hva er det som er i veien med meg?

[kaos83]

 

 

Jeg er så lei meg at jeg bare vil gråte hele tiden, nå plutselig ønsker jeg ikke barn i det hele tatt. Jeg er ikke det minste glad for at det vokser et lite nurk inni meg. jeg er livredd for å få få fødselsdeprisjon denne gangen som sist. Jeg har rett og slett ikke lyst på barn nå eller aldri igjen. har nok med dem jeg har, tenk om jeg ikke klarer å ta meg av alle disse barna.. at ikke alle får nok kjærlighet. Å jeg er så redd for alt mulig. Jeg har ikke lyst å ta abort det har aldri vært et reelt alternativ og før jeg ble gravid tenkte jeg på det som at om jeg skullle blitt gravid nå ville det vært veldig koselig, Nå blei jeg gravid og det var ikke planlagt men skjønner ikke hvorfor jeg er så vannvittig lei meg. jeg vil ikke dette her. I tillegg har jeg verdens svarteste samvittighet fordi jeg ikke er glad. Herregud et barn er en vellsignelse det er jo egentlig helt fantastisk... Jeg håper ikke dette innlregget provoserer noen men jeg måtte bare få det ut. Hva skal jeg gjøre? Alle er så glade, bortsett fra meg...

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde det noenlunde på samme måte i svangerskapet. Men barnet var planlagt og ønsket, men jeg visste ikke at jeg skulle være så himlig trøtt. Jeg sov stort sett i 7 mnd og følte jeg ikke hadde noe liv.!! Det var en stor overgang for meg. ALLE rundt meg var mer glad enn jeg var. Det jeg gjorde på det verste var å ha så lave forventninger så overhodet mulig, da ble den minste lille ting "en gledesting". Jeg koblet også hjernen litt ut for å få tiden til å gå, da mener jeg at jeg ikke fokuserte så mye på alt jeg ikke kunne gjøre lenger, men heller koste meg..som å gå i butikken å se på babyklær, var litt freidig og frydet meg over at jeg KUNNE få barn ( har noen venninner som ikke kan få barn). Sa aldri noe, men leitet etter noe positivt hele tiden.

Ta tiden til hjelp og prøv å nyt det og vær litt egoist også - du har lov!!

[VK1984]

hei,

 

Jeg har termin den 2 mai. jeg hater dette, jeg har ønsket og prøvd å få en unge i over ett år. hvorfor er jeg ikke glad. Eneste jeg kan tenke på er hva viss jeg føler som forrige gang, hva om depresjonen kommer tilbake.. Hvorfor føler jeg at det blir bare mas med ett barn nå. Hvorfor er jeg ikke glad ? ? jeg vil ha barnet men er livredd.

 

Jeg leste meg selv i det du skrev. Det var så likt det jeg føler inni meg. Alle er glade men jeg er ikke glad.

[Tony Soprano]

Hei der!

 

Har det vel i grunn litt sånn jeg og. og jeg har bare litt over to mnd igjen... Venter min første jeg da. Så har ingen erfaringer fra før.

Jeg er plutselig blitt livredd. Nesten så jeg tenker at jeg ikke vil dette likevel i blandt. Alt er bare bekymringer for tiden. Sitter oppe foran pcen midt på natta fordi jeg ikke får sove pga negative tanker og bekymringer. Selv de minste og enkleste ting er blitt kjempevanskelig og slitsomt. Og jeg har masse angst. Noe som nok gjør at jeg sitter enda mer hjemme for meg selv enn jeg ellers ville gjort. Sykemeldt fra jobben siden i juni og er nå arbeidsledig. Kan ikke skjønne åssen de to neste mnd skal gå...

 

Samboeren min prøver å forstå, og han forstår nok mye, men ikke alt. Åssen kan han skjønne? Han blir oppgitt og lei når alt han gjør for å muntre meg opp, mislykkes. Men hans liv er jo fortsatt nesten som før. Han går på jobb og treffer kolleger hver dag. Han synes jobben er veldig spennende og han får stadig nye utfordringer. Mens jeg sitter jo bare hjemme og venter på han. Føler meg mer og mer som en belastning for han. Jeg er bare i veien. Føler bare for å gi opp. Jeg har tydeligvis begitt meg ut på noe jeg ikke vet hva er. Noe som er for stort og nytt for meg!