Virkningen av medisiner

[nick_343393]

Nå er jeg virkelig lei meg og trenger gode råd! Saken er den at vi i alle år har hatt et sant helvete hjemme med adhd-jenta vår. Nå er hun sju, nylig diagnostisert og har begynt på medisiner. Hun tar 54 mg Concerta, det var den mengden som ga effekt på henne. Hjemme har vi begynt å få det levelig, jenta er ikke aggressiv, voldelig, frekk eller urolig, slik som hun har vært og som vi har slitt så fælt med. Endelig, etter alle disse slitsomme åra, kan vi begynne å fungere slik som normale familier gjør.

 

Det har aldri vært noe problem med henne på skolen, der har hun fungert godt heile tida. I barnehagen hadde de det nok tøffere med henne, men i skolesammenheng er hun virkelig strøken. Så det er vi hjemme som vinner på at hun tar medisinene sine.

 

Problemet er bare at hun virker så fryktelig tungt medisinert! I sosiale sammenhenger fungerer hun mye dårligere enn hun gjorde før hun blei medisinert. Hun trekker seg unna og vil bare holde på med sitt. Hun er som en skygge av seg sjøl. Hun har alltid vært enormt aktiv, er guttejenta som har sittet i toppen av alle trær og klatra der ingen andre har turd. Hun har bygd demninger med guttene i friminuttene og vært fysisk så bare det. Men nå! Hun har ikke skitna ut klærne sine siden hun begynte på medisinene. Hun holder ikke på med noe som helst og har ikke lyst å sosialisere seg! Dette melder de fra om på sfo også. Og jeg blir så fortvilet. For vi kan ikke gå tilbake til den umedisinerte jenta som har terrorisert heile familien i årevis. Men jeg føler ikke vi kan ha henne sånn som hun er nå, heller. Gi meg råd, vær så snill! Fortell meg at dette er noe som går over, at hun kommer til å bli sosial og veltilpasset og heilt vanlig, sånn som andre unger. Jeg vet rett og slett ikke min arme råd.

[Budeia82,m/4 jenter:)]

Hei,

skjønner godt at du er fortvilt.

Husker godt den første perioden etter at frøkna vår begynte med medisiner, hun var virkelig ikke seg selv i en lang periode, barnehage besteforeldre og vi ble bekymret.

Vi var jo vant til at ho var overalt på en gang, mens etter medisin start trakk ho seg mye til bake og ville være i fred.

Men heldigvis var dette bare en fase hun måtte i gjennom, nå er ho seg selv i gjenn:o)

Husker ikke helt hvor lenge denne perioden varte, men husker at jeg var i tvil om hva jeg skulle gjøre.

 

Håper at alt ordner seg for dere også)

[Gjest]

Uff, skjønner VELDIG godt at du er fortvilet nå!!

Min sønn fikk en lang depresjon det første året han gikk på Conserta (varte i ca 3 mnd) og det var helt grusomt å oppleve. Etter det jeg husker gav dette seg etter ca1 år. Han har hatt noen tendenser etter dette også men da har vi klart å få han "opp igjen" før det har blitt noe ut av det. Vet ikke om dette kan være noe felles som flere sliter med det 1.året....???

Min sønn har fungert bedre og bedre sosialt for hvert år (bruker Conserta 54 mg fremdeles)

[nick_343393]

Takk skal dere ha for at dere deler erfaringene deres med meg! Godt å høre at det for deres unger har gått seg til etter hvert. Mam&minsten: hvor gammel er sønnen din nå og hvor mange år har han gått på medisinen? Hvor dårlig fungerte han sosialt på det verste? Og: fikk dere hjelp da det storma som verst?

[nick_343393]

Jeg tar gjerne imot andres erfaringer også! Og: hvor lenge har barna deres gått på medisiner og hvordan går det nå?

[Gjest]

Gutten er 13 år startet på medisiner da han var 9 år. På det verste fungerte han ikke sosialt i det hele tatt bortsett fra når han kun var sammen med nærmest familie. Når det kom folk hjem til oss forsvant han enten på rommet sitt eller han la seg under et teppe i stua. På skolen måtte han tilslutt bli med læreren sin på lærerværelset i hvert friminutt,der lå han på en sofa på kontoret til timen begynte igjen.

Det var en kamp å få hjelp denne tiden. Jeg kontaktet BUP utallige ganger for åf å veilledning og hjelp.De møtte guttungen 1 gang på de verste 3 mnd og konkluderte med at det var så vanskelig å få han til å snakke/ fortelle noe,derfor visste de ikke hva de skulle gjøre..... Etter det fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noen annen ide enn å gi han antidepressiva, noe jeg nektet å gi han.

Han kom seg gradvis med mye en til en kontakt. Besteforeldrene tok han ofte, snakket mye med han og en fantastisk lærer hadde samtaler alene med han hver dag på skolen,noe som gav han trygghet.

Etter dette har han vært mye mer sosial,men gir uttrykk for at han til tider trenger mer tid alene enn andre jevnaldrene barn/ han skjermer seg selv.

Vi har forresten byttet BUP etter dette:)