Spørsmål til dere som har opplevd MA

[Anonym bruker]

Er nå snart 11 fullgåtte uker, og fikk plutselig en tanke om at noe kanskje er galt. Hvordan oppdaget dere at dere hadde MA?

Er det noen tegn som indikerte at noe ikke var som det skulle?

[GRAVIDMedNr2*FØDEKLAR*]

Hei hadde Ma i 11 uke, mistet tvillinger=( følte bare at det vra noe galt begynte å blø littegranne og hadde nesten ingen symtomer. har jo aldri vært gravid før så visste ikke hvilke symtomer jeg skulle få heller da.

 

Nå er jeg bare sinnsykt oppblåst i magen og sure oppstøt.Er gravid igjen nå=) Håper alt går bra denne gangen.'

 

Føler du at noe er galt?

 

 

klem

[Anonym bruker]

Ikke egentlig, men har hatt 3 SA, så mye nerver og frykt for og miste. Derfor litt på hugget denne gangen. Har ikke hatt noen form for blødninger, fortsatt ømme pupper (varierer litt) trøtt og sliten, men ellers helt OK. Skal på UL om en uke, men fikk en slik ekkel tanke i dag om at babyen kanskje var død......Sikkert bare hormoner som leker litt med meg.

Håper det går bra med deg denne gangen:-)

[Høstlys]

Hei!

Jeg hadde en MA i uke 9, da hadde den lille spiren vært død siden uke 6. Jeg merket ingen ting, var fremdeles veldig trøtt med ømme pupper og andre symptomer. Vi oppdaget det tilfeldig ved tidlig ultralyd. Det er venlig å blø alt fra etter 2 dager - 4 uker.

 

Jeg hadde hørt om MA, og synes det virket skikkelig ekkelt, men det var det ikke - bare veldig trist.. Men nå er jeg gravid igjen! (Uke 6). :-)Også denne gangen har jeg hatt bødninger, men det lille hjertet slår fremdeles. Jeg kommer nok til å ta litt flere ultralyd denne gangen, selv om det koster litt. Merker at jeg ikke slapper like god av.

 

Oftest er det nervene som spiller deg et puss, tror ikke at man kjenner det på seg. Får håpe jeg har tatt litt av statistikken for de andre her (og meg selv)! :-)

 

[hanalb]

Hei! Jeg hadde en ma i uke 11. Jeg begynte å blø med en litt brunaktig konsistens. Fikk ultralyd og da viste det seg at fosteret/embryoet ikke hadde hjerteslag og hadde stoppet opp i ca uke 9. Fikk utskrapning dagen etter. Trodde at alt var bra for så vidt, men hadde en engstelse for at det skulle skje hele tiden. Dette var mitt 3 barn så jeg tror vel at det var naturlig at jeg bekymret meg litt mer denne gangen. Nå er jeg gravid igjen og satser på at alt går bra nå :-) Uansett så tror jeg de aller, aller fleste engster seg en del i 1 trimester, og tenker på ting som kan gå galt. Men de fleste gangene er det heldigvis helt uten grunn. Lykke til videre!

Stor klem :-)

 

[Anonym bruker]

Vi oppdaget en MA på en vanlig UL i uke 12. Fosteret hadde dødd i uke 9. Jeg ante ikke at noe var galt på forhånd, og hadde fremdeles alle symptomene. Jeg synes hun Gull-etellerannet over beskrev detbra da hun sa at det var trist men ikke helt forferdelig å oppleve. Man klarer seg gjennom alt på et vis, og for meg har det bleknet veldig nå, to måneder etterpå.

De fleste tenker endel på dette når de er gravide, og det er nok bare en del av et svangerskap. Det går sikkert fint med deg! Det nytter uansett ikke å ta sorgene på forskudd.

[-kate]

Heisann!

 

Hadde MA i uke 11, fosteret hadde da vært dødt siden uke 7. Det var først den siste uka før legebesøket i uke 11 at jeg hadde SVAKE blødninger, men som etter hvert økte i mengde. I tillegg hadde jeg økende smerter, og ble faktisk ganske syk tilslutt. Var på langtidsferie i utlandet, med sterk varme, og derfor drøyde det en stund før jeg gikk til lege.

Opplevelsen var mer sjokkpreget enn sorgpreget. Måtte innlegges og få utskraping i utlandet, et land hvor det var dårlig med engelskkunnskaper, så det var ikke så hyggelig. Men, det gikk jo bra.

Er nå 6 uker på vei igjen og gler meg veldig, men i motsetning til tidligere (har to barn), tenker jeg nå en del på om det er liv, og kommer til å be om tidlig ultralyd på kontrollen i uke 10 - bare for å sjekke at det er liv!

[Anonym bruker]

Så interessant å se at det er flere som har opplevd MA som mer sjokkartet enn direkte trist.

Det jeg husker best er de laange minuttene som gikk fra legen begynte å lete etter hjertelyden til han ga opp. Det var veldig vanskelig. Deretter ble det tatt en utvendig UL som viste at det var dødt. Da hadde sjokket allerede nådd inn, og begynt å bedøve meg. I dagene som fulgte var jeg i dyp sorg over at babyen min var død, selv om jeg visste at det foreløpig kun var et lite embryo. En test som ble foretatt viste senere at det ville blitt en liten jente. Da ble det litt mer personifisert og virkelig, og jeg sørget og gråt i et par dager igjen.

Det er godt å sørge, slik det er godt å kjenne at babylysten vender tilbake igjen etter en stund.

 

Lykke til videre alle sammen! :-)