Jobbe med premature?

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg er sykepleierstudent og har vurdert dette med å jobbe på en prematuravdeling. Jeg har selv ei jente som ble født i uke 29, hun er nå 2 1/2. Egentlig et helt uproblematisk opphold, og alt har gått veldig fint, jeg ble ikke skremt for å si det sånn (er vel en av få som synes det var litt fint der oppe, var der jeg ble inspirert til å begynne på sykepleien).

Noen tanker om dette?

Råd?

 

Jeg skal forhåpentligvis i praksis der først. Tenkte det kunne være greit å prøve det før jeg evt fikk jobb. Det er jo ikke sikkert jeg tar det så fint når jeg først er der.

 

Bare så det er sagt, jeg er veldig klar over at jeg ikke skal identifisere alle andre med min situasjon.

 

Vil egentlig bare vite litt om hva dere synes en fremtidig sykepleier bør legge vekt på, bemerke seg, osv.

 

På forhånd takk.

[Anonym bruker]

Hei

Jeg er også sykepleier, og er prematurmor til en gutt født i uke 25.

 

Du høres jordnær ut - det du reflekterer over med at du ikke kan identifisere deg med andres premature barn - er viktig.

Husker selv med gru ei sykepleierstudent som jobbet der - ho visste akkurat hvordan jeg opplevde det", hun hadde jo tross alt født i uke 32 og hadde de "samme erfaringene".

Kan være lurt å være tilbakeholden med å utlevere seg selv på den måten.

 

Du har en kjempeerfaring, i og med at du selv har vært opplevd det å få prematurbarn og være på en intensivavd. i lengere tid.

Det er verdifullt i seg selv.

Du har også opplevd hvem som er dyktige og mindre dyktige sykepleiere - de som du likte, kan du ha som forbilder.

De du ikke syntes noe særlig om - skal ikke være forenelig med din videre praksis.

 

Godt og sikkert håndlag er viktig - vis foreldrene at du behandler barnet deres som en dyrebare skatt.

Opptre rolig - trenger ikke si og utbrodere så mye, med mindre foreldrene spør eller lurer på noe.

Les og lær mye om Nidcap, det er barnets behov som gjelder, ikke avd. rutiner.

Barnet skal feks.slippe å bli stukket når det ligger i dyp søvn.

 

Sett deg inn i hva krisereaksjoner er, foreldre er ikke like - ha forståelse for ulike reaksjonsmønstre.Det er ikke sikkert de har samme reaksjonsmønster som deg.

 

Ønsker deg lykke til - har på følelsen at dette kan være noe for deg.

 

[Anonym bruker]

Hei. Tusen takk for svaret ditt. Helt klart at det er både og med henhold til type sykepleiere, men jeg synes faktisk det var utrolig mange dyktige mennesker på avdelingen.

 

Et spørsmål: hva er nidcap?

 

Jeg synes det er forunderlig hvor lite vi har om pediatri på skolen. med tanke på hvor viktig det er, og samtidig at hele første året er vinklet veldig mye opp mot geriatri.

 

 

[Anonym bruker]

Her kan du lese litt om Nidcap

 

 

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/1014358.html

[Anonym bruker]

Dette er faktisk et veldig interessant tema :

 

Hva bør en fremtidig sykepleier tenke på, i møte med barnet og pårørende, ved siden av det faglige ?

 

Hva liker vi, hva setter vi ikke så stor pris på ?

 

Synes trådstarter fortjener å få flere svar enn dette - med tanke på alle de som kommer etter oss og er totalt uerfarne på hva vi kan forvente oss av en sykepleier - når de kommer inn på en nyfødtintensiv avd. for første gang.

 

Dette forumet kan oppleves navlebeskuende.

 

 

[¤ my precious ¤]

Jeg har dessverre ingen råd, men jeg kan jo si at jeg også har lyst til å jobbe med premature. Ble også inspirert av at jeg fikk en prematur gutt. Jeg skal søke meg inn på sykepleien etter permisjonen :-)

 

Lykke til! :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for det.

 

Og ja, jeg vil veldig gjerne ha flere svar.

 

Alt mulig dere kan tenke på...

[Mamma 10 uker på forskudd]

Har egentlig ikke noe bestemte råd, synes bare at det står respekt for alle som ønsker å jobbe inne helsevesenet. All ære til deg for det

 

Tror også det er viktig at man spesialisere seg på premature, at man får en litt mer dyptgående kunnskap - det gir ofte en mye større ro og trygghet for deg som sykepleier, foreldre og den lille.

 

En ting jeg av og til savnet, var at sykepleieren skulle seg meg.

Jeg følte alltid at de var der 110% for Amalie, men følte meg til tider litt glemt. Jo, jeg fikk høre hvordan det gikk og sånn, men tror ikke noen spurte hvordan jeg virkelig hadde det (ble spurt mer i sånn høfflighetsfraser).

 

Det andre må være at sykepleieren må takle alle situasjoner. Du (og jeg) har et ganske uproblematisk opphold på nyfødt intensiven bak oss, men mange opplever sykdommer, funksjonshemming og i verste fall død.

Da tenker jeg like mye på faktisk det å legge fra seg jobben på jobb, og ikke tenke på hvordan det går med det og det barnet når man er hjemme. Da tror jeg faktisk at man blir litt "smårar" til slutt.

 

Jeg ønsker deg all hell og lykke til med studier og forhåpentligvis som en prematur sykepleier Vi trenger slike som deg.

[Anonym bruker]

Tusen takk fo rstøtte og svar.

 

Jeg husker faktisk at jeg selv savnet det som "Mamma 10 uker på forskudd" sier her, at hun følte seg litt glemt. Det var lite eller ingen informasjon å få på noen av avdelingene, hverken observasjon, barsel eller nyfødt, og jeg var i et følelsemessig vakuum. Jeg måtte ligge en stund på barsel etter fødselen, og en dag var det endelig en sykepleier/jordmor som satte seg ned og spurte "hvordan går det med deg?" Jeg rakk ikke si stort mer enn to ord før det bare rant over. Tårene spruta, og ikke vet jeg om hu fikk med seg noe av det jeg sa, men det var ikke mer som skulle til før jeg kunne få utslipp på det som bygget seg opp inni meg.

 

Det å legge fra seg jobben på jobb tror jeg kan bli noe av det vanskeligste å takle. Jeg gleder meg, men gruer meg også. Har på følelsen av at det kommer til å bli mange tårer.

[Anonym bruker]

Hei

 

Virkar veldig spennande og givande å jobba med premature. Eg er sjukepleiar og har lekt litt med tanken sjøl. Fekk ein gut i veke 34. Eg trur ikkje eg hadde vert sterk nok til å takle det dei gangene det går galt, og babyer i verste fall dør. Men syns det er kjempeflott at nåken klare å vera der då for dei pårørande

 

Eg opplevde at som sjukepleiar så blei kanskje ikkje alle ting forklart så grundig som om eg ikkje hadde vert sjukepleiar. Ein del av personalet gjekk ut i frå at eg ikkje trengte så mykje informasjon om ting, siden eg var sjukepleiar. Greit nok at eg er sjukepleiar, men eg har aldri jobba med premature og dessuten blir alt annerledes når det er ditt eget barn som ligger der hjelpeslaus og kopla til teknisk utstyr.

Eg savna at nåken satte seg ned med meg og informerte meg om korleis situasjonen med mitt barn var. Eg visste veldig lite om det å få prematurt barn. Riktignok fødde eg i veke 34, men eg visste ikkje, på det tidspunktet, kor tidlig barn kan bli født og det likevell kan gå bra. Då eg fekk mitt barn så låg det ingen andre premature på intensiv avdelingen så eg hadde ingen andre pårørande eg kunne snakka med da om.

 

Tenk viss nåken berre hadde satt seg ned med meg og hadde forklart meg korleis situasjonen var. Forklart meg at detta kom til å gå bra. Eg visste ikkje at det kom til å gå bra. For kvar gong eg gjekk frå barselavdelingen til intensiv avdelingen, så tenkte eg for meg sjøl: "er da liv i han? puster han? har da skjedd noko akutt?". Dei på barselavdelingen var slett ikkje noko å skryta av. Dei gratulerte meg med barnet som om alt skulle vera normalt. Ingen spurte korleis det gjekk med meg eller barnet mitt. Og i tillegg, er det ikkje noko særlig kjekt å bli plassert på eit 4 manns rom der det ligger andre som nett har født, som ligger lykklege med sine baby, mens du sjøl ligger der med babyen på ein anna avdeling og kun har eit bilde å sjå på. Huska eg ofta låg å grein stillt med bildet av babyen i handa før eg sovna. Og å ligga å høyra på andre sine babyar som grine om natta hjelper jo ikkje heller, når ein berre ligger å tenker på og savner sin egen baby..

 

Dei var kjempeflinke med babyen min på intensiv avdelingen. Da skal dei ha. Dei var omsorgsfulle og snille med han. Men da var forskjell på dei. Nåken stolte eg på meir enn andre. Små ting betyr så mykje når ein er i ein sånn sårbar situasjon. Det at sjukepleiarane holder avtaler er kjempeviktig. Gjorde t.d ein avtale med ein sjukepleiar om at ho skulle koma inn på rommet mitt (då hadde eg fått eit lite pårørande rom på intensiv avdelinga) med babyen kl 3 om natta for at eg skulle amma han. Trur ikkje ho kom inn til meg før kl var nærmare 6. Frå kl var 3 til 6 låg eg våken og lurte på om det var nåko galt. Turde ikkje gå ut på avdelingen å forstyrra dei heller. Ville ikkje vera ei plaga...

 

Så tips til deg må vera:

- Hold avtalar.

- Sjå dei pårørande.

- Gi ein klem og la dei pårørane få grina ut saman med deg ein gang i blant. Da er utrulig tungt å gå rundt å prøva ikkje å grina og kun grina i smug.

- Informer grundig og sei alltid sannheten. (Min kjære hadde ein litt ekkel episode då babyen nett var trilla inn på nyfødt intensiv etter fødselen. Han spurde korleis det gjekk med babyen, og fekk til svar at det gjekk bra (det var alt dei sa til han då..), og så overhøyrte han at dei snakka/kviskra om babyen vår, om korleis det egentlig sto til. Då blei han jo så klart enda meir bekymra, når han blir fortalt ein ting og personalet seg i mellom seier andre ting).

- La dei pårørane få føla seg som heime på avdelingen. La dei få kjenne at det er dei som er foreldra til barnet og at han ikkje tilhøyrer avdelinga/personalet.

- Ikkje skrem dei pårørande unødvendig. Det var til dømes ein sjukepleiar som, rett før eg skulle gå å legge meg, fortalte om ein gang dei hadde hatt det så travelt på natt at dei hadde funnet ein av babyane blå i senga si... Kan ikkje sei eg sov så veldig godt den natta...

 

Lukke til!

 

Ps: Alt gjekk fint med babyen vår. Er ein frisk og herlig gut på snart 7 mnd no

 

Helsing "ei som er glad dersom fleire med premature barn jobbar på prematuravdelingar".

[Anonym bruker]

Veldig godt svar det ovenfor !

 

En annen ting jeg synes var vanskelig å forholde meg til - var at de som jobbet der aldri gav noen konkret HÅP om hvordan det ville gå med gutten min, som ble født i uke 25.

 

Jeg fisket og fisket, om hvordan prognosene var for å få med meg et friskt barn hjem - men munnen deres var helt lukket på det området.

 

Derimot visste de meget godt om usikre utfall - med hjerneblødninger, hjerneskader,øyensykdommer, hørselsproblemer, senfølger osv.

 

Det er mulig at jeg ved det tidspunktet var mest mottagelig for det negative, men jeg hadde så inderlig håpet at noen kunne si til meg :

 

DET KAN GÅ VELDIG BRA MED SØNNEN DIN !

 

Tross alt går det fint med de fleste, og håpet skal være der helt til det motsatte er bevist.

 

Fikk stadig høre ordtakene : "Det finnes mange skjær i sjøen" - "Det er et langt lerret å bleke".

 

Det var ikke få ganger det ble sagt av de som jobbet der.... det gjorde meg bare enda mer nedtrykt.

 

Den største oppturen jeg hadde der nede, var da jeg så en liten gutt på 2 år, som kom gående sammen med mammaen sin inn i korridoren på nyfødtintensiven.

En stor og flott gutt som var kommet på gjensynsbesøk - han var også født i uke 25.

 

Det gav meg HÅP !

 

Gutten min er i dag en kjekk og frisk 5 åring.

[Anonym bruker]

Takk for flotte og lange innlegg. Jeg er veldig takknemlig for at dere vil dele disse tingene med meg, men jeg tror også at når man har vært igjennom slike situasjoner så blir man veldig engasjert, jeg vet at jeg er det i alle fall. Godt å få "snakke" om det også.

 

Dette med manglende informasjon er en gjenganger har jeg bitt meg merke i. Flere her på forumet og flere jeg har snakket med er enig om det.

 

Jeg hadde ikke peiling da jeg kom inn der - visste ikke hva det ville si å få et prematurt barn. Til meg sa de kun at det var ei sterk jente, og at dette gikk så bra. Der og da var det så mye som svirret i hodet at jeg ikke tenkte på å sette spørsmål ved noe annet - folk er forskjellige.

 

Hvordan er det med kontroller ol i ettertid? Jenta mi er 2,5 og jeg tror vi er ferdig med de fleste kontrollene. skjønner at dette varierer etter behov, men jeg vet lite om hva som tilbys rundt omkring.

 

Er det noen som har fått med seg kopier av journal og epikrise i ettertid? har dette vært til nytte?