Noen som har noen tips....?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor andre steder jeg kan skrive dette her, så jeg prøver her inne.

 

Jeg er ødelagt psykisk.

Jeg klarer ikke mer.. Jeg har alltid slitt litt med "tøffe perioder", men nå er det så ille at jeg klarer ikke gå på skolen, jeg klarer ikke snakke med noen, jeg klarer ikke gå ut å treffe folk og i det hele tatt.

Alle har kjempehøye forhåpninger til studiene mine, så jeg klarer ikke fortelle at jeg ikke vil fortsette. Jeg orker ikke skuffe..

Jeg og mannen er ufrivillige barnløse, og jeg føler at jeg bruker mesteparten av min energi til å klare og takle dette, så når jeg da får andre ting i tillegg har det bare stoppet helt opp!!

 

Jeg prøver å finne unnskyldninger for å slutte med studier, men innerst inne vet jeg jo at jeg ikke trenger dette! Det er jo mitt valg..

Men likevel.. Jeg tenker at nå som vi virkelig skal sette inn nådestøtet med å forsøke bli gravide vil det jo absolutt lønne seg økonomisk om jeg er i arbeid! Samt at grunnet div operasjoner, samtaler, undersøkelser vil jo fraværet mitt bli veldig høyt!

 

Jeg har prøvd å lufte dette her for noen, men de sier at jeg heller burde satse på skolen i første omgang, for barn kan vi jo alltids velge og få senere. Men det er ikke så lett.. Jeg vil ha barn! Jeg har venter lenge nok! Vi sluttet med prev i 2003, og har prøvd aktivt i 2 år nå!!!

 

Samtidig så har jo alle vennene mine fått både 1, 2 og 3 barn, så avstandene mellom oss har naturlig nok blitt større, noe som igjen resulterer i at jeg føler meg ensom og ikke har noen og snakke med. Mannen sliter mye med å takle barnløsheten og alle skuffelsene, så jeg orker ikke snakke så mye om det med han.

 

Er det noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre??

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg skal komme med noe råd, men jeg hadde ikke gitt opp studiene uten å ha tenkt veldig nøye igjennom det!

 

Har du lyst å slutte fordi du ikke orker forventningspresset? Eller har du lyst til å slutte fordi studiene ikke er interessante/ikke leder deg til noe du vil drive med seinere? Er det det første hadde jeg ikke slutta, men er det det siste, så må du jo ta ei runde med deg selv...

 

For meg høres det ut som du er deprimert, og da er en ikke frisk, og en tenker tanker en ellers ikke ville gjort!

Viktig å huske på det, og viktig å få hjelp.

Det finnes både medisinering og samtaleterapi som jeg er overbevist om at kan hjelpe deg!

 

Jeg har ei venninne som prøvde lenge og ikke blei gravid (5 år), så jeg vet litt om hvordan situasjonen er selv om jeg selvsagt ikke kan forstå den.

Men det hun lærte, og som jeg tror på, er at hun ikke blei gravid så lenge hun var deprimert. Derfor er det superviktig å få hjelp!

Hun la prøvinga på hylla, konsentrerte seg om studier, og bestemte seg etterhvert for prøverør.

Siste undersøkelse/kontroll før hun skulle til sykehuset, så viste det seg at hun var gravid. En liten solskinnshistorie:) men jeg forteller den fordi hun er hellig overbevist om at det ordna seg fordi hun slappet av, var ikke deprimert lenger, og var ellers mer glad.

 

Nå vet jeg jo ikke noe om den medisinske situasjonen din, og om det er noe spes. som gjør at du ikke blir gravid, men svangerskap er ganske tunge psykisk å gå igjennom for svært mange, og å gå inn i et svangerskap deprimert tror jeg kan bli veldig tungt.

 

Var kanskje ikke så mye fornuftig i dette - beklager.

Men håper du tar tak i følelsene dine og søker hjelp!

 

[Gjest]

Hei!

Vanskelig å gi tips i en slik situasjon... Men skal prøve å gjøre mitt beste ut ifra hva du har delt med oss...

 

Først vil jeg gi deg en klem )

Jeg gir deg en klem, for jeg vet at du har behov for det nå. Du virker langt nede, og omstendighetene dine gjør at du har det vanskelig med å se løsningen på dette. Det er helt normalt.

Kjære deg...du har vært gjennom mye! Nå er det på tide at du får mulighet til å hente deg inn igjen, for det siste du vil er å starte et svangerskap med å være sliten. Dessuten kan dette være en grunn til at du ikke blir gravid også. Du må få det bra psykisk og fysisk, slik at du har det bra med deg selv! DA kan du takle hva den enn skulle være!

 

Folk kan si at du kan vente med barn...ikke noe stress... Vel, jeg vil si det samme om studier jeg. Studiene kan vente! )

Jeg tror at du egentlig sitter med svaret inne i deg....du vet hva du må gjøre for at du skal få det bra. Gjør det som føles riktig for deg!

Stå på! Dette skal du klare! )

 

Håper du finner ut av hva som er mest riktig for deg...

Ønsker deg lykke til i prøvinga!

Klemmm

[Anonym bruker]

Å.. Lompa75!!

Nå renner tårene her.. Tusen takk for en god klem!

 

Jeg tror jeg vil få det bedre av å slutte med studiene.. Da kan jeg begynne å jobbe, jeg slipper søvnløse netter over økonomisk bekymring og jeg kan få være meg selv.

Jeg slipper og føle meg som et produkt av andres forventninger.

 

Men på den andre siden klarer jeg ikke slutte heller, som sagt tidligere vet jeg at jeg skuffer så mange. Men samtidig tror jeg ikke de tenker over det psykiske nederlaget det faktisk også er for meg å vite at jeg ikke klarer det mer!!

Jeg føler meg rett og slett bare skikkelig mislykket!

Hadde jeg kunne velge fritt så ville jeg selvfølgelig hatt en flott utdannelse, høy lønn, perfekt mann og flotte barn! Men dessverre kan man ikke bestemme sin egen realitet..

 

Jeg vil bare ikke at alle skal se på meg som en "quitter" om jeg legger studier på hylla. FØR jeg får masse i studielån..

[Gjest]

Hei igjen!

Jeg forstår virkelig tankegangen din...men...du får det ikke bra så lenge du lever på andres forventninger. Det er så mange andre viktige ting her i livet enn bare studier... Og hvis du skal kunne yte ditt beste så må du jo ha det bra med deg selv først... Du er ikke en "quitter"...du tar bare en pause.

Men jeg forstår hvis du velger den tunge veien. Men glem nå ikke å ta vare på deg selv underveis!

 

Personlig levde jeg på andres forventninger i mange mange år.

I dag har jeg en jobb som ikke har noen ting med mine utdannelser å gjøre, og jeg elsker det! Jeg har valgt å jobbe 80% stilling, for å ha bedre tid til hjem og familie, og det vil jeg anbefale alle andre også!

Ok...vi er ikke rikeste i venneflokken/familien, men hva så? Jeg er kanskje den mest lykkelige )

[Anonym bruker]

jeg må si meg enig med Lompa om at du må ha det bra med deg selv først... og hvis du tror du får det bedre ved å slutte på skolen, så gjør du det... uansett så er det jo bare å ta opp igjen studiene senere hvis du ønsker det.... mange som tar pause fra studiene.

det med forventnings press fra andre kjenner jeg meg veldig godt igjen i... jeg har også slitt en del opp gjennom årene og selv om jeg så mange ganger har villet slutte på skolen, så har jeg fortsatt pga redsel for hva familie og venner skal tenke om meg... men har funnet ut at de som er glad i deg ønsker kun at du skal ha det bra og de blir nok mere skuffa dersom du presser deg til du knekker.........

de vil helt sikker forstå hvorfor du tar de valgene du gjør, dersom du klarer å si litt om hvordan du har det, selv om det er veldig vanskelig...

det er viktig at du får hjelp av noen, snakk med lege, helsesøster etc... du trenger ikke å slite med dette alene!

selv studerer jeg nå mens jeg er gravid... tar permisjon 1 år og får god støtte fra lånekassa... så du trenger ikke vente med å få barn.

viktigste nå er uansett at du får det bedre! det fortjener du..

lykke til og mange varme tanker til deg

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at tanken på å avslutte et studie (evt ta pause), er skremmende. For meg var dette helt uaktuelt. Følte ikke at det var en mulighet, selv om jeg var DRITTLEI til tider.... Jeg klarte å fullføre, og fikk karakterer sånn midt på treet. Klarte aldri å få jobb etterpå, og nå sitter jeg her med fødelsdepresjon og lurer på hva jeg egentlig vil med livet mitt.... Begynner å gå opp for meg at jeg vil jo egentlig ikke jobbe som det jeg er utdannet til. Har bare tatt utdannelsen fordi jeg følte jeg måtte. For å vise at jeg kunne "bli noe", og at andre skulle bli fornøyd med meg.... Akkurat nå så føler jeg at det ikke er en eneste jobb i hele verden jeg kan fixe....og ikke minst; trives i...

Vil bare si at jeg synes det kan være en modig ting å hoppe av. At man tar hensyn til seg selv, og kjenner seg selv såpass godt. Og at man ikke bryr seg om alle negative kommentarer som helt sikkert kommer.

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg. Det må du finne ut av selv. Men hvis du synes det blir veldig vanskelig, så kan det kanskje hjelpe litt å prate med en psykolog? Jeg vurderte det selv men jeg studerte, men hadde ikke mot nok... Kanskje hadde ting vært litt lettere nå. Det er slitsomt å være depremert og ha barn! Selv om jeg vet at dette er helt fantastisk og at jeg er utrolig heldig, så er det ikke så lett å føle den helt store gleden...

Ta vare på deg selv! Klem Vibeke