jeg sliter litt... noen flere?

[BitteLiten *har født*]

Dette er mitt andre svangerskap, og i det første begynte jeg å forberede meg allerede i uke 6..... men denne gangen klarer jeg ikke å la det faktisk synke inn at jeg er gravid!! Det er liksom som det ikke er slik det er og at det ikke er noe baby på vei inni magen..

jeg synes dette er fryktelig dumt og vanskelig...

Er det noen andre som har det på samme måten eller har noen tips til hva jeg kan gjøre for å få hjernen min til å virke????

ps: er 10 fullgåtte uker i morgen....

[BitteLiten *har født*]

hjelp meg da....

 

[nettepia84]

sånn hadde jeg det forgie svangerskap også, er i mitt andre nå. gjorde ingen forberedelser før jeg hadde vært på ul, for jeg klarte ikke stole på kroppen som fortalte meg at det var et lite menneske inni der. Så lenge du passer på å spise sundt, og holde deg unna skumle ting, så får overbevisningen komme når den vil. Jeg var så gla etter ul sist, for da følte jeg det som om jeg opdaget graviditeten på nytt. var så redd når legen tok ul- aparatet på magen min, trodde det ikke skulle være noe der, men joda, der var en liten kropp, og et hjerte som slo. som sakt, la overbevisningen komme når den vil

[Ho mor]

Jeg sliter også med dette, selv etter UL. Antar jeg må kjenne liv for virkelig å tro på dette.

[*Hufsa-mamma*]

Er vel sånn her å...er liksom gravid med min andre men det er liksom ikke gått helt opp for meg enda...med den første ungen så var kej liksom bare litt gravid husker jeg at jeg sa...hadde oxo angst når jeg kom på første UL for jeg tippa det bare var tarmer inni der...men der var det ett menneske og da våknet jeg liksom...men jeg var ike helt klar før jeg beg å kjenne liv og fikk mage....nå så er jeg litt mer "med" kansje, men det er ufattelig vanskelig å skifte over til "gravid"modus!!! kjenner jeg gleder meg nå...men...det er liksom bare for at jeg vet eller at testene sier det er noe der...

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Er 10 uker på vei med nr. 2. Og foruten iritasjonen over kvalmen har jeg ikke klart å glede meg eller ha så veldig mye andre tanker rundt graviditeten. Føler at det er mer enn nok med alt i hverdagen (barn, hjem og jobb). Eller kanskje jeg bare er mer avslappet nå og innser at det er mer enn nok tid til å tenke og planlegge, i tillegg til at man jo vet mer hva man går til. Har ikke en gang orket å tenke på når vi skal fortelle famile og venner om graviditeten. Sist var det noe vi nesten ikke kunne vente med å fortelle.

[millymolly&mini]

Ja, gjør vel det egentlig. Var på ultralyd i uke 7, og har lyst på en ny en i uke 12. Kan ikke helt tro at det blir noe baby, siden jeg mistet i uke 11 sist. Irriterer meg over kvalme, men heldigvis er jeg ikke trøtt lengre. Andre ting bekymrer meg mere nå egentlig - som å få en fulltidsjobb!

Men jeg prøver også være positiv, at jeg tenker det ordner seg snart:) Håper det da. Lykke til dere andre også!!

 

[Anonym bruker]

Jeg er 10 fullgåtte uker idag og må innrømme at jeg også sliter med å finne frem de "glade" tanker! Hele graviditeten var et stort sjokk for oss etter å ha vært ufrivillig barnløse i flere år og for 1 år siden fikk vi adoptere en nydelig datter som betyr ALT. Sjokket over å bli gravid har liksom stjålet gleden. Har enda ikke løftet armene i luften og sagt HURRA!! Jeg sier til de som vet det at det er "fantastisk, utrolig, herlig, et under, vi er så heldige".. bla bla bla.. men så tror jeg ikke helt på hva jeg sier selv - men føler jeg må jo si det!!! Tror dette kan være en slags defens mekanisme jeg ?? Håper inderlig gleden kommer og at jeg vil trives med å være gravid. Nå gjør jeg absolutt ikke det og sliter også med kvalmen og trøttheten! Jeg vil bare ha kroppen min tilbake på en måte og føler meg fryktelig egoistisk til tider som kan ha slike tanker! Vil så gjerne være glad jeg også. Trøsten er at Gleden kommer nok skal du se.. når magen vokser tror jeg vi kan slippe gleden løs og rope HURRA .. dette er jo fantastisk og jeg vet vi er heldige!

[Anonym bruker]

Dette er mitt fjerde barn og jeg var helt i ekstase i begynnelsen. Er nå 13+2. Men etter en blødning i uke 8, ultralyd hos legen, alt Ok, blødning i uke 11, ultralyd på sykehuset, alt Ok, og så en blødning i uke 12, ultralyd legen, henvisning til sykehuset denne uka, så er det liksom slik at jeg ikke lenger......tror på det.... Fordi det er så vondt å være så redd hele tida. Legene sier jo at alt er bra, mulig foranliggende morkake så den er følsom og utsatt for blødninger...

Har alltid vært så frisk og fin når jeg har gått gravid, alt dette styret har gjort at det bare er vanskelig alt. Orker ikke å snakke om det til noen, for jeg skal jo bare være glad det går bra. Men når jeg ligger på kveldene og ber til gud om å ikke å ta fra meg babyen min, så gjør det så vondt. Huff nå spora jeg helt av her...Trodde ikke jeg følte det slik men det kom nå mens jeg skrev. Så nå sitter jeg og griner for første gang på mange måneder... Det jeg egentlig skulle si var at det er ikke alltid "gravidfølelsen" kommer når vi og andre vil den skal komme. Den vil komme, bare gi den tid. Jeg har ikke fått den spesielle følelsen enda, men kjenner nå at instinktet er der og jeg er utrolig redd for babyen min.

Unnskyld for at jeg spora av. Var ikke meningen.

[BitteLiten *har født*]

Tusen takk alle sammen for noen hærlige tilbakemeldinger.

Det gjør godt å vite at man ikke er alene. er nå i min 11 uke, men fortsatt ikke noe mer av 'gravid'følelsen. Skal til legen og ha ul den 3 okt. så da kommer det kanskje? sden jeg skal få se den lille... håper det.

klem og lykke til til alle dere som har svart meg ;o)