Fler som ikke har fortalt det til mamma??

[Anonym bruker]

Jeg er 12 uker i morra, og min kjære fortalte det til sine foreldre i dag, så jeg tipper jeg må fortelle det til mamma også. Men plutselig ble jeg nesten redd for å gjøre det...eller-ikke REDD, men føler likosm ike for å si det enda. Synes det er litt dumt at jeg ikke gleder meg super masse,hvis noen skjønner..

Fler som er litt redde-eller gleder alle seg.

Dere har kanskje sagt det for lengst...?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke fortalt det til noen enda. Er 12uker på vei. Kjæresten var det slutt med før jeg visste at jeg var gravid, så har ikke hatt noe kontakt med ham heller. Aner ikke hvordan jeg skal få sagt det til noen jeg:(, men må snart si noe , da magen vokser til. Kun legen som vet det enda.

[Anonym bruker]

Å,nei.. da synes jeg mer synd på deg egentlig!!

Har du ikke fortalt det til mannen en gang? Er det sånn at du liker han enda, eller er det liksom 100% slutt? (kanskje litt ufint å spør om,men du trenger jo ikke å svare!)

Du kommer jo sikkert til å få kjempemasse god støtte da,men kan skjønne litt hvordan du har det. Synes det er så skummelt.

Ingen av mine venner som har barn,så tenker likosm at de synes det er tidlig & sånn. Pluss at jeg ikke tror de forventer det av meg-jeg hadde liksom ikke tenkt å bli gravid før jeg ble 60 år...

Jaja...det ordner seg nok!!!

[Anonym bruker]

Enda ikke fortalt det, bare jeg og samboer som vet.

Aner bare ikke hvordan si det??

Er jo voksen og alt det der så er ikke redd for at de ikke skal takle det.. men hele graviditeten føles fortsatt ganske fjern og klarer liksom ikke forholde meg helt til det som en reell ting.

[Nurk i magen!]

Hadde besøk av mamma på torsdag forige uke, etter å ha vært på besøk en times tid eller så, begynte hun å spørre om noe var galt, hva det var og så videre... Jeg svarte så godt jeg kunne at det ikke var noe som helst galt, men kunne i la være å smile. Så glapp det ut av henne, "Er du gravid?". Kunne ikke akkurat si nei... Hun ble bare glad, hadde forventa at jeg kom til å få barn tidlig, men kanskje ikke med en gang. (Får barn i april, eksamenstid i mai og juni...)

 

Mammaintuisjonen slo til! Har kun fortalt det til mine to beste venninner forløpig. Mamma fant det jo ut av seg selv...

[Anonym bruker]

den første vi fortalte det til var mamma...jeg syntes det er synd at dere ikke klarer å dele gleden med mamman deres en gang...håper dere lærer barna deres å snakke med dere så det ikke blir like vanskelig for dem....jeg mener at mammer bør være den personen som man kan si ting til uten å grue seg eller føle det er flaut!!

[Anonym bruker]

Alle har forskjellig forhold til familien sin, og jeg synes ikke noen skal fortelle det før de er klar for det selv.

Det trenger ikke bety at man ikke har LYST til å fortelle det,men at man rett & slett vil vente litt.

Jeg setter masse pris på foreldrene mine,men har ikke fortalt det enda (er i 13.uke...) rett & slett fordi vi vil ha gleden for oss selv litt lenger.

[Anonym bruker]

For et bitchy svar..

[HEMMELIG!!!]

Jeg skal fortelle det til mamma i morra!

Jeg bekymrer meg alltid så mye, så ville ikke si det til noen før jeg hadde vært på UL i forrige uke, også kunne jeg ikke si det med en gang pga treffer henne ikke så ofte jeg skulle ønske,også haddde jeg ikke så lyst til å ta det over tlf...

 

Jeg bare gleder meg til å fortelle det,men skjønner litt hva dere mener! For oss som ikke har fått barn før er jo dette noe helt nytt... Så,ja: jeg gler meg og er litt nervøs samtidig;)

[HEMMELIG!!!]

PS: hvilket svar var bitchy?

Er litt nyskjerrig,og tror det er noe jeg har gått glipp av her;)

Men må jo være lov å være litt uenige,dere...?

[snene]

Mente da "...jeg syntes det er synd at dere ikke klarer å dele gleden med mamman deres en gang...håper dere lærer barna deres å snakke med dere så det ikke blir like vanskelig for dem...."

De tidligere innleggene handlet åpenbart ikke om å være flau eller å ikke tørre. Folk er forskjellige.

 

[Elrahe høygravid med gutt nr 2]

Det er mange rare følelser som svinger i oss når vi er gravide. Det viktigste er vel at vi forteller det til andre når vi er klar for det. Jeg sa det til mamma først av alle, klarte ikke å la være. Hun ventet nok på det og. Det var vanskeligere å si det til pappa av en eller annen grunn. Men han ble fryktelig glad og stolt.

 

jeg er 15 uker nå og har sagt det til de fleste. ¨Nå er det liksom sant at jeg er gravid.

[*Hufsa-mamma*]

Her var det vel å sånn at det var litt ventet så mamma bare viste det liksom...men jeg og mamma har en spes. kontakt da, vi er 4 søstre og alle har ett supert forhold til mamma og hun leser oss alle som en åpen bok..husker at noen av vennindene mine var missunnelig på meg på ungdom skolen fordi jeg hadde så grei mamma...men Pappa var det vanskelig å si det til både sist da jeg var 24 og nå når jeg er 30...merkelige greier!!

Jeg har å beg å si det til kolegaer å sånn...jentene våre på 5 fikk vite det i helga så da er det vel gjort!!

[vilde24]

Vi har heller ikke fortalt det til noen enda. Er så fryktelig redd for at det skal være noe alvorlig galt :-|

Er snart 37 år så sjansen for at noe kan være galt er jo litt større.

Vi bestemte oss for å ta en tidlig ultralyd (i morgen) uke 11+6.

Om alt ser bra ut i morgen da skal hele verden få vite det :-)

 

 

[Anonym bruker]

Synes også det er vanskelig å fortelle til mamma selv om vi har et supert forhold på alle måter. Rollene blir liksom "snudd på hodet" , det er jo hun som er Mamma!

[Gjest]

Jeg fortalte det til mamma samme kvelden som vi fant det ut. Da var jeg bare 3 uker på vei. Jeg hadde aldri klart å holde det hemmelig så lenge...

 

Har overhode ikke vært nervøs eller engstelig for at noe skal være galt, så venner og familie fikk vite det ganske tidlig

[vann123]

Til du som det var slutt med kjæresten før du visste at du var gravid. Jeg kan tenke meg at du har mange tanker som surrer rundt i hodet ditt, og da jeg fikk min første var jeg i en relativt lik situasjon som deg.

 

Jeg visste allerede da jeg tok testen at dette kom jeg til å være alene om. Jeg brukte venninnene mine mye, og det var helt fantastisk, og mamma var en kjempestøtte hele tiden, hun var bare positiv og støttende og aldri negativ og dømmende.

 

Jeg hadde også med meg min beste venninnne på fødselen, og det var hun som klippet navlesnoren. Hun var også med da jeg tok testen, så hun har visst det hele tiden.

 

Det kan virke litt skummelt å fortelle det, og det kan hende du får noen ekle spørsmål også, det fikk ihvertfall jeg, men støtt deg på vennene dine, de støtter deg garantert og familien din kommer til å glede seg sammen med deg og hjelpe deg både gjennom svangerskapet og etterpå. Det er ingen som ikke kan bli glad i en liten baby :-)

 

Lykke til, og hvis du har lyst å prate med noen som kanskje skjønner hvordan du har det så bare gi en lyd - jeg prater gjerne med deg.

[Anonym bruker]

Da er du heldig!! Jeg var ikke redd i begynnelsen,men nå som jeg er godt over 13 uker på vei er jeg plutselig kjemperedd. Har til & med vært på UL, ett hjertet slå og at alt var ok...

Jaja...fortalte det til mamma for noen dager siden. Var kjempenervøs,men hun ble såklart bare glad!!

Tror nok ofte det er sånn at vi gruer oss til ting når vi egentlig bare er usikre...