Totalt ødelagt...

[Anonym bruker]

Hei.

Ser det er en del som er i samme situasjon som meg her...Siste 1dg i mens var 23.aug...hadde en glipp med en annen enn sambo 6.sept..tok angrepillen 8.sept på morgenen. Uken etter var jeg hos lege og fikk gynekolog undersøkelse,tok urinprøve..ikke gravid.Tok en ny test 28.sept som da var positiv.Venter på svar fra legen om blodprøvene..kan de være sikre på lengde på graviditeten?Jeg aner ikke hva jeg skal tro eller gjøre!Sambo skal iallefall få vite dersom lengden på graviditeten havner i den uka jeg gjorde min største feil!Vil ikke gå å lure han...Angrer fælt!!Finnes ingen undskyldinger for slikt!!Men er det noen som kan svare meg på det med blodprøve og hvem dere tror som kan være far..hjelp!

[Anonym bruker]

Det kommer jo an på om du har hatt sex med samboeren din i samme periode eller ikke

[Anonym bruker]

Er vel i lik situasjon som deg. Men jeg hadde et "uhell" med en annen siste dagen jeg hadde mens. Min samboer og jeg har vært sammen i mange år uten å bli gravide og når jeg nå ble gravid valgte jeg å beholde det og ikke si noe til ham om uhellet. Han er overlykkelig. Jeg fikk først termin 20 dager etter "uhellet" og så 12 dager etter, så jeg vet ikke hvor stor sannsynlighet det er for at jeg hadde eggløsning siste dag på mensen - eller om det var en "hard" eggløsning for den del. Men jeg hadde blødning 1 måned etter forrige. Jeg skal føde om en måned og håper selvfølgelig at det er min samboers barn. Men jeg kommer ikke til å si noe. For det blir han som er faren uansett. En kan vri på denne flisa åssen man vil, samme søren blir det galt å ikke ha tatt abort synes jeg - sånn moralsk sett. Men jeg valgte å ta sjansen på at den er hans å beholde det. Hvis du vil snakke privat så send meg en melding. )

[snowstorm73]

Jeg skjønner at folk gjør feil og at man kan ha "uhell" som du kaller det. Lidenskap kan føre til at man mister evne til å tenke klart og det er fort gjort å havne i senga når man aldri ville mer enn kline.

 

Men det er helt uakseptabelt å ti stille om at barnet som ble unnfanget, kan være fra en annen. Jeg tror neppe at samboeren din har samme oppfatning, nemlig at han er faren til ungen uansett. Har du tenkt på hva kan skje hvis du ikke sier ifra? Hvis ungen hverken ligner på deg eller samboeren, men muligens en annen? Naturen har en unik måte å fortelle hvem som er i slekt med hvem.

 

Tenk deg, det trenger bare være en mistenksom bestemor som tar sutten, noen hårstrå eller q-tips fra ungen. Vips, så er du avslørt. DNA-testing er mer og mer utbredt, billigere blir det også. Jeg er ganske sikkert at problemet som du har vil dø ut, rett og slett fordi teknologien gjør det så enkelt å avsløre en hemmelighet som denne.

[Anonym bruker]

Du trenger ikke involvere samboeren din ved å ta en DNA-test! Du kan faktisk bare bruke en gjenstand (eks glass, sigarett osv) som han har avsatt celler på, for deretter å ta en vanlig spyttprøve av barnet ditt. Veldig diskret og greit! (koster bittelitt mer enn en vanlig test, men det er verdt det!...)

[Anonym bruker]

Jeg har vært i denne situasjonen, og fått smertelig erfare at ærlighet varer lengst, og jeg anbefaler det på det sterkeste. Det er en sak som omfatter så mange mennesker og liv.

 

Jeg har selv tenkt tanken om at biologi ikke spiller noen rolle, men det gjør det.

Det handler ikke bare om å redde seg selv, troverdighet og et forhold, men også om at man lar barnas liv starte ut med en hel del løgner, tvil og kanskje frykt.

 

Barnet er helt uskyldig og like fantastisk uansett hvem som er faren, men det er urettferdig om de ikke skal få lov til å være de unike menneskene de virkelig er, men istedet ha masse skyld og skam knyttet rundt seg.

 

Så stå for det dere har gjort, og gjør det før det er for sent.

Det krever sin kvinne, men det å leve på løgner er verre.

 

 

Varme hilsener og klemmer

lulalalu