsen. Tror nesten jeg skal "mase" til meg en jobb i ett eller annet stort konsern der jeg kan begynne på bunnen og lære på vei opp. Så får jeg se på utdannelsen etterhvert.

 

Kjenner igjen den med å bite sammen tenna og kjøre på, der er slik jeg har levd lenge nå, ikke bare angående utdanningen. Merker det er nok nå. Må tenke litt på meg selv også her!