Føler meg virkelig som en dass.. Habituell Abort ,startet utredning i går.

[Mammaen til Emilie med ny mage]

Jaja,så var det over for denne gangen også. Mistet for tredje gang på rad nå. Nov i fjor ca uke 7 (SA), Juli i år (MA) og ble gravid igjen på første eggløsning og konstaterte ny MA i går.

 

Hva er det som skjer med kroppen min?? Vi har et barn sammen, Emilie født i Juni-05. Den gang hadde jeg en blødning som legene mente var en tvilling som ikke ville sitte.

 

Var på sykehuset i går for ny Ultralyd da den jeg hadde 21 September viste ingen hjerteslag,knapt et foster. I går var det like stille der nede,fikk en tablett som skal modne livmorhalsen og i morgen klokken 12 skal jeg innlegges og få stikkpiller. Tok blodprøver i går,takket ja til utredning med en gang. Men jeg har nå bestemt meg for ikke å gå videre med det. Jeg orker rett og slett ikke. Jeg fungerer ikke i hverdagen slik som ting er blitt, og jeg takler ikke flere turer inn og ut på sykehus. Finner de ikke noe på blodprøvene så er det stopp på mer utredning i mitt tilfelle. Av den grunn at jeg er ikke sterk nok. Dessuten sier de jo at de bare finner svar i under 50% av tilfellene. Jeg takler det ikke.

 

Har fått resept på p-piller også. Jeg og mannen min har blitt enig om å vente et års tid,la kroppen få komme seg til hektene og droppe pillene når vi begge føler for det. Så får vi ta ting som det kommer derfra.

 

Jeg er så sliten så sliten..orker ingenting og alt jeg gjør blir gjort i "auto-modus", føler meg som en zombie.

 

Føler jeg ikke har noen å prate med heller. Mannen min..tja..hva skal jeg si. Han er ikke den rette å henvende seg til når man er deppa for han er av typen som tar seg selv i selvforsvar. Vanskelig å forklare men jeg kan ikke gråte på skulderen hans. Moren min, hun har aldri vært snakkesalig av seg når det kommer til vonde ting. Gidder ikke proppe veninnene mine full av alt jeg tenker på heller.

 

Føler meg ganske så ensom nå.

[Gjest]

Kjære mammaen til Emilie!

 

Så trist at du mistet igjen! Jeg føler vår situasjon ligner en del... Har også en jente, født i november 05. Vi ønsket oss veldig to tette, så satte igang og fikk det til å klaffe slik at det skulle vært 17 mndr i forskjell på tutta vår og nestemann. Men slik ble det ikke. Første MA ble oppdaget for nøyaktig ett år siden. Var i uke 11, fosteret døde i uke 7-8. Ble gravid i februar, og ny MA ble konstatert på ultralyd i uke 10. Fosteret død siden uke 7-8 også denne gang. For 4 uker siden mistet jeg igjen i SA, kun 5 uker på vei.... Har vært langt nede jeg også, og er det tidvis nå også. Føler jeg holder på å bli gal av dette. Tenker på saken 24 timer i døgnet nesten!

 

Vi valgte valgte utredning, men alt viser seg å være ok... Men jeg har hele tiden visst om at jeg har APC- resistens (blodkuagulasjonsdefekt), men ikke noe som er så alvorlig at retningslinjene sier at man skal ha medikamentell behandling under svangerskap eller ellers. Men nå har jeg også vært på Fertilitetsklinikken, og der ville de anbefale meg Klexane (blodfortynnende sprøyter) pga APC-resistensen ifht alle abortene, samt Crinone (progesterontilskuddd). Dette har jeg tenkt å prøve, å kjenner derfor en veldig lettelse. Folk som ikke har APC- resistens blir jo ofte tilbudt å prøve lavdose Albyl-E under neste graviditet, fordi man tror dette kan hjelpe, og dessuten har det ingen skadelig effekt på fosteret.

 

Ellers venter jeg også på time til hysteroskopi (kameraundersøkelse av livmor) på fertilitetsklinikken. Her skal de undersøke om jeg kan ha polypper eller skillevegg som gjør at jeg mister. Har ikke så god greie på dette. Begynner å bli mer optimistisk på at det neste gang skal gå bra. Men som deg er jeg livredd for å oppleve dette igjen!!! Ved forrige positiv test kjente jeg merkelig nok nesten ingen glede.... Ble bare kjemperedd og nervøs, og med god grunn ettersom det gikk galt igjen.

 

Ville bare si at jeg skjønner så godt hvordan du har det. Føler meg akkurat som deg, i "auto-modus".... Føler hele livet mitt står på vent for denne babyen vi så sårt ønsker oss. Føler ikke at jeg fungerer på jobben eller noe for tiden. Alt er et slit.... Vanskelig for folk å forstå. Vi har valgt å være åpne om problemet, fordi det ble vanskelig å skjule når jeg trakk meg vekk og var nedfor, ikke orket besøk og sånn.

 

Ting går i berg og dalbane. Nå er jeg i oppoverbakke med håp om en ny spire som SKAL sitte der snart.

 

Tenker på deg. Håper dere lykkes snart, med eller uten p-pilleperiode først.

 

Klem fra

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

Uffda....dette var trist lesning... :-( Veldig lei for at du ikke har noen å dele sorgen og tankene med som er hos deg, men du får bruke forumet her for det det er verd...

 

Skjønner at du føler du har hatt nok motgang for en stund og at du trenger å komme litt til hektene igjen. Du har virkelig ikke fortjent alt dette. Håper du klarer å kople av, tenke på deg selv, samle energi og få hodet over vannet igjen...

 

Sender deg masse varme klemmer og tanker i mellomtiden

 

Og som sagt: om du ikke vil proppe venninner fulle av alt du tenker på, så propp oss her inne fulle. Vi forstår også kanskje litt mer av hva du går igjennom, selvom vi ikke har noen bedre svar... Ofte klarner det jo tankene bare å skrive også...

 

[atpåklatt08?]

så veldig leit å høre-får helt vondt når jeg leser om andre i samme situasjon som meg selv, for det er rett og slett helt pyton. Hadde 4, sa for et par uker siden Kjenner meg veldig godt igjen i det du sier, mannen min vil gjerne bidra, men jeg føler at han ikke er tilstede og skjønner hvor jeg er. Det blir ganske ensomt....

 

det hjelper å bruke slike forum som dette synes jeg, godt å få trøstende ord fra noen som forstår hvordan det er.

 

lykke til videre

 

klemmer