Her er endelig min fødselshistorie(ca. 4 måneder etter fødselen...)

[Sneglemamma med nr. 2 i magen]

En modningspille gjorde susen!

 

Fredag 8. juni (10 dager over termin) var en meget varm dag. Samboeren min hadde bursdag, og etter å ha åpnet ”Snømannen” (som han fikk i gave av meg), dro han på jobb. Mamma kom innom utpå formiddagen, for at tida skulle gå litt raskere for meg. Siden jeg hadde gått så mange dager over tida, så var jeg en smule ute av meg. Jeg trodde aldri at fødselen ville sette i gang, og var redd for at det var noe galt med gutten vår. Jeg hadde forsøkt å få time hos legen dagen før, men fikk ikke time før mandag 11. juni. Da hjalp det med et oppmuntrende og støttende besøk av mamma.

 

Jeg hadde hatt litt blodig utflod og murringer siden torsdag 7. juni, men i 16-tida denne fredagen ble også trusa plutselig våt. Jeg fikk mistanke om at det kanskje var fostervann som sivet ut, og ringte føden et par ganger, uten å få svar. Siden vi fikk bursdagsgjester, som ikke dro hjem før i 21-tida, så fikk jeg ikke snakket med føden før etter at gjestene var reist. Da sivet det fortsatt vann ut. Jordmora jeg snakket med, ville at vi skulle komme inn til føden for å sjekke om det virkelig var fostervann.

 

Vi reiste inn i 22-tida, og jeg ble lagt med ctg i en halv time, for å sjekke om babyen hadde det bra. Jeg skulle også registrere hvert spark jeg kjente. Etter at vi var ferdige med det, kom det en jordmor for å sjekke meg. Hun kunne konstantere at jeg lakk fostervann, og at de måtte sette i gang fødselen dagen etter, pga. infeksjonsfare. Jeg ble sendt hjem med en sovepille og to paracet, og fikk beskjed om å ringe i 8-9-tida lørdag morgen. Samboeren min fikk den store skjelven på veien hjem, da han skjønte at fødselen snart var et faktum, og jeg fikk masse sommerfugler i magen. Da vi kom hjem, ryddet vi litt opp, og gikk og la oss. Takket være sovepilla fikk jeg heldigvis sovet en del timer.

 

Lørdag 9. juni ringte jeg til føden i 9-tida, og fikk beskjed om at vi kunne komme i 11-tida. Vi spiste frokost, pakket og reiste inn til byen. Da vi kom til sykehuset, fikk vi tildelt en fødestue, og jeg ble lagt med ctg på nytt, og fikk en veneflon i hånda, slik at de kunne sette en antibiotikakur. Etter det, fikk vi beskjed om at vi kunne gjøre hva vi ville fram til kl. 16.30, for da skulle fødselslegen undersøke meg. Vi gikk en tur til byen, og slo i hjel litt tid. Etterpå gikk vi tilbake til sykehuset, spiste middag der, leste og forsøkte å slappe av.

 

Legen kom 16.30. Han undersøkte meg, og sa at jeg hadde 1 cm åpning, men var helt umoden. Han satte inn en modningspille, og jeg ble lagt med ctg på nytt, for å se hvordan babyen reagerte på pilla. I tillegg var det ny runde med antibiotika. Legen skulle komme tilbake ca. 22.30, for å se hvordan det gikk. Tida fram til det, brukte vi til å lese, spasere litt rundt, vente osv. Jeg fikk litt flere murringer, men ingen rier. Innimellom lyttet de etter hjerteslagene til babyen.

 

Ca. kl. 23.00 fikk vi beskjed om at vi måtte ut av fødestua, fordi det plutselig var blitt fullt, og at legen skulle se på meg dagen etter. Vi fikk tildelt et dobbeltrom på barsel der vi skulle tilbringe natta (der lå det også en annen jente, som hadde hatt vannavgang uten at hodet var festet). Jeg fikk en smertestillende stikkpille, og fikk beskjed om å sove. Samboeren min skulle ligge på gulvet ved siden av meg. Nå var vi ganske så fortvila og utafor. Det var ikke slik jeg hadde sett for meg at oppholdet på føden ville bli. Jeg følte at noe var galt med babyen, og at jeg aldri kom i fødsel. I tillegg hadde jeg murringer, som var vonde. Det var helt umulig for meg å sove, og jeg begynte å gå rundt i gangen. Jordmora som var innom hos den andre jenta, sa at det var maserier eller modningsrier, og at jeg burde legge meg til å sove. Lettere sagt enn gjort...

 

I 01-tida fikk jeg kapra jordmora til å lytte på babyen, for jeg var redd for at noe var galt. Hjertet hans slo fint, og jeg fikk henne også til å undersøke meg. Hun sa at jeg var moden, men at det bare var 1 cm åpning. Jeg hadde det nå ganske så vondt, og klarte ikke å samle meg. Jeg gikk en tur i dusjen på badet vi delte, men det hjalp ikke noe særlig. Jordmora sa at jeg måtte legge meg ned å puste på en spesiell måte, og slappe godt av når jeg klarte det. Pusteteknikken gjorde at jeg klarte å samle meg, og jeg la meg i senga. Jeg lå slik og pustet hele natta, mens samboeren min forsøkte å sove litt på gulvet. I blant vekket jeg han og klaget min nød. Hvis modningsriene gjorde så vondt, så begynte jeg å grue meg enormt til de ordentlige riene startet. En gang fulgte han meg ut på do, og da kom det en del blod, og han stakkars holdt på å gå rett i dørken;)

 

Timene sneglet seg av gårde – det føltes som en evighet jeg lå der i mørket og pustet. I 6-tida kom de endelig inn og sa at vi skulle få en fødestue. De trillet meg inn, og jeg fikk gått en tur i dusjen. Jeg forsøkte også å gå på do, men fikk det ikke til. Nå gjorde det veldig vondt, men jeg pustet og slappet av, slik jeg hadde lært. Da jordmora undersøkte meg etter dusjen, hadde jeg 7-8 cm åpning, og hun sa at vi kom til å bli foreldre i løpet av noen få timer. Da ble jeg kjempeglad, for jeg trodde at jeg fortsatt bare hadde modningsrier. Jeg ville gjerne ha klyster, men det mente jordmora ikke var så lurt, siden det kunne gjøre at fødselen rett og slett ville gå for raskt. Jeg fikk tilbud om lystgass, noe jeg først ikke ville ha, men samboeren min overtalte meg til å prøve det, og det er jeg veldig glad for. Lystgassen hjalp meg godt gjennom riene. Vi fikk en ny jordmor ved vaktskiftet. Hun hadde vi litt kjennskap til fra dagen før.

 

Når jeg kjente riene komme, så pustet jeg inn lystgassen og konsentrerte meg om pustinga. Det funket veldig bra, med unntak av en skremmende episode. Da en ri var i ferd med å ebbe ut, så hørte jeg en pipelyd (lignet på flatlinerlyden du hører på film), og at samboeren og jordmora snakket om at hjertelyden var borte. Jeg la vekk lystgassmaska og sa: ”Er babyen død?” De svarte at babyen ikke var død, og da skjønte jeg ingenting, for jeg hørte jo flatlinerlyden fortsatt. ”Er jeg død da?” ropte jeg. ”Nei, du er ikke død”, sa de og kløp meg i kinnet. Da først skjønte jeg at pipinga jeg hørte var fra avsuget til lystgassen. Jordmora hadde skrudd opp lystgassen, og jeg var blitt en smule surrete av det. Hun skrudde den raskt tilbake til tidligere nivå

 

Jeg lå stort sett på siden i fødesenga, men jordmora fikk meg til å reise meg opp i prekestolen på en ri, slik at babyen skulle få litt hjelp av tyngdekrafta, og det hjalp slik at jeg fikk full åpning ( kl. var da ca. 08.30). Nå var det tid for å presse ut babyen og lystgassen ble slått av. Jeg fikk med litt strev (hadde ctg rundt magen) veltet meg over på ryggen, halvt sittende, i fødesenga. Å presse ut babyen var selvfølgelig vondt, men det gikk egentlig fort og greit. I løpet av 20 minutter var gutten vår ute (kl. 08.50). Det var helt uvirkelig at han endelig lå der på brystet mitt. En sunn og frisk gutt på 52 cm og 3435 gram født 10. juni 2007 (12 dager på overtid).

 

Mens samboeren min og barnepleieren stelte gutten vår, fikk jordmora ut morkaka og jeg slapp unna med kun 1 sting. Etterpå ble vidunderet vårt lagt på brystet mitt, og han sugde på puppen som bare det. Etter fødselen besvimte jeg to ganger, trolig på grunn av at jeg ikke hadde fått tømt blæra, men det er en annen historie. Alt endte iallefall godt Totalt sett så fikk vi en god og forholdsvis rask fødselsopplevelse, da fødselen endelig kom i gang. En modningspille var det som skulle til;)

 

 

[Diamanten]

Gratulerer så mye;) takk for at du delte en fantastisk fødselshistorie med meg;) grugleder meg til fødslen, venter min første 26juni en gutt;)

Kos deg masse med babyen fremover.

hilsen meg