Trenger råd!

[Anonym bruker]

Kjæresten min har to barn fra et tidligere forhold, de er nesten voksne nå. Hun er, som man kan skjønne, litt ferdig med bleier og barnevakter. Fra vi kom sammen, har jeg ytret ønsker om barn, og etter mange runder forsto hun at mitt ønske om barn var så sterkt at hun ville tape i denne kampen dersom hun ikke "ble med". Jeg ble gravid, fikk en deilig gutt for femten måneder siden, etter flere besøk i København. Kjæresten min er veldig glad i gutten. Jeg stortrives som mamma. Og har lyst på et søsken til ham.... Det er vel her problemet ligger - jeg har ikke våget å ta det opp med kjæresten min, for jeg vet jo hva svaret blir... Tenker så mye på dette!! Hva ville dere gjort, glemt hele greia, og vært glad for den ene, eller gått for et søsken, og risikert å bli gående alene med to små? Er ikke direkte ung lenger, så det begynner å haste litt....

Takknemlig for svar!

[Anonym bruker]

Først må jeg si gratulere med etterlengtet barn. Nå vil du sikkert få lyst til å kjefte på meg, men jeg kan ikke fri meg fra å mene at du sitter med et luksus problem her. Her inne er det flere voksne enslige jenter med sterkt barne ønske, og noen sliter. Som du sikkert vet. Og som bevisst går veien til å bli alenemor, til og med planlegge nr to hvis man er heldig og har mulighet - alene. Av det jeg leser, så har du jo et valg når det gjelder forholdet ditt - så er du også blant de heldige som etter flere køben turer nå sitter med en liten gutt. Ikke alle forunt....

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk - du har helt rett i det du skriver. Og når det gjelder å lengte etter barn så vet jeg jo alt om det også, prøvde ti ganger i Køben før det klaffet - så det kan jo ta lang tid denne gang også, ikke sikkert jeg blir gravid en gang! Jeg håper virkelig det ordner seg for deg også - og alle andre her inne. Det er en stor påkjenning, både fysisk og psykisk å drive med hormoner og eggløsningstester, bestille og avbestille flyreiser og ta seg sykedager gang på gang på gang.

[Anonym bruker]

Hei anonym og anonym.

 

Jeg er jo enig i at det er et "luksusproblem", men selv om du er så heldig at du har en gutt fra før, så har du jo rett til å ha problemer og spørsmål og kvaler rundt det å eventuelt skulle få en til.

 

Det er ikke alltid man må og skal sammenligne.

 

Så til spørsmålet ditt.

 

Siden dette er noe du tydeligvis tenker mye på, så har du vel egentlig ikke så mange valg, du må ta det opp med kjæresten din. Jo mer tid du bruker på denne prosessen alene, jo lengre bak deg i modning rundt temaet havner hun, og hvis du en dag kjenner at nå har det gått lang nok tid, dette må jeg bare handle på, så har du fratatt henne muligheten til å komme til samme punkt som deg.

 

Nå er det jo ikke sikkert hun kommer dit, men både hun og du og barna dere har fortjener at hun får sjansen til å komme dit.

 

Skulle det ende opp med at dere har motstridende ønsker, og velger å gå hver deres vei, så innbiller jeg meg at det allikevel vil være bedre for dere å ha gått veien mot et brudd sammen. Hvis du skjønner hva jeg mener...

Men det behøver jo ikke å bli resultatet!

 

Gi kjæresten din en sjanse, og respekter hennes valg. Men respekter også ditt eget. Du må kunne vite at du ikke om noen år vil bli bitter og kjenne på at hun indirekte har fratatt deg muligheten til flere barn, det vil i alle fall ikke være godt for forholdet deres!

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Til siste Anonym

 

Du beskriver veldig godt alle nyansene og vurderingene man står i en situasjon som den innlegger forteller om. Helt enig med deg.

 

Jeg er den som svarte med 'luksus problemer', men ønsker og rette opp evt misforståelser. Svaret var ikke ment å være hardt eller svart hvitt. Det blir selvsagt noe ekstra man trenger å forholde seg til når man er i et forhold. Noen ganger kan det komme feil ut eller at vi tyder situasjoner med ulike nyanser.

 

Til innlegger, håper dere finner veien begge kan gå !

[Anonym bruker]

He, he....her blir det mange anonyme gitt....jeg er anonym nr.3, eller siste anonyme om du vil ;o)

 

Jeg skjønner godt svaret ditt, og nyanseringen du kommer med nå, tro du meg! Og jeg var IKKE ute etter å ta deg på noen måte!!!!

 

Mitt poeng var bare at man ikke alltid kan og skal sammenligne.

For noen år siden døde min beste venninne av sykdom, og i lang tid etter dette unnlot andre venner å fortelle meg om sine forkjølelser, kjærlighets-sorger etc fordi de tenkte det ikke kunne sammenlignes med mitt tap, og derfor ikke var noe å snakke om...og etter det har jeg bare prøvd å skille kortene så godt jeg kan, min sorg over savn etter barn er ikke "mer verdt" enn hennes frustrasjon, hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Men la oss krysse fingre og sende gode tanker om at vi alle får de barna vi så inderlig ønsker!!!

[Anonym bruker]

Tusen takk anonym 2 og 3, jeg er anonym 1, eller innlegger.... Har fått litt å tenke på, løsningen er definitivt ikke å holde henne utenfor tankene mine så mye lenger, ser at det kan gjøre mer skade enn godt er. Får nok bare ta mot til meg og la det stå til...

Håper dere er heldige med babyønskene deres også, i veldig nær fremtid. De aller beste ønsker!