Jeg er i oppløsning, trenger desperat hjelp!

[*odasmor* alias lindaergravid]

Jeg begynte på sykepleiestudiet denne høsten og har gått i en halvannen måned, har gledet meg og jobbet med å få til dette i over to år, her en datter på to år og en flott mann.

 

Så får jeg vite igår at jeg er gravid, med KONDOM og for FEMTE gang.

 

Det var totalt uplanlagt og jeg er i sjokk, gråter ukontrollert og har angstanfall. Var virkelig ikke klar for dette nå. De to første gangene mistet jeg , tredje gangen fikk jeg datteren min og sist gang valgte jeg bort, da livssituasjonen ikke var forenelig med å ha barn. Det er bare elleve måneder siden og var tøft, men definitivt det riktige valget da.

 

Og nå sitter jeg her igjen.. Klarer ikke på noen måte å glede meg over dette, føler at å gå gravid nå i ni måneder, føde og få et nytt barn er helt uutholdelig, samtidig som å velge bort også er det..

 

Jeg er i ekstrem tvil i min situasjon og trenger alvorlig hjelp av dere til å få innspill på argumenter for å beholde/ikke beholde.

 

Det å skulle få barn, er jo noe man skal kjenne med hele hjertet og være noe som er gledesfylt. Jeg har bare panikk og føler ingen glede her og nå. Det føles trist og skremmende. jeg har en fantastisk mann som gjerne tar imot et barn til nå, men ikke hvis jeg går på kompromiss av mine egne følelser og mitt liv.

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

 

Er veldig takknemlig for alle slags svar!

 

 

 

[frøydis m/ 4]

Hei! Jeg ble også gravid uten at det var planlagt. Har spennende jobb og så absolutt ikke for meg å bli hjemme med fødselspermisjon. I tillegg er jeg i en alder jeg trodde meg ferdig med småbarn. Har store unger fra før. Gråt i dagevis da jeg oppdaget dette, og var på nippet til å velge det bort. Det ble imidlertid ikke slik, - og nå gleder vi oss alle sammen. Det viktigste er at man har noen man får støtte fra. Du kan jo også fortsette med studiene dine etterpå. det er ikke så lenge man blir borte.... Etterhvert går det seg til og man føler at det er e gave likevel..

Lykke til hva du enn bestemmer deg for!!

[Anonym bruker]

Jeg skrev ett innlegg her om jeg skulle velge å beholde barn nr 4, jeg valgte å beholde, jeg er alene med de. Nå er valget forlengst tatt, er 17 uker på vei,og glad for valget mitt. Jeg ble ferdig med sykepleie utdanningen for 2 år siden. Når jeg begynte hadde jeg en på 1 år og en på 3 og jeg var alenemor. Det klarte jeg fint. Det er faktisk greiere å studere med barn enn å jobbe, jeg hadde tid til dem og studiene, mye vanskeligere å få tid nå som jeg jobber. Det ideelle syntes jeg er å studere å få barn samtidig

[Lotta med novembergutt]

Hei:)

Husker det fra da du tok abort sist - var her inne jeg og da -midt i prosessen - og du var så godt støtte, så nå skal jeg svare deg tilbake

 

Aller først; Vil du ha et barn til? En eller annen gang? Hvis du svarer ja på dette spm så syns jeg du skal beholde. Det blir en fin aldersfoskjell med barnet du har fra før, og terminen er vel ikke så gal med tanke på eksamener i mai?! Tipper du har termin i juni?!

 

Jeg hadde egentlig planlagt å bli gravid nå (så vidt det lar seg planlegge selvsagt) - men pga vektproblemer så vil jeg drøye den noen måneder til. Men poenget er at studenttilværelsen faktisk lar seg kombinere aldeles utmerket med graviditet og småbarn. Men mindre man blir veldig syk i svangerskapet - men da får du jo sykemelding. Selv om jeg er ferdig student om ett år, vil jeg likevel bli gravid mens jeg studerer - så lenge mannen er i jobb selvsagt. Tror det blir en fin ordning.

 

Når det kommer til denne panikken du snakker om. Jeg kjenner den så godt igjen, og vet at mange av de tårene kommer på grunn av hormoner. Det er jo selvsagt et sjokk som trenger å bearbeides, men i og med at forholdene dine forsåvidt ligger til rette for en liten til (så vidt jeg vet?!) så tror jeg denne panikken vil roe seg ganske raskt.

 

 

Kjenner også igjen det med å ikke føle noen glede. Det tror jeg var ett av argumentene mine da jeg valgte abort. Jeg ville være lykkelig den dagen jeg testet positivt. Tårene skulle komme av glede, ikke sorg og angst. Jeg ville ikke huske den dagen jeg testet positivt som en dag fylt med sorg, frustrasjon, og angst.

 

Men som sagt tror jeg nå i ettertid dette er hormoner - som er vanlig når graviditeten ikke er planlagt.

 

 

Det er skummelt å råde deg til det ene eller det andre, selv om jeg heller mot at du skal beholde. Men det viktigste er selvsagt hva du vil - hva som er det rette for deg og dine og din livssituasjon her og nå. Selvfølelig vil du klare det fint. Men kanskje du vil klare det enda finere når du er ferdig med utdannelsen din og har jobbet noen år? Hva veier tyngst?

 

 

Det er ikke lett dette her - skjønner deg så alt for godt. Dessverre. Et alternativ er jo å kontakte amathea også. I tillegg til å hjelpe deg gjennom de personlige dilemmaene, vil de jo også kunne fortelle deg hvilke rettigheter du har som student - hva du skal forholde deg til, hva du må passe på og alt det der.

 

Ønsker deg masse lykke til. Håper du finner ut av det. Svarer gjerne igjen om du har noe mer på hjertet

 

 

[hhh-24]

hei hei... har aldri vært inne på disse sidene før men lå så fortvilet på sofaen her og tenkte jeg skulle inn og søke på abort, og da fant jeg ditt innlegg her...jeg er i akkurat samme situasjon, jeg har en gutt som blir 2 år i desember som jeg stortrives hjemme med nå, men nå har jeg fått barnehageplass og så frem til og finne meg en jobb og komme meg ut fra hjemmet, så for halvannen uke siden fant jeg ut at jeg var gravid igjen, noe som ikke var planlagt i det hele tatt, jeg skulle bare skifte merke på p pillene og den ene gangen ble jeg gravid, snakk om uflaks. i tillegg er jeg på en måte alene, iallefall annenhver uke da far til dette barnet flytter ut, han er ikke så veldig snill, litt voldelig og sier veldig mye stygt til meg, i tilegg til at jeg akkurat fant ut at han har brukt noe narkotika sist det var slutt, og likevell klarer jeg ikke og bestemme meg for om jeg skal beholde dette barnet eller ikke,som du sa så føler heller ike jeg noen glede over og være gravid nå, bare frustrert og trist, men noe holder igjen i meg også, jeg er så redd jeg skal angre. jeg har også tatt en abort før, men da var jeg 15 og kan ikke sammenligne det med dette.du skal være glad for at du har en snill mann som støtter deg uansett hva du gjør, og siden jeg er i samme situasjon så kan jeg ikke akkurat gi deg råd men jeg ville bare fortelle historien min og si at du ikke er den eneste. jeg ringte sykehuset i dag for og komme og se hvor langt jeg er på vei for så og sette opp time for aborten, men jeg må si jeg er i stooor tvil på dette. aldersforskjellen blir jo fin og barna vil alltid ha glede av hverandre men samtidig så ville jeg gjerne "leve" litt nå også, som du sier, studier eller jobb. så dette er ikke lett. Jeg blir alene med to så eneste jeg kan si er at du skal være glad du har en som er der med deg. jeg håper du finner ut av det uten og måtte ha vondt etterpå, det er det jeg prøver på..lykke til..

[*odasmor* alias lindaergravid]

Jeg må bare si tusen hjertelig takk for flotte, sterke, rørende, empatiske og ærlige tilbakemeldinger!!

 

Det betyr så mye for meg nå, og jeg kjenner jeg roer meg mere ned ved å lese innleggene deres.

 

Veldig hyggelig å høre at jeg var til støtte for deg sist Linde81, svaret ditt rørte meg langt der inne og så takknemlig for at du ser meg så tydelig.. Får veldig vondt på vegne av deg, hhh-24, med tanke på barnefaren.. Det er virkelig ike lett å gi andre råd, bortsett fra at man bare sitter med svaret selv, inne i seg, et sted..

 

Jeg har vært på skolen idag, en del lettere til sinns og tror jeg nå har tatt en avgjørelse på å beholde den lille kjernen til liv, i magen

 

Har alikevel panikk, men tror jeg bare må unne meg selv tid og rom for å akseptere graviditeten og omstille meg på at studiene blir litt annerledes enn forventet.. Det kan hende jeg klarer meg fram til eksamen, og kanskje ikke. Uansett kan jeg fortsette der jeg slapp, etter permisjonstiden, så får jeg heller ta en dag av gangen nå, og se an fremtidig form og om det matcher med studiet. Men målet er iallefall å klare det så langt det går og så lenge det er er forsvarlig.

 

Blir livredd når jeg tenker på avgjørelsen min, men jeg er tross alt 29 år, i en gunstig posisjon for å få et nytt barn og har hatt lyst på et barn til i fremtiden, og den fremtiden er tydeligvis nå..

 

Nå henger datteren min over skulderen på meg og gir meg en klem, det gir meg en fornemmelse på at dette må være meningen..

Takk for at dere er her og til så god hjelp!

 

Jeg gir lyd fremover og ønsker dere alle fire lykke til med deres barn, kommende barn, deres store valg og livet generelt..

 

Stor takknemlig klem fra en som tror hun har tatt det rette valget.

[*odasmor* alias lindaergravid]

Jeg har eksamen i midten av mai, men da har jeg gått ut i permisjon, (termin er 31. mai) og da spørs det om jeg rekker eksamen da.. Men gjør jeg ikke det men klarer meg fram helt dit, kan jeg få tatt eksamen senere i permisjonen og begynt på andre året etter perm.

Alt avgjøres av formen, noe jeg gruer meg til med tanke på at jeg var så kvalm under det første trimesteret med Oda, og sist gang..

 

Takk for tipset, Amathea snakket jeg med dagen etter jeg fikk vite det, og de er rett og slett FANTASTISKE!!!!! Et rådgivningskontor med damer sent fra himmelen.. Har brukt de hver gang jeg har vært gravid.

 

Vi høres snart igjen, så får jeg bruke tid underveis på å venne meg til tanken om å skulle bli mor igjen

 

 

 

 

[Lotta med novembergutt]

Så koselig å høre at du beholder. Føler på meg at det er det rette valget (om man kan kalle noe det ...) Og tror dette skal gå kjempefint!!

 

Ja, om du ikke rekker eksamen så er det jo ikke noe problem å ta det i permisjonen. Da har du jo i tillegg lest alt pensumstoffet før, så får jo repetert ordentlig

 

Selvfølgelig - du kan jo bli dårlig i svangerskapet. Du kan få et barn med kolikk som tar all din tid (har funnet ut at det er viktig å tenke litt sånn og, siden jeg planlegger selv her) Men i verste fall så tar du da ett års permisjon hvor du koser deg med babyen, også begynner du der hvor du sluttet når du er klar for det.

 

 

Jeg var litt sånn før at jeg følte at jeg måtte planlegge ALT før jeg satt til verks noe som helst. Alt måtte være i orden og jeg måtte ha kontroll. Men så tenkte jeg litt - lest noen bøker som forandret meg litt - tenkte litt til, og kom frem til at jeg må lære meg å gi litt mer faen, samt bli flinkere til å leve i nuet. Problemene fikser jeg når de dukker opp, ikke før de dukker opp. Om jeg skulle hatt alt til rette før jeg fikk barn (noe jeg ville da jeg ble gravid sist) så tror jeg aldri jeg vill blitt klar. Ferdig med 4 år på høyskole nå, og skal siden videreutdanne meg, så da ville jeg hele tiden gått og ventet. Og det blir litt feil det. Ja til å leve i nuet

 

Jaja, nok om meg.

 

Bra du har brukt amathea. De hjalp meg og. Via mail riktignok. Hadde så angst i gravid-perioden min, at jeg ville ikke snakke med noen andre enn samboern min og foreldrene mine - så det ble mail med amathea. Men de var supre - ringte diverse sykehus for meg for å høre om jeg kunne fremskynde timen osv Ble nesten litt glad i dem!

 

 

 

Du får gjøre så best du kan til å finne roen - og gleden ved det å være gravid! Du skulle visst hvor misunnlig jeg er! Men jeg kommer etter om noen få måneder - håper jeg!

[Lotta med novembergutt]

åååh - nå skrev jeg nettopp en laaangt innlegg. Også mistet jeg nettforbindelsen og alt ble borte

 

Kortversjon:

Ble veldig glad for å høre at du beholder. Føler på meg at det er den rette avgjørelsen (om noen kan kalles riktig i en slik situasjon...) Tror dette går kjempebra

 

Og eksamen midt i mai ja. Du kan jo være heldig å klare det. Og om du ikke gjør det kan du jo ta eksamen i permisjonen. Da er det jo "bare" å repetere stoff du allerede kjenner, så det går sikkert kjempebra.

Og - om du skulle være riktig uheldig (har lært meg å tenke det verste - være litt forberedt, tilfelle ...planlegger jo selv) men et slitsomt svangerskap og baby med feks kolikk, så legger du alt på hylla og koser deg hjemme med baby i ett år. For så å starte på nytt der du sluttet. Vi er veldig heldige som får så mye penger fra lånekassa - samtidig som skolen som regel tilrettelegger godt for gravide studenter

 

Og amathea ja - de er knallbra! Sendte mail med dem da jeg var gravid. Orket ikke ringe - hadde så angst i den perioden, så de eneste som jeg snakket med var sambo og foreldrene mine. Men de var kjempesøte, og forsøkte hjelpe meg med å fremskynde timen min. Ringte diverse sykehus og mailet meg tilbake. Føler de skjønte at jeg ikke ville snakke... Ble nesten litt glad i dem

 

 

Du får prøve å finne roen nå da. Finne de gode følelsene over det å bli mamma igjen:) Tar vel litt tid før du vender deg til tanken og klarer å riktig glede deg - men det er nok helt normalt.

 

Du skal bare vite hvor misunnelig jeg er. Kommer etter om noen få måneder - håper jeg!!

 

Lykke til videre

[Lotta med novembergutt]

hahaha - det ble jo postet likevel jo!

 

Jaja, da skrev jeg to nesten like innlegg - du kan velge hvilken du vil lese

[hhh-24]

så kjekt at du ville beholde barnet, når du sitter med den lille babyen i armene dine så vet du at du tok det rette valget, det blir nok aldri noe du angrer på dette:-) du har en snill mann som støtter deg og dette blir nok kjempe kjekt for lille Oda også:-) lykke til og håper du får et fint svangerskap og at den lille kan være tålmodig og vente til mamma er ferdig med x amen før den vil ut og se verden:-) lykke til!

[Anonym bruker]

Synes det er beundringsverdig av dere jenter å stå på som dere gjør, og jeg ble skikkelig rørt da jeg hørte at du vil beholde barnet ditt, så jeg sitter her med en aldri så liten tåre i øyekroken selv.

 

Som noen andre sa her, så kan man ikke planlegge absolutt alt her i livet. Noen ganger må en bare ha tillit til at ting jenker seg etterhvert som tiden går. En ting er ihvertfall sikkert, og det er at du ikke kommer til å angre ett sekund når barnet ditt er født. Ta imot all den støtten og hjelpen du kan få.

 

Dere er virkelig kjempeflinke! Kanskje det føles litt bedre nå som du har tatt en avgjørelse? Det er som regel vanskeligst før man får bestemt seg for hva man skal? Har tatt en abort selv, og har aldri angret så forferdelig på noe i hele mitt liv.

 

Lykke til med både skolegang og baby!! :c))

 

Store klemmer til deg!

[*odasmor* alias lindaergravid]

Å, jeg blir så rørt over alle de vakre innleggene deres!!!

 

Tusen takk!!

 

Og så herlig(og selvfølgelig kjedelig da;) at du skrev alt igjen Linda81, det betyr at det betydde mye for deg å støtte og dele viktige og vanskelige tanker..

 

Denne siden er som et hellig evangelie, kjenner at dagene blir kanskje litt lettere jo mere tid som går og at jeg tillater meg å bruke tid på å omstille meg i denne store situasjonen..

 

Dere er rettt og slett fantastiske og jeg håper virkelig dere alle får til riktige valg og at du blir gravid snart du og, L81

 

Det er ikke siste gangen dere hører fra meg..

 

Stor klem til dere!

[*odasmor* alias lindaergravid]

Mente dog Linde da

He he..

[Lotta med novembergutt]

Så bra at det går bedre

 

Og ja, håper du holder oss litt oppdatert om hvordan det går - men må kanskje se etter deg på trimestrene nå da

[*odasmor* alias lindaergravid]

He he.. det var det da

 

Huff, det går så VELDIG opp og ned her..

Det er så smertefult å ikke føle noe som helst glede over denne graviditeten. Jeg føler meg som et dårlig menneske fordi jeg ikke ønsker dette nå. (vet jeg ikke burde det men det er ikke så lett med alle disse emosjonene og hormonene som svirrer)

 

Jeg føler jeg er på kanten av et stup, og at jeg faller med tanke på abort, og det verste er.. at jeg faller med tanke på å skulle gjennomføre dette også.

 

Jeg har aldri i mitt liv vært igjennom en mer smertefull prosess enn denne, jeg føler meg uansvarlig og dum som på mirakuløs måte har fått til dette igjen, prøver å si til meg selv at det er ingenting som er rett eller galt her, og at skyldsfølelse ikke kan brukes til noe fornuftig - men det er ikke så lett

 

Jeg er så livredd for å skulle gå gjennom graviditeten, føde et barn og bli tobarnsmor, om ikke denne sorgfølelsen går over. Da ville jeg ha gått på akkord med meg selv, og utsatt barnet, Oda og mannen min for en mørk verden som ikke var levelig, og DET kunne jeg ALDRI ha levet med!!

Så det jeg bekymrer meg for er; er det noe jeg undertrykker her av følelser siden jeg overhodet ikke er lykkelig, eller er det bare det at det er en enorm omstilling jeg må igjennom først før jeg vil glede meg over dette?

 

Hvor lang tid vil det ta før jeg vet hva som er helt riktig??

 

Som dere skjønner er jeg veldig ambivalent og utenfor meg selv nå, hadde egentlig tatt et valg, men med enorm tyngde i hjertet og sterk angst, for jeg føler meg ikke fortrolig med valget.. Det gjør så vondt, jeg føler jeg holder på å miste fotfeste og klarer ikke å konsentrere meg om skolen overhodet eller gi kjærlighet til mannen min.

 

Hva tenker du, dere om det jeg skriver?

Noen med samme erfaring om sterk tvil, med velmenende råd nå?

 

Jeg trenger så sårt å lufte tanker og følelser med dere, dere er en gave!

Takk skal dere ha..

 

 

 

[hhh-24]

jeg forstår deg så godt, i går kveld bestemte jeg meg for og beholde og skulle se lyst på det men når jeg våknet i dag så var jeg helt tom inni meg og tenkte at dette vil jeg ikke, men jeg klarer bare ikke tanken på abort heller, dette er den verste situasjonen jeg har vært borti noen gang og jeg klaer heler ikke glede meg over dette selv om jeg så gjerne vil..

[*odasmor* alias lindaergravid]

Så morsomt(og trist).. vi begge skrev til hverandre på samme tid og går igjennom samme etiske dilemma - har du vært i kontakt med Amathea?

Jeg skal tilbake til samtale med de senere idag, de er virkelig gode å ha!!!!!

 

Totalt uteforstående mennesker som hjelper deg til å tenke klarere.

 

Føler SÅNN med deg også!!

Men vi skal begge klare dette valget, det er jeg sikker på.

 

 

 

[hhh-24]

ja jeg ringte de i dag, snakket en halvtime, det var godt og få luftet tankene for noen som ikke kjenner meg, men jeg er like forvirret, må bestemme meg til mandag. hva tenker du nå da?

[Lotta med novembergutt]

Selvfølgelig kan ingen grantere 100% at du skal føle glede, men jeg er veldig veldig sikker på at du kommer til å gjøre det etter hvert.

 

Aller først må du tenke praktisk! Av de opplysninger du har skrevet her, så er det ingen ting som tilsier at dette skal blir veldig tøft for deg. Greit nok, du er stundent - og kan nok treffe på utfordringer der. Men i verste fall så tar du permisjon/sykemelding til du er klar igjen. Det vi om mulig være enda vanskeligere å time en graviditet når du er ny på arbeidsmarkedet. Og du vil ha et barn til, vil du ikke? I tilegg er det greit å tenke aldersforskjell med hun du har fra før ...

 

Slik jeg ser det er det praktiske i orden. Du har krav på greie summer fra lånekassa, krav på tilretteleggelse, permisjon .

 

Det følelsesmessige er kanskje verre. Mye av de følelsene du kjenner er jeg rimelig sikker på at er hormoner -som sagt. Kjenner det veldig godt igjen selv. Og når jeg ser tilbake på min egen periode som gravid, så kjenner jeg ikke meg selv igjen i det hele tatt.

Hvor langt er du på vei nå?

Jeg tror du vil slappe mer av når du ikke lenger har noe valg om å beholde/ikke beholde. Det er først og fremst selve valget som får deg til å bli usikker og redd nå. Du vet at du KAN avbryte om du vil. Du KAN stanse denne enorme forandringen som holder på å skje i livet ditt - og livet til familien din. Du kan få alt tilbake til der du var for noen uker siden ...

Disse tankene får en hver til å bli usikker, redd og fylt av angst.

 

Men selv om det skjer en forandring i livet ditt, så trenger ikke det bety at ting blir vanskeligere eller verre enn utgangspunktet.

 

 

Jeg tror du må forsøke å ikke tenke så mye - så vidt det lar seg gjøre. Ikke tenk på problemene som kan oppstå. Bare slapp av, og la deg selv langsomt venne deg til tanken om å få et barn til. Husk at du har 9 måneder på deg til å gjøre deg klar. Jeg er sikker på at når du kjenner det første sparket vil du være mer enn klar, og sikker på at du gjorde det riktige valget. Nå har du ingen mage, ingen bevelgelser - kun kvalme(?) uvelhet, usikkerhet... Det er jo ikke rart man blir redd?!

 

 

Men jeg kjenner jo ikke deg, familien din, livssituasjonen din. Bare du vet best hva som er riktig å gjøre. Men vær forsiktig så ikke all denne usikkerheten tar overhånd. Prøv å husk at du er i en fase der det er vanskelig å tenke klart - og hvor ofte det som er skremmende tar over det som er bra!

 

 

Ta godt vare på deg selv i disse dagene - og bruk amathea

 

Klem til deg!

[Anonym bruker]

Hei igjen og tusen hjertelig takk igjen for at du ,dere tar dere tar sånn tid til å svare på mine innlegg - og jeg skal besvare med det jeg sitter inne med nå, etter flere harde døgn i tenkeboksen, flere runder med familie, venner, Amathea og andre uteforstående;

 

Jeg har de siste dagene gått igjennom en stor erkjennelse om at det valget jeg trodde jeg hadde tatt, var ikke mitt valg men på grunnlag av hva alle rundt meg har syntes og ikke minst hva "sammfunsidealet" tilsier.

Jeg har tenkt at å velge dette svangerskapet nå måtte være et etisk og praktisk riktig svar - men for hvem??

 

Definitivt ikke for meg nå.

Jeg har hatt noen sterke turbulente år med store psykiske utfordringer, og nå er jeg egentlig blitt veldig fornøyd med den tlværelsen mannen min, datteren min og jeg har skapt. Og det jeg føler er det viktigste for meg nå er å ta godt vare på det jeg allerede har. Mannen min og jeg har hatt noen store utfordringer de siste årene som også gjør at jeg føler vi trenger mere tid til å pleie og dyrke den fundamentale og viktige kjærligheten vår. Jeg føler også personlig at jeg trenger mere tid med datteren min, og følge henne godt opp i allefall et par år til. For meg synes jeg det virker optimalt at hun er mest mulig selvstendig før barn nummer to kommer. At hun kan sette ordentlig ord på følelsene sine, skjønne konsekvensene av det å bli storesøster, at hun kan kle på seg og kan gå på do selv

 

Jeg har i mange år av livet mitt tatt valg på grunnlag av å gjøre andre til lags, fordi jeg har vært redd for å ikke bli likt og fordi det er komfortabelt å slippe å ta selvstendige valg, "møte seg selv i døra"

 

Jeg kan ikke beholde dette eventuelt kjernen til liv fordi idealene tilsier at vi skal minst ha 2-3 barn og stasjonsvogn, fordi besteforeldre kunne tenke seg flere barnebarn eller fordi andre kvinner beklageligvis ikke klarer eller sliter med å få barn..

 

Jeg kunne aldri levd med å utsette et barn til verden i et ulykkelig svangerskap, når jeg kjenner at magen og hjertet sier vent, det ville skapt grobunn for alvorlige konsekvenser for barnet, Det eksisterende barn, mannen og ikke minst for meg selv.

Når jeg skal få neste barn vil jeg at det skal være fordi vi ønsker et barn, og kan glede oss over det fordi tilværelsen vår er mere klar for det, og for ikke å glemme at jeg er det.

 

Ja, jeg har lyst på et barn til, men ikke nå.

Nå er det viktig for meg å ta ansvar for det jeg allerede har skapt, jeg kan se for meg å gjort ferdig sykepleien, og evnt. under obligatorisk praksis jobbår, kan jeg bli gravid og bli mor, før jeg skal gå videre til neste runde, nemlig jordmorutdannelsen. Det er derfor jeg har begynt på sykepleien og endelig gjør det som er riktig for meg.

Jeg er veldig for å leve i nuet og vet at det aldri finnes et "riktig" tispunkt, men når mage - og ansvarsfølelsen sier nei er det vel viktigst å lytte til det?

 

Jeg har virkelig gått inn i følelsen og gått inn for å skulle beholde; jeg har kjøpt gravidblader, jeg har funnet frem den gamle svangerskapsdagboken jeg skrev fra tiden med oda, sett på bilder fra tiden hun var baby og til og med på video fra under fødselen. Ingenting har truffet på den måten jeg hadde ønsket det skulle gjøre.

 

Nå sliter jeg med alvorlige samvittighetskvaler, fordi jeg føler jeg svikter alle rundt meg, jeg føler skam over å ikke ønske meg barn som jeg nå har muligheten til å få ,og for at folk skal være skuffet over rmeg og valget mitt.

Jeg har til og med hatt lyst til å skade meg selv for å få dette overstått, fordi dette er en uutholdelig situasjon for meg.

Dette må jeg jobbe med. Jeg må kunne stå for og stole på valget mitt, med viten om at jeg tok det rette valget for meg, og familien min.

 

Utrolig godt å få skrevet litt nå.. Jeg føler meg ikke egoistisk, men ansvarsfull etter å ha skrevet dette. Takk for støtten deres og ærligheten deres - det har hjulpet meg til å stå sterkere i meg selv

MEN GUD SKAL VITE AT DETTE IKKE BLIR GJORT MED ET LETT HJERTE!!!!!!!!!!!!!!

 

Jeg fortsetter nok å skrive, lykke til videre alle sammen inntil vi snakkes igjen..

 

[*odasmor* alias lindaergravid]

hilsen

[Lotta med novembergutt]

mhm ...

 

Når du skriver det sånn blir situasjonen en helt annen. Jeg vet ikke hvorfor, men når man ikke hører noe om et menneskets brakgrunn og livssituasjon, så tar man det egentlig litt for gitt at det er "a4" - hvertfall gjør jeg det, og gjorde det med deg.

 

Men jeg synes du tenker riktig.

Dersom du har jobbet for det du har i dag, er det viktig å jobbe for det du allerede har - konsentrere deg om det. Det er ikke alltid verdt å ta sjansen på å forandre situasjonen - i dette tilfellet med et nytt familiemedlem, selv om det i mange tilfeller kan gå bra.

 

 

Jeg kjenner veldig igjen argumentene dine. Man skal jo glede seg over et svangerskap. Og det er litt vemodig å tenke tilbake på de første ukene av svangerskapet som et lite helvete med angst og tårer. Det blir liksom litt feil.

 

Og du har jo virkelig forsøkt også - det synes jeg er kjempeflott. Da vil jo også dette valget være noe enklere.

 

Selv om man aldri kan være 100% sikker, så kan du hvertfall være sikker på at du gjorde det DU følte var riktig for DEG og DINE i den situasjonen du er i i dag.

 

 

Ikke føl deg egoistisk nei, det er helt riktig.

 

Du virker som en oppegående, fornufitg og reflektert person som har tenkt nøye - og ikke minst forsøkt - før valget ditt ble tatt. Det skal du ha Og jeg tror som sagt at det viktigste du kan gjøre er å være sammen med, og ta vare på de personene som allerede er i livet ditt.

 

 

Hold oss gjerne oppdatert om hvordan det går med deg

 

Lykke til!

[*odasmor* alias lindaergravid]

Jeg sitter her og gråter i strie strømmer over å føle meg forstått og sett..

Dette trengte jeg å høre nå, er så uendelig takknemlig for all din støtte hele veien her Linde!

 

Du er en vis kvinne! Jeg lover å holde deg og dere oppdatert, du er minst like god å ha som Amathea

 

 

Stor takknemlig klem.

[hhh-24]

jeg skjønner deg så veldig godt... jeg har det helt likt, jeg vil veldig gjerne beholde, og ha ønske om det også men jeg klarer ikke og glede meg over det. jeg føler bare det er mest rett og beholde i forhold til alle andre, men ikke i forhold til meg selv, i dag tok jeg mannen min i og virkelig se på eller la meg si studere ei annen jente, en x av han og uten at det avgjør saken for meg så gjør det iallefall at jeg tenker på hvordan han egentlig er, han visste jo ikke jeg så han, men hvorfor skal han se så vanvittig på en x når jeg er gravid og sliter med et valg her, jeg vet bare ikke om det kommer til og vare mellom oss og da blir jeg alene med to og det er jeg ikke klar for, + at jeg må gå fire år nå tilsammens uten og jobbe i det hele tatt, jeg så virkelig frem til og finne meg ny jobb nå og komme meg ut litt, og jeg har det så fint med den sønnen jeg allerede har, kunne bare hatt han i noen år til og kost meg med før det kom en ny, da kunne jeg hatt mer orden på livet mitt også. Beholder jeg så kan vi uansett i bo samen pga økonomiske årsaker, jeg får ikke ei krone nå om vi bor sammen og da vil jeg for det meste være alene likevell. jeg har så lite lyst på dette barnet som nå ligger i min mage, dette er helt forferdelig. skal jeg beholde det fordi jeg føler det er "rett" avgjørelse og ta?? det blir jo ikke bare feil mot meg selv men også mot barnet. jeg skjønner deg så godt for jeg sliter med akkurat det samme...