Sette ord på smertene???

[Susanne *Horten*]

Hei! Jeg er en 23 gammel jente som venter mitt første barn i november 07. altså har jeg ikke så lenge igjen

Jeg har fulgt med litt på de fleste debattene og blir til tider litt små skremt av opplevelsene noen av dere har hatt rundt fødselen!

Dere vil bare dø osv..

Jeg også vet at det skal gjøre vondt å føde et barn, men kan noen av dere sette ord på smertene? kan du sammenlikne det med noe?

Jeg prøver så godt jeg kan og dra med meg alle de gode rådene mange av dere her inne har kommet med og jeg håper det kommer godt med når min prins skal ut i verden...

[Anonym bruker]

Hei Susanne!

 

Jeg skal forsøke. Men jeg må ta noen forbehold. Og du er sikkert veldig klar over dem også, men det er flere som leser dette, så tilgi om jeg forteller deg ting du allerede vet, ok?

 

1) Ingen fødsler er like

 

2) Jeg er klar over at mange sikkert kommer til å bli sinte på meg fordi jeg forsøker, fordi deres opplevelser sikkert var annerlendes, og det er åpenbart at ett menneske kun kan beskrive sine egne smerter.

 

Ikke tro på alt du hører!! Det var den aller første feilen jeg gjorde. Alt ble nemlig helt annerledes enn jeg hadde blitt forespeilet.

 

Både min mor og min søster fikk helt plutselige smerter som gjorde at de ikke klarte å kreke seg ut av en stol uten help. Jeg våknet en morgen og syntes jeg hadde mens-smerter. Gikk på do, og slimproppen gikk, sammen med litt blod. Smertene var som litt sterke mens-smerter. Verken mer eller mindre. Det økte på, men ikke så veldig mye, men fordi jeg var nervøs, ringte jeg allikvel fødeavd. og fikk beskjed om å komme for en sjekk. Hadde åpning på 3 cm. Må ha skjedd i løpet av natten mens jeg sov. (?!?). Var flere timer på sykehuset uten at smertene ble verken verre eller bedre, men det kom allikevel til et punkt hvor jeg fikk epidural - hvilket så ut til å dempe riene, så jeg fikk drypp.

 

Da hadde jeg ligget der i 12 timer med veldig treg progress, men med stadig økende åpning.

 

JM tok fostervannet, og smertene var veldig sterke en stund. Såvidt sterke var de (under riene) at jeg hadde lyst til å hive ut alle som var på fødestuen. Det skal dog sies at dette tok 1 1/2 time, med noen pauser innimellom der jeg fikk pusta litt og tatt meg bittelittegrann inn igjen.

 

Noen rier kom, (kanskje 4 - 5 stk.) og jenta mi var ute. Jeg ble klippet og jeg revnet, men dette visste jeg ikke om før etterpå, fordi jenta mi hadde presset så veldig ned at det var det PRESSET som gjorde at jeg ikke kjente verken at jeg revnet etter ble klippet. Dette ville jeg ALDRI ha trodd i forkant var mulig - men det er altså fullt mulig.

 

Hele seansen tok fra begynnelse til slutt 26 timer, men det er lurt å huske på at på de 26 timene, så hadde jeg IKKE sammenhengene vondt!! Det var riene som var vonde. Mest åpningsriene, for da pressriene kom, var det faktisk smertelindrende å få presse. Til sammenlingning, var pressriene vondere kanskje, men de kunne jeg hjelpe til meg med selv ved å presse alt jeg hadde .

 

Du må IKKE tro alt du leser her. Jeg skal på ingen måte legge skjul på at det er veldig smertefullt, men det er som regel ikke sånn at man har sammenhengene uutholdelige smerter under hele fødselen. Mange opplever at åpningsriene er verst. De varer lengst, og man vet lite om når det skal slutte. Det mentale har en DIGER part av det hele!

 

2. gang tok fødsel fra begynnelse til slutt 20 timer mindre. Altså alt tok 6 timer fra den første ria til hun var ute. Da jeg kom til sykehuet ville jeg selvsagt ha epidural, men fikk ikke fordi det var altfor sent. (Hvis du skal ha det, så sørg for at du IKKE kommer for sent!!).

 

Jeg fødte henne uten noen form for bedøvelse, og smertene var utrolig tøffe og jeg mistet helt tidssansen, men som sagt: Det tok kanskje en time. (åpningsriene var ikke så ille denne gangen som første gang),

 

At det gikk så mye greiere andre gang, kan komme av at jeg hadde født 2 år og tre måneder forut for den, men jeg tror at det at jeg ikke fikk epidural også gjorde at alt gikk fortere fordi jeg ikke fikk noe som stoppet riene.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne sammenlinge det med noe annet, men jeg kan egentlig ikke det.Ikke fordi det er så mye verre enn det andre smerter kan bli, men fordi jeg ikke finner noe som ligner. Førsten lignet for meg på veldig sterke mens-smerter. Mens det på slutten føltes en halvtime som om jeg skulle eksplodere. (Men den tiden var veldig, veldig kort).

 

De beste rådene jeg kan gi deg er følgende:

 

1) IKKE hør på alle skrekkhistoriene du hører av andre. Ei heller alle skrekkhistoriene du har lest om her. Jeg vet bare hvordan det føltes for meg. Jeg har født en gang med epidural og en gang uten. Skulle jeg føde idag for første gang, ville jeg velge epidural.

 

2) Stol på jordmødre, leger o.a. som har gjort dette her mange ganger før og mange av dem har og født selv!

 

3) Hvis du føler at du blir pressa på å ikke ha epidural og hvis du selv VIL ha det, stå på ditt - på tørre møkka! (Med mindre andre ting tilsier at du ikke bør).

 

SIST MEN IKKE MINST:

 

STOL PÅ DEG SELV OG DINE EGNE KREFTER + at de rundt deg veit hva de driver på med.

 

Jeg fikk sikkert mange sinte nå, men det får så være. Jeg forsøker bare å forklare hvordan det var for meg personlig, for ingen kan fortelle noe annet alliekvel.

 

En annen ting, er at jeg opplevde etter-riene som ganske mye sterkere den andre gangen enn den første gangen, men det er vel fordi livmor skal trekke seg sammen. Spesielt i forbindelse med amming kom smertene veldig fort og de er å sammenlinge med sterke mens-smerter de også.

 

Lykke til med babyen og fødselen! Ta ting som de kommer og forsøke å glemme skrekkhistoriene du hører og om leser om. De som har de verste smertene føder ikke en gang til. Og de fleste som har gjort det, gjør det igjen.

 

Kos deg og slapp av i tiden før babyen kommer så mye som mulig så du er mer opplagt til nattevåk og det som kommer etterpå.

 

Slapp helt av. Spenner du deg, blir ALT mye verre!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke ut i fra den fødselen som jeg hadde selv - andre kan ha totalt andre smerter og fødselsforløp og vil derfor beskrive sine smerter helt annerledes.

 

Min fødsel varte i et døgn fra riene kom med 5 min mellomrom.

I fra 4 cm til 10 cm tok det 12 timer, og det er i denne fasen av fødselen av smertene er verst.

Mine begynnedne rier var som sterke menssmerter, måtte konsentrere meg og klarte ikke å snakke mens rien stod på.

De andre åpningsriene var så smertefulle at jeg ikke trodde det gikk an å ha så vondt uten å dø. Dette til tross for at jeg pustet rolig og ikke anspente meg - det tok forresten mye konsentrasjonog viljestyrke for å få det til.

Kan ikke sammenlingen smerten med noe jeg har kjent tidligere, men det var som at ryggraden og hoftene ble brukket og knust, pause på 1 min og deretter brukket og knust igjen. Sånn holdt jeg på i over 11 timer før pressriene startet. Synes dpressriene og det å føde babyen var helt greit, klart det var ikke behagelig på noen måte og det brant og svei i underlivet når babyen var på vei ut, men da var iallfall fødselen snart over. Jeg var så sliten etter så harde rier over så lang tid.

Nå skal det sies at jeg ikke brukte epidrual, hadde jeg hatt det hadde jeg fått en mye finere fødsel med bedre minner fra.

 

Du kan likså greit få en kort fødsel, eller en lang men ikke så vond fødsel. Ingen vet på forhånd.

Derfor: ikke bruk masse krefter på å grue deg for noe du ikke kan kontrollere eller vite hvordan blir. Vær åpen og positiv og blir det for tøfft så benytt deg av ulike smertelindrende.

[Himmel og hav]

Det beste jeg kan sammenlikne veene mine med var sånn magevondt man kan få når man har magesjau. Men smertene var ikke konstante, de var mer som en "bølge" som startet svakt nederst i magen og så "vokste" oppover både i livmora og i intensitet, og så avtok igjen samme veien. Det var ordentelig vondt, men ikke sånn at jeg ikke følte at jeg taklet det, men det krevde mye konsentrasjon og fokus på å puste og å slappe av og ikke motarbeide riene. Jeg ble vel mye mer overrasket over hvor slitsomme riene var, enn hvor vonde de var.

 

Lykke til når det blir din tur!

[Anonym bruker]

Jeg syns Anne Lindmo beskriver det så godt i boka "Heia Mamma". Hun forteller at riene kommer som bølger og man skylles med og dukker dypt inn i den mørke smerten. Man er utrolig konsentrert og det er helt umulig å få med seg noe av det som foregår rundt en under riene. Mine satt nederst i magen og jeg kan tenke meg det er sånn en klut hadde følt det da den ble vridd opp av Arnold Schwarzenegger (hvis kluten kunne føle). I tillegg hadde jeg noen brennende smerter nedover lårene som jeg selv syns er uforklarlige. Kjente ikke så mye i ryggen tror jeg. Hadde indusert styrtfødsel, og det tok 1,5 timer fra 3 til 10 cm. Veldig intenst, ingen smertelindring og ikke mye pauser og snakke om.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å stole på kroppen din. Den gjør denne jobben helt uten at du behøver å ta en eneste beslutning.

Lykke til.

[Anonym bruker]

For meg opplevdes smertene som om noen skulle prøve å slite meg fra hverandre! Rett og slett. Menssmerter som var utrolig sterke og omfattet hele underlivet og korsrygg. Hvis jeg skulle beskrive det i dag vil jeg sammenligne det med å bli lagt på en strekkbenk eller liknende, fælt å si det slik, men du ber jo om sannheten!

MEN: smertene blir gradvis sterkere, slik at du hele tiden bygger opp terskelen, og så lenge du greide denne, greier du også neste, selv om den er litt verre. Plutselig skal du presse, og da handler smertene mer om strekk og press i underlivet/bak, og dette er en helt annen type smerter som du takler fint, altså ikke så ille som åpningsriene.

Fokuser på pusten, så lenge du greier å jobbe med riene og puste riktig er det utrolig mye bedre enn å "gi opp". Ta kontrollen, du bestemmer! Det gir en mye bedre følelse enn å la smertene ødelegge for pusten!