Er så lei meg, er det så mye å forlange?

[Camilla_]

Er bare atten år. Ja, mange sier det, jeg er ung, har hele livet foran meg.. Og dårlig planlagt er det å få en baby nå.

Men er det ikke for lett for andre å si dette? Og jeg spør IGJEN; Når er man egentlig MODEN og KLAR for å få barn? Tror dere livet går som planlagt uansett?

 

Kort historie;

Ble sammen med barnefaren på mai, etter nesten et halvt år med "..roting..." Er nå gravid i min 12 svangerskapsuke.

 

Han er veldig bestemt å at jeg må og burde ta abort, og har nesten tvingt meg til å gjøre det. Jeg er en person som ikke kunne tatt abort pga meninger og det psykiske. Er det for mye forlangt at han skal støtte meg? Jeg skjønner at han er frustrert og at dette er nytt for han, skremmende osv. Men det eneste jeg krever er en kjæreste som stiller opp for meg. Og det gjør han ikke :-(

 

Han har nå sagt at; Let's be parents. Jeg trodde kanskje at det skulle løsne litt etter det, men nei...

 

Det kan gå opp til flere dager før jeg hører noe fra han, og han prater aldri om babyen. Jeg vil ikke bli behandlet slik, men ønsker så sterkt at barnet mitt skal ha en far. Og aner ikke hva jeg skal gjøre..

 

Hvorfor mistet han interressen da jeg ble gravid, og hvorfor sier han aldri at han er glad i meg? ER HAN VERDT DET?

 

Måtte bare få det ut! Jeg er så lei meg og frustrert.. Klarer ikke glede meg over babyen, selv om jeg vil når faren er slik :-/

 

[EtMirakel]

GRATULERE så mye! til deg! gled deg over barnet ditt og drit i den barnslige oppførselen hans, sett deg ned med han og ta en alvorsprat med han! skjønner han ikke deg er han ikke vært det, min barnefar er ute av livet mitt, men det finnes ikke noe annet jeg gleder meg over enn barnet mitt! kanskje dette var ett sjokk får han, men det skal ikke gå sånn utover deg! ikke finn deg i det! vær sterk! lykke til videre i svangerskapet!..er i ganske lik situasjon som deg så hvis u vil så legg meg til på [email protected] hvis u føler får en prat!

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

hei og gratulerer så mye med babyen i magen din!!

Jeg er 20 år og hadde vært sammen med kjæresten min i to år da jeg fant ut at jeg var gravid. Desverre reagerte han nøyaktig på samme måte som din. Jeg valgte og gå fra han og konsentrere meg om meg selv og babyen i magen, da jeg skjønte at han aldri kom til og forandre seg. Tro det eller ei, men etter er par måneder så skjedde det faktisk et eller annet, han begynte og bry seg gradvis mer og mer.

Noen trenger rett og slett bare tid til og fordøye og komme seg over sjokket, og det er ikke det samme for dem og stå "utenfor" og se på alt som skjer med kroppen våres, alt utstyret som blir kjøpt inn osv.

Nå har jeg 5 dager til termin, og pappaen gleder seg minst like mye som jeg. "Forholdet" vårt må nok jobbes med, da jeg har vanskelig for og tilgi og forstå hvorfor han sviktet han da jeg trengte han mest. Så får vi se hvordan det går:)

[Lukkelukken og bebibror]

Huff, så trist å lese.

 

MEN GRATULERER MED BABYEN!!

 

Jeg synes ikke du skal ta abort om du ikke selv vil. Det er din kropp, og det er du som må slite med det som kommer etter aborten hvis du gjør det. Jeg ble gravid i april, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi bestemte oss for abort, men på sykehuset klarte jeg ikke gjennomføre det. Og da var jeg ikke sikker engang. NEI; ikke gjør det! Om du ikke vil, så gjør du ikke det!

Han er ikke verdt det da, om han ikke engang kan være voksen nok til å si at han støtter deg. Det er jo hans barn også! Men jeg skjønner jo godt åssen han tenker også. Kjæresten min sa det var opp til meg, og støttet meg uansett hva jeg valgte. Vi valgte å ha barnet.. I førsten ville han ikke snakke om babyen, men nå gleder han seg kjempemasse! Det kan jo hende kjæresten din gjør det også etter hvert?

 

Ble litt mye rot her, men håper det hjalp LITT hvertfall

 

Lykke til

[Neetamor-mednyspire]

gratulerer med babyen!! dette klarer du!

 

var selv 17 når jeg fikk første- barnefaren såg ikke jentungen før hun var 2,5 år..

 

men jeg tror bare din kjæreste er nervøs og usikker.. ikke alle fedre snakker noe særlig om babyen før de har vært på ul- først da det går opp for de at de skal bli pappa..

håper han snur å forstår at dere er 2 om barnet..!

 

ikke la han tvinge deg til abort om du ikke ønsker det!!!

[Tryne_ nr.3 på vei]

Kjære deg, gi det litt tid så kan det være at det ordner seg. Det har sikkert vert et sjokk for han(ikke det at det er en god unskyldning), og han trenger sikkert litt tid på dette. Etter hvert som magen din vokser og sparkene kommer, så sjønner han kanskje mer hva dette er for noe. Han har vert med å laget ett lite menneske, en som han er pappaen til.

 

Å jeg synes ikke at du skal ta abort. Da du ikke vil, kommer du til å angre hele livet ditt. Det som har skjedd har skjedd. Prøv å gled det over graviditeten. Vi startet å prøve da jeg var 18 år gammel, men desverre slet(sliter fortsatt) vi med å bli gravid, jeg ble ikke mamma før flere år etterpå. Jeg er nå 21 år og vi har startet prøvingen på nr.2, desverre har jeg mistet 2 ganger.

 

Ta situasjonen som den er, dere kommer til å bli så glad i dette barnet