Skal forsøke å overvinne fødselsangsten,men vet ikke om jeg klarer.

[Anonym bruker]

Fødte en stor gutt for 7mnd sider. Fødselen ble satt igang,noe som resulterte i ekstremt kraftige rier...Hadde ikke opphold mellom riene,maks 10 sekunder så fikk ikke henta meg inn. Følte at jeg ikke klarte å puste!var skrekkelig! Vanskelig var det også å få han ut, brukte faktisk over 1time ifølge mannen min! revnet grad 2,dårlig bedøvlse når jeg ble sydd, ingen smertelindring under fødsel selv om jeg spurte etter det. Føler jeg har vært gjennom tortur, og det går ikke en eneste dag uten at det kommer opp i tankene mine. Prøver å skyve det vekk,men det er ikke alltid like lett. Våkner om natten med skyhøy puls,hjertet som gallopperer,har masse mareritt.

Men endelig har jeg tatt til fornuft å søkt hjelp... Trodde jeg skulle klare meg alene, men den gang ei.. Fått time på tønsberg. Er veldig spent på åssen det blir. Håper jeg kan komme meg over det fjellet her slik at jeg kan føde normalt neste gang. Men dersom jeg velger å ta ks så ser jeg ikke det som noe nederlag. Hva er poenget i å tvinge seg gjennom noe som en har alvorlig angst for?

Til dere som snakker om kvinnens kraft å alt det tullet der! Når en sliter med angst i flere måneder og det går utover søvnen og livskvaliteten vår, så er ks overhodet ikke noe nederlag!!!

 

 

[Anonym bruker]

Først må jeg si at det er trist å høre at du fikk en så tøff fødsel.

Kjenner meg selv veldig igjen i det du skriver. Så bra at du har bedt om hjelp i stedet for å fortrenge det - det krever mot! Jeg går selv til psykolog, ba om det selv, og jeg føler det hjelper litt å få ordna opp i tankene mine og få satt ord på det vonde. Mareritt, søvnproblmer, muskelspenninger, gråteanfall preget hverdagen min i mange måneder etter fødselen. Det går ikke en dag uten at jeg ikke tenker på fødselen min. Det gjør faktisk vondt å lese om andre jenters fine fødsler og jeg blir misunnlig og kjenner jeg er bitter. Det er disse følelsene jeg vil bli kvitt.

 

Jeg må bare akseptere at fødselen min var et helvete og det er ikke noe jeg kan gjøre for å forandre på det som skjedde. Men jeg kan forandre måten jeg tenker på nå i ettertid.

Jeg grublet mye frem og tilbake i forhold til å føde vaginalt neste gang eller ta KS, for jeg ville så gjerne få oppleve en fin fødsel og erstatte det vonde minnet med et godt. Men så har man jo ingen garanti for at neste fødsel blir fin. Man vet ikke hvor lang tid det tar, eller hvor smertefulle rier man får. Ikke vet man hvilken jordmor man får. Masse usikkerhet. Hadde jeg fått enda en grusom fødsel tror jeg jeg hadde gått inn i en dyp depresjon. Jeg har derfor fått innvilget planlagt KS og kan begynne å leve litt igjen nå som iallfall èn bekymring er tatt bort fra skuldrene mine.

 

Ønsker deg lykke til og sender deg en god trøste og forståelsesklem.