Hvorfor vil vi amme?

[Annie Bailey]

Tror de fleste som går inn på denne debattsiden er av oss som vil amme..

Jeg ammer mitt andre barn og det har aldri vært noen selvfølge fordi det tar kjempelang tid før jeg begynner å produsere nok melk.

 

Men med å lese masse gode råd her inne. Snakke med ammehjelpen, helsesøster og jordmødre (og denne gang erfaringene jeg har fra sist) Så får jeg det til.

 

Men hvorfor vil vi dette egentlig? Hva er det som gjør at noen av oss syns dette er viktig og vil få det til.

 

Jeg har aldri sett negativt på de som må gi flaske, for jeg vet at dette ikke alltid er lett, og noen ganger går det ikke heller.

 

Men jeg har spurt meg selv mange ganger. Hvorfor ønsker jeg dette såååå sterkt.

Jeg elsker å amme. Ihvertfall når jeg først er igang. Denne gang vet jeg jo det, men sist. Det var et kjempesterkt ønske da også enda jeg ikke visste så mye.

 

Har venner som snakker om at det er godt å få tilbake kroppen når de slutter.. Men da jeg valgte å slutte å amme min første på 1,5 år var det egentlig vemodig. Og kroppen min. Ja den har jeg følt har vært min siden den dagen jeg fødte.

 

Bare noen tanker.. Fordi jeg forstår ikke hvorfor jeg har blitt så innmari ivrig på dette med amming.

Men nå har jeg en herlig gutt på 2 mnd som jeg snart fullammer og jeg elsker det. :-)

[Gjest]

Syns det er litt rart jeg også... men det er noe fanden-i-voldsk over det. en følelse av at dette skal jeg faen meg klare... i tillegg til ammepresset. hele verden forventer at jeg skal få dette til uten problemer, og hvis jeg gir opp kommer jeg garantert til å få høre det... så jeg pumper egentlig for andres skyld også.

I tillegg til at jeg får prentet inn overalt at amming er det eneste som gir frisk og fin unge, og hvis du ikke ammer så er du en fæl mor.

Å si det til meg er jo nesten det samme som å si til en dysletiker at litteratur er kjempebra, og hvis du ikke leser er du en dårlig person. Vi får det ikke mer til selv om folk forteller oss at vi er fæle...

[moniccen og Stina 14.06.07]

Jeg ammer fordi jeg vet/mener at det er d beste for ungene mine

OG fordi jeg koser meg med det, når det fungerer. Visst har det vært tunge dager, hvor jeg har ønsket hele amming dit peppern gror, men selv om tårene triller og jeg fortviler, så VIL jeg amme

Hehe...

Merker også godt at dette er siste ungen og ønsket er veldig sterkt om å få nyte amminga så lenge som "mulig" (ikke til 2 år da, men lengre enn 3-4 mnd).

 

[Piivo]

Jeg ammer fordi det er et sterkt ønske langt inni meg om å gjøre det. Synes det er deilig (når vi får det til) og det er en tilfredsstillelse i å se gutten min kose seg og bli mett og fornøyd. Oxytocin, som også kalles velværehormonet, er det som får i gang utdrivningen, så jeg tipper det også bidrar til mitt "velvære"/den gode føleslen når jeg ammer.

Dessuten er det slik naturen har skapt dette systemet. Vi er skapt til å gi barnet vårt mat på denne måten, og derfor tror jeg mange kvinner kjenner en sterk drivkraft for å amme,

(Bare så kjedelig at det er så vanskelig for så mange!)

 

:-)