da Lillelynx kom til verden

[LynxLynx]

Torsdag kveld var mamma og søstra mi på besøk og vi spise en goood middag og hadde det virkelig hyggelig. Formen var på topp og alt var fint. Soverommet var klart og ferdig, badet var klart for en liten baby og nå var det bare å vente…

 

 

I femtida våkna jeg med skikkelig vondt i magen… Det tok litt tid før jeg skjønte at det var rier, for jeg måtte så innmari på do hver gang det var vondt...Da jeg innså at dette var rier tok jeg selvfølgelig tiden. Åtte minutter i mellom og riene var på over ett minutt. Ikke noe tull, her går vi rett på sak, ja. Da det var fem minutter i mellom vekte jeg mannen og spurte om han gadd å kjøre fram bilen, for nå skulle jeg ringe føden. Heldigvis var bagen pakka for han var ikke i stand til så mye fornuftig, men vi kom oss av gårde på en halv time, med både mann, bag og meg…

 

Jordmora jeg snakket med sa vi kunne bare komme, men måtte nok regne med å bli sendt hjem, i og med at jeg var førstegangs. Ja ja, tenkte jeg, vi får se da vettu… fikk ikke tatt tida på riene på vei til føden, men de kom ganske tett og ble så vonde at jeg måtte kjempe med kvalmen. Holdt fast i håndtaket over døra, stirret rett framover og pustet og pustet. Har ikke gått på noe kurs eller noen ting, men pusteteknikken kom helt naturlig.Og dæven så deilig det er når riene slipper!!

 

Vell framme på føden ble vi møtt av en kjempehyggelig jordmor som undersøkte meg og konstanterte at her var det fem cm åpning. Flott, sa jeg, da vill jeg ha epidural… Det tok hundre år før mannen med dopet kom, ctg skulle festes, venoflon settes og i det hele tatt. I mellomtida prøvde jeg meg på lystgassen, men den ble jeg bare kvalm av. Da var det bedre å konsentrere seg om pusten og tenke på at denne rien får jeg aldri igjen. Jordmor mente jeg var så flink til å puste, og jeg svarte at det skulle bare mangle, har snart 30 års erfaring…Anestesilegen kom endelig, og i motsettning til mange synes jeg den stllingen mn må sitte i for å få satt epidural var helt flott, riene var ikke så vonde når jeg satt slik.

 

Legen måtte stikke tre ganger før han traff, men det var vell verdt det. Epiduralen virka visstnok ikke optimalt, kjente fremdelse åpningsriene veldig godt, men de var overkommelige og mulig å puste seg i gjennom. Mamma kom mens jeg lå der og klynka på hver rietopp, men jeg var forvunnet inn i meg selv og la egentlig ikke merke til det… Mannen min var kjempeflink, ga meg akkurat den støtten jeg trengte og leste mine signaler på en flott måte. Jordmora kom med en del beskjeder, men heller ikke det bet jeg meg så mye merke i, var trygg på at hun gjorde det som trengtes å gjøres.

 

Fosterlyden var ikke helt optimal, LilleLynx likte ikke at jeg satt i senga under åpningsfasen, selv om det kjentes best ut for meg. Og da pressriene startet (himmelrike etter åpningen!!) syntes jeg det var best å stå, men det likte ikke gutten min, så det ble opp i senga og ligge på siden. Jeg fikk ikke noe overveldende trykketrang, men kjente når riene kom og trykka som en helt. Fosterlyden tok seg ikke helt opp mellom hver ri, så lege ble tilkalt og hun bestemte etter hvert at de skulle bruke sugekopp for å få han ut, for nå var han stressa og hadde det ikke helt fint. To press til og så var han ute og ble lagt på magen min. Han klynka og bar seg og satte i et hyl når han fikk sprøyte med K vitamin. :mann: gråt en skvett, mamma tuta og jeg var helt plutselig fryktelig forelska.

 

Det ble annerledes en jeg hadde tenkt meg. Jeg skulle jo prøve forskjellige smertelindringsmetoder og forskjellige stillinger… Men det var uansett en fantastisk opplevelse som jeg gjerne gjør igjen.

 

 

[L-O-V-E&prinsen+spireimagen:)]

gratulerer så masse:=))