Er det bare meg som gruer meg så mye til ass. befruktning at jeg nesten ikke orker tanken på å gå gjennom det??

[LilleVakreAnna]

Vi har i dag skrevet under på avtale med Medicus i Tr.heim om assistert befruktning, og det er planen at vi skal i gang om en måned. Jeg fikk mensen i dag, og neste syklus kan vi antagelig starte.

 

Ingen tvil om at jeg lnsker meg barn mer enn noe annet her i verden, og vil jo gjøre stort sett hva som helst for at vi skal få det, men etter alt vi har vært gjennom til nå (som jeg vet ikke er ille i forhold til mange her inne!!) er jeg likevel i tvil om dette er det riktige å gjøre.

 

Mannen min har dårlig sædkvalitet pga åreknuter. Han skal opereres for det, og på sikt mener Purvis vi kan få barn på egenhånd (HVIS alt går bra, jeg tørr ikke håpe på det!!!), men vi er begge utålmodige, og jeg stresser veldig med tida, sjøl om jeg "bare" er 27 år. Syns allerede jeg er blitt for gammel, sjøl om alle andre sier det er tull.

 

Iallfall, jeg er så livredd for at hvis vi skal gjennomføre ivf/icsi så kommer jeg til å begynne å håpe på at det skal lykkes, også kommer jeg til å bli fullstendig knust hvis (når!) det ikke går. Hver gang vi har fått svar på sædprøver etc har jeg nesten gått i oppløsning, bare grått i flere dager og nesten ikke klart å fungere. Hvordan blir det da hvis vi faktisk begynner å håpe på at ivf/icsi skal lykkes, og alt går til helvete??

 

Veit jeg er utrulig negativ og kanskje feig, men trenger å høre synspunkter fra noen av dere som er i samme situasjon. Bare si deres ærlige mening!

[Gjest Bjørnen Collargol]

Er ikke rart at du gruer deg for å gå igjennom denne karusellen. Det er faktisk ganske mange som velger å droppe det. Noen infinner seg med at de blir foreldre mens en del går rett på adopsjon.

Dette er jo noe dere må bestemme sammen og det er kanskje ikke så lurt å begynne på det dersom du er så usikker.

Hva med å avvente et par måneder til og se om du fortsatt føler likedan. Har dere evt snakket om adopsjon, evt om dere vil være fosterforeldre?

 

Jeg er ruger for 3 gang nå. Vi har hatt 2 IVF og 1 fryseforsøk. Dersom jeg ikke blir gravid denne gangen går vi over på adopsjon. Jeg orker ikke flere forsøk, blir alt for slitsomt for meg med alle disse bivirkningene og følelsesmessige berg og dalbanen. Mens noen har 8-10 forsøk osv.... Jeg beundrer de, men det er ikke riktig for meg/oss og vi velger derfor ikke å ta flere forsøk.

 

Hva synes mannen din om dette da?

[LilleVakreAnna]

Mannen min ser mye mer positivt på dette enn meg, han gruer seg nok litt, men ser på prøverør som en god mulighet -og vil gjerne forsøke det. Hvis det ikke går sier han vi godt kan tenke på adopsjon.

 

Jeg føler ikke at jeg er klar for å tenke adopsjon, sjøl om jeg hadde lyst til å adoptere barn før jeg visste at vi ikke kan få egne.

 

Jeg er så fryktelig lei meg for at vi ikke kan klare å få barn, når alle andre gjør det så lett som ingenting. Jeg er så lei av å være trist, lei meg og redd HELE tida, og jeg er sint på meg sjøl for at ikke jeg klarer å tenke positivt lenger.

[Gjest Bjørnen Collargol]

I forhold til IVF så må man være forberedt på at man kan få masse bivirkninger, men noen er veldig heldige og ikke får noen bivirkninger i det hele tatt.

De forskjellige forsøkene forløper gjerne veldig forskjellig også.

 

Men dersom du i utganskpunket er såpass kjørt som det høres ut som du er så er det kanskje en god ide å vente litt? Start med å sove litt på det, snakk ordentlig ut med din mann om hvordan du føler det. Hvis ikke det hjelper så kanskje du hadde hatt godt av å snakke med en utenforstående?

 

Ønsker deg i alle fall lykke til uansett hva valget ender på!

 

KLÆM

[aagder]

Det kan jo være tøfft psykisk med IVF. Jeg er nok av den mindre hysteriske sorten - stort sett, og synes kanskje at noen tar mer på vei enn nødvendig. Men alle opplever jo dette på SIN måte, og det er viktig å få frem sine tanker og følelser.

 

Hormonene spretter her og der, og det er sprøyter og piller, men det er jo ingen problemer. Ut og inn døra på sykehuset kan alle klare noen ganger.

 

Tenk positivt, men vær forberedt på at ikke alt går på 1. eller 2. forsøk. Du vet når du sykler og ser i grøfta - ja så kjører du i grøfta. Ser du frem mot et mål så når du målet. Legg fra deg alle negative tankene! Ikke tro at du vil bli helt vill og gal av hormoner, og langt nede i kjelleren ved negativt forsøk - da blir det sånn! Det er bare ren og skjær enkel psykologi! Forbered dere psykisk. Nyt hverdagene og livet også imens dere holder på med dette! Lykke til!!! :-) Pust rolig! Dette går nok BRA!! :-)

 

Vil jo også bare si at 27 år er ingen alder i denne sammen heng!!! :-)

[Lina08]

Uff..ikke lett dette...men det kan jo være at du gruer deg så fælt fordi du ikke har gjort dette før da? Du vet jo ikke helt hva du skal igjennom, og da er det jo helt på sin plass å være nervøs...Du er i alle fall ikke feig, dette er ingen "walk in the park"!!

 

Hvis dere nå har bestemt dere for at dere skal igjennom dette, så ville jeg rådet deg til å ta en ting om gangen..Først skal du begynne på den sprayen..konsentrer deg om den, og prøv å ikke tenke på resten..den tid kommer uansett, så det blir bortkastet energi å grue seg..så når du skal over på sprøytene så konsentrerer du deg om det, og lar være å tenke på uttaket..skjønner du? En ting om gangen...

 

Det har i alle fall hjulpet meg..du skjønner, jeg begynte å grue meg til uttaket (hadde lest at det gjorde så vondt nemlig..), FØR jeg i det hele tatt hadde ringt inn mens....og det gagner jo absolutt ingenting... Så jeg tar heller en ting av gangen, og kjenner at det gjør litt godt...

 

Ble kanskje litt langt dette, men jeg fikk litt vondt av deg i innlegget ditt, og fikk så lyst til å prøve å berolige deg litt...

 

Selv om jeg har rådet deg til å ta en ting av gangen nå da, og ikke tenke på alt som kommer, vil jeg likevel si at det er lov å tenke et mulig positivt sluttresultat da, en BABY!!!!! Og da tror jeg du vil synes at dette du har vært igjennom er verdt alt av nerver, negative tanker, slit og tårer...

 

 

Masse lykke til i alle fall, og jeg sender en god klem din vei:-)

[LilleVakreAnna]

Tusen takk for positive tilbakemeldinger!!

Jeg er vanligvis heller ikke av den "hysteriske typen" men etter alt dette her klarer jeg liksom ikke å tru at noe kan gå bra lenger.

 

Snakka med ei på Medicus i dag, og hun sa; men dette er jo ikke så veldig kompliserte greier! Jeg måtte nesten le, for meg er det det største og mest kompliserte jeg noen gang har beveget meg ut på!!

Men kanskje det er slik man må tenke, og kanskje jeg ser annerledes på det når jeg står midt oppi det.

 

Og bare TENK om vi en dag sitter der med en liten baby!!! Men det er nesten ikke mulig å tro på akkurat nå, syns jeg.

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Hei Agnes )

 

Det er jo ikke en eneste en av oss,som i utgangspungtet trodde

vi skulle måtte bruke hjelp for å få barn...

Men når det en gang blir slik,er det jo over hodet ikke rart at man blir

både redd,skremt og urolig for hva man skal igjennom.De færreste vet

egentlig hva de begir seg ut på,og det er kanskje vel så greit er min tanke.

For alt har ikke vært så skremmende som noen på mange måter har gitt utrykk for..Vist er det ukjent,men det er en første gang for alt.Veien blir faktisk til mens vi går.Man lærer og man erfarer,og det viktigste tror jeg er at man er to om dette.At man som par trår veien sammen...Finner ut at slik fungerer faktisk dette for "oss".

Vil bare ønske dere lykke til på veien Agnes.Jeg håper og tror at dere vil gjøre positive erfaringer på deres vei.Og at veien leder dere mot målet !

 

Lykke til !

 

Klem fra