Fortvilet - laaaangt

[Anonym bruker]

Jeg er så fortvilet og lei meg. Hvorfor? Her min historie: Var gravid, 42 år gammel, frisk og sprek. Var hos fastlegen og med en gang jeg sa at jeg var gravid måtte han bort på skjermen og sjekke fødselsdatoen min. Jeg innrømmet at det var litt skrekkblandet fryd, 11 år siden sist. Da sier han"Ja, hadde jeg vært i samme situasjon som deg, hadde jeg bekymret meg hver dag i 9 mnd". Og "å få et handicappet barn når en er så gammel er jo ikke noe særlig". Jeg sa jeg hadde tenkt på duotest og han ville sende meg på sykehuset for mer veiledning. Allerede når jeg gikk ut døra, var jeg redd. Hva hadde jeg begitt meg ut på? Men det årelange inderlige ønsket om å få flere barn var allikevel størst. Men mannen min, som hadde vegret seg for å få flere barn akkurat pga dette, ble ikke særlig beroliget og tvilen kom veltende inn over han.

Jeg stusset litt på at jeg fikk info om ulike abortmetoder når jeg fikk innkallingen fra sykehuset. Hva hadde fastlegen skrevet til sykehuset?

Møtet med gynekologen på sykehuset var ikke noe bedre. Var en gammel lege som jeg i ettertid fikk vite egentlig hadde gått av med pensjon, men som var vikar akkurat denne dagen.

Nei, duotest - det var så traumatisk at det ville han ikke anbefale. Og jeg måtte jo vente flere uker for å få gjort det og deretter vente flere uker på svar. Jeg var 9 uker på vei når jeg var på sykehuset.

Alle tvilerne rundt meg gjorde at jeg tilslutt ikke torde fullføre svangerskapet og jeg tok med. abort i uke 11. Det var helt forferdelig. Hadde fått beskjed om at jeg ikke kom til å se hva som kom, men det var ingen tvil om hva som lå i trusa mi. Det bildet sitter spikret på netthinnen.

Har vært inne på BIM sidene i dag og da ser jeg at det er mulig å få duotest fra uke 8-12. Hvorfor var det ingen som sa noe om dette til meg? Det er forferdelig å være "offer" for uvitenhet og fælt å tenke på hvor tilfeldig ting kan være. Hadde jeg ikke fått den gynekologen, men en som var litt mer oppdatert og som kunne klappe meg på skulderen og si at dette går bra! Da hadde jeg snart kunnet sittet med et lite nurk i armene...Vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre. Tankene kverner rundt i hodet mitt dag og natt....

[Kvitrebekk]

Ord blir fattige når jeg leser din historie. Blir så lei meg. Det er helt utrolig hva slags inkompetente folk man kan komme i kontakt med og hvor mye skade de kan gjøre! Jeg ville anbefale deg å ta kontakt med noen å få pratet om dette og få hjelp til å bearbeide det. Noen som er flinke i jobben sin og som gjør deg godt! Føler du at du har krefter til det ville jeg også kontaktet pasientombudet. Er ikke slik man skal bli møtt!

 

Ønsker deg lykke til videre og masse gode tanker.

[Fjellprinsesse]

Dette var utrolig vondt å lese kjære deg. Jeg føler med deg.

 

Hele samfunnet vårt lærer oss opp til å tro at det eneste riktige og fornuftige er å stole på "ekspertene". Leger og gynekologer er noen av disse såkalte (eller selvutnevnte) ekspertene. De tror de kan skalte og valte med oss mennesker, og at de vet best i alt. Det er grusomt å høre hvordan du ble møtt av legen din, og det han sa om at han ville bekymret seg hver dag i 9 mndr etc. Det som er så trist er at denne mannen, og de fleste andre leger, tror på disse tingene selv. Husk: De har gått på skole i mange år for å lære at vi mennesker er avhengige av leger, medisiner og medisinske inngrep for å kunne overleve. Når man spør dem hva som er årsaken til at menneskene har overlevd i tusenvis av år nettopp uten leger, medisiner og medisinske inngrep får man til svar at: Levealderen var mye lavere før, og barnedødeligheten høy. Ja og hva så? Menneskene HAR faktisk overlevd i tusenvis av år. Det er faktum, og det er ingen som kan påvise at eventuell lavere levealder og en eventuell høyere barnedødelighet skyldes mangel på leger, medisiner og medisinske inngrep.

 

Nå skal jeg fortelle deg om mitt møte med en fastlege for noen år siden. Jeg lærte veldig mye av det møtet.

 

Jeg hadde, i løpet av ca. 6 måneder plutselig gått opp 15 kilo i vekt uten at jeg skjønte hvorfor. Jeg trente det samme, spiste det samme etc, og følte at det var en eller annen ubalanse i kroppen min som hadde forårsaket vektøkningen. Jeg gikk til legen min, og han kommenterte alderen min (som var i midten av 30-åra), og sa til meg at jeg ikke kunne regne med å ha kropp som en 25-åring når jeg tross alt var godt over 30. Han hadde altså en forestilling om at "alle som er over 30 år må regne med å legge på seg og bli tykke". Men selvsagt var denne forestilingen et skalkeskjul for å forsøke å skjule at han ikke hadde den ringeste anelse om hvorfor jeg hadde lagt på meg. Jeg ga meg ikke, og ville ha mer forklaring. Han spurte meg om hva det meste jeg noen gang har veid var. Jeg husket at jeg la på meg ganske betraktelig under et USA-opphold i tenårene, og svarte 75 kilo. Da sa han: "Da er 75 kilo din maksvekt, og det er denne vekten kroppen din hele tiden forsøker å nå. Dette er et innebygd innstinkt i kroppen din som stammer fra steinalderen, den gangen man ikke hadde så god tilgang til mat. Kroppen din vil gjøre alt den kan for å nå maksvekten på 75 kilo, og for å hindre at den skal klare det må du hele tiden føre en kamp mot kroppen din for å holde vekten nede". Deretter forklarte han: "For å gå ned i vekt må du trene minst en halvtime hver eneste dag, og for å holde deg på idealvekten din må du trene minst en time hver dag".

 

Jeg tenkte "for en superidiot", så ba jeg han ta en blodprøve som kunne vise eventuelle ubalanser i stoffskiftet.

 

Neste time fikk jeg svar på prøvene, og det viste seg at jeg hadde lavt stoffskifte. Han skrev ut en resept, og sa til meg at lavt stoffskifte var kronisk, og at jeg aldri kunne bli frisk fra dette. Jeg måtte regne med å leve på medisiner resten av livet. Ja, vel tenkte jeg, og gikk hjem for å spise medisiner. Etter en måned skulle jeg på kontroll, og fikk da se på dataskjermen hvilke innvirkning medisinene hadde hatt på kroppen min. Det var en verdi på skjermen som var skyhøy, og jeg spurte hva det var. Han forklarte at det var kroppen min som produserte antistoffer mot medisinene. Han sa at det ikke var farlig, og at jeg bare skulle fortsette å ta medisiner, for da ville jeg tvinge kroppen til å godta medisinene, og kroppen ville tilslutt gi etter.

 

I det øyeblikket var det som om jeg våknet fra en dyp døs. Jeg tenkte hva i helvete er det jeg holder på med? Jeg sa til han at "jeg tror ikke på denne sykdommen og jeg føler det er feil av meg å ta disse medisinene". Han ble sint, og gjentok at dette var en kronisk sykdom som jeg aldri kom til å bli frisk fra, og at jeg kanskje kom til å dø hvis jeg ikke tok disse medisinene resten av livet.

 

Jeg svarte "jeg tror ikke på deg", gikk hjem, kastet medisinene og bestemte meg for å være frisk. Det neste halve året gikk jeg gradvis ned i vekt igjen, og ved ny stoffskiftetest var jeg helt frisk!

 

Det jeg lærte av dette er å stole på min egen intuisjon og min egen kropp fremfor hva andre forteller meg. Det at man har en lang utdannelse og kaller seg lege er ikke dermed sagt at man vet mer om min kropp enn hva min egen kropp vet. Når man ser hvordan verden vår er skapt, hvor perfekt alt er - ned til den minste lille detalj, det skal ikke mer enn et par naturprogrammer på Discovery til for å forstå hvor utrolig perfekt skaperverket er. Og når skaperverket er så perfekt, og når kroppene våre er noe av det mest perfekte i hele skaperverket - er det da virkelig slik at vi er avhengig av leger i ett og alt, og særlig når legene er uenige seg i mellom - og den ene "eksperten" sier det ene og den ander noe annet?

 

Du tok et valg fordi du stolte på en lege. Vi er opplært til å stole på leger. Jeg forstår fortvilelsen din nå, men det vil ikke gjøre livet ditt bedre om du går og er lei deg over dette valget i mange år fremover. Det som imidlertid kan gjøre livet ditt litt bedre er om du setter deg ned og innser hvilke lærdom du kan hente ut av det som skjedde. Kanskje du innser hvilket stort og fantastisk menneske du er, hvor perfekt du er skapt, og at det er helt trygt å stole på seg selv. Kanskje tenker du at denne eventuelle oppdagelsen skulle ha kommet FØR du tok valget, men den gjorde ikke det. Forsøk også å stole på at det var en grunn til nettopp det - hva grunnen er trenger man ikke vite, det kan være så mangt (jeg mener ikke nødvendigvis fosterskader etc.), men det var en grunn. Og forsøk å glede deg over den innsikten du har fått om deg selv og livet på bakgrunn av denne hendelsen.

 

Jeg aner ikke om dette innlegget var til noen hjelp for deg, men jeg hadde så lyst til bare å skrive ned noen tanker jeg fikk da jeg leste innlegget ditt - i tilfelle det kunne hjelpe deg.

 

Mange klemmer fra meg.