Dårlig samvittighet....

[Nergård]

Hei!

Da var vi godt i gang. Er nå begynt på sprøyte, er på dag 4.

Jeg skal til ul på fredag, da får vi forhåpentligvis vite når vi skal hente ut egg. Jeg er kjempe nervøs... Det går mye ut over konsentrasjon og humør, og det går ofte ut over samboeren min. Jeg "bjeffer" til han for den minste ting, noe jeg får sinnsykt dårlig samvittighet for.

Prøver å ta meg sammen- dette er jo tungt for han også....

Jeg griner mye og føler meg skikkelig alene.

 

Er kjempe godt at denne siden finnes. Har lest en del og det hjelper litt på å lese om andre i samme situasjon.

 

 

Klem

[Ludviginne - mamma!!]

Kjenner igjen dette du... Jeg har stukket i 12 dager nå, skal inn igjen på ul i morgen. (Var på fredag, ikke noe særlig utvikling da). Jeg synes det er et under at mannen min fremdeles holder ut med meg! Jeg ser med gru på om jeg må gjennom flere runder med dette... Så håper det klaffer for oss begge så snart som mulig

[Gjest Bjørnen Collargol]

Det er fort gjort at man blir noen ordentlige "bitcher" når man driver med dette desverre, men husk at det bare er for en liten periode. Når man er ferdig med alle disse hormonene kommer man tilbake til normalen.

 

Sykepleiern på Aleris fortalte min mann at han måtte være forberedt på at jeg kunne blir veldig humørsyk, men at det bare var midlertidig :-)

 

Og det er jo ingen ting i veien for at dere viser dere menn noen innlegg her inne som forteller litt om andre som har det akkurat likedan.

 

Lykke til jenter :-)

[natasja]

Ja dette er ikke enkelt. Jeg har vært åpen om dette med mine venner og kollegaer, mens mannen min ikke har fortalt noe til sin familie eller venner. Dette har gjort det litt vanskeligere. Min manns familie bor langt unna og det har selvfølgelig klaffet slik at jeg har vært på mitt værste når de har kommet på besøk, og det ikke bare en gang. Da har jeg flere ganger gått ut alene, eller bare gått å lagt meg med unskyldningen migrene. De må synes jeg er tragisk. Kommer langveisfra for og bo hos oss i noen dager og jeg er nesten ikke å se.

Men heller skygge unna enn å si noe som kan fornerme dem. Vanskeligst var det dagene etter at vi hadde fått beskjed at forsøkene var misslykket. Da ble jeg til en drage som kunne bite kraftig hvis noen sa noe feil.