Redd for fødselsdepresjon

[Anonym bruker]

Har i det siste begynt å ane konturene av en fødselsdepresjon....født to nydelige barn på to år, men gleden jeg hadde sist er uteblitt denne gangen. Jeg orker nesten ikke å gjøre noe fornuftig - og blir irritabel så fort den lille nyfødte er litt mer krevende enn normalt. De første dagene var rolige og fine -og da fikk jeg god tid til å nyte det som hadde skjedd. Men ettåringen vår er svært krevende -han gråter mye, og har stort behov for å sove på dagtid, men nekter plent å sove når han først kommer i sengen. Enda mer grining blir resultatet. Merker at jeg får en slags hatfølelse overfor begge barna, og da kommer enda sterkere hat mot meg selv siden jeg kan tillate meg å føle hat. Herregud, jeg elsker jo de to små over alt på jord, så det å ha negative følelser overfor dem er så forferdelig......

 

Jeg er heldigivs ikke alene med omsorgen, og er heldig å ha hjelp også på dagtid. Men allikevel så overmannes jeg av utilstrekkelighetsfølelse. Klarer ikke stå opp om natten, så min samboer må gi den nyfødte mat. Det har jeg dårlig samvittighet for. Og på dagtid så tar han gjerne begge to, for jeg har mer enn nok med å tenke på meg selv. Har vært gjennom to svangerskap og to keisersnitt på to år, og merket allerede før fødsel at jeg var fullstendig utkjørt. Etter fødsel har jeg slitt med mye smerter i såret, magesmerter, hemorroider som måtte opereres, ammeproblemer pga brystbetennelse, soppinfeksjoner -og nå senest i dag en øyeinfeksjon. Føler at jeg ikke gjør annet enn å renne ned legevakten for tiden. Er så ufattelig sliten av alt kroppslig ubehag. I tillegg sliter jeg med selvbildet, spesielt etter at jeg fant ut at mannen min har sniktittet på en hel masse porno og deltatt på sexdatesider gjennom hele forholdet vårt. Greit nok -han har hatt et jentenick på disse sidene, og presenterer seg ikke i form av at han vil møte noen o.l. -men likevel så sårer det at han elsker å se disse "nabojentene" nakne og i all verdens mulig utfoldelse. Føler meg ikke akkurat så sexy med en bulende mage som er dekorert med røde strekkmerker, samt 20-30 kilo for mye fett på kroppen.....

 

Vet at jeg burde ta kontakt med helsestasjonen, men jeg er så redd for at de skal blande seg for mye inn i livet mitt -og at jeg skal bli fratatt omsorgen. Har slitt med depresjoner tidligere, så de følger stadig med på meg, men jeg klarer å holde masken når det gjelder.

 

Er helt rådvill, og føler mest for å bare stikke fra alt! Akkurat nå har jeg låst meg inn på et rom og overlatt begge ungene til sambo. Orker ikke engang å spise.....

[Anonym bruker]

Du bør få hjelp snarest! Oppsøk fastlegen for en samtale evt. henvisning til psykolg/psykiater. Prøv også å få litt "voksentid" sammen med mannendin, har du noen besteforeldre/søsken eller venner som kanskje kan avlaste dere noen timer i uken. Prøv da å være kjærester, gå på kin eller noe annet som dere har lyst til. Snakk også ut med mannen din om dine følelser rundt det at han kikker på nettsider. Kanskje kan du få avlastningsplass i barnehage til den største noen timer i uken, dette er også noe helsesøster kan hjelpe deg med, evt. kan legen din skrive en erklæring som kan brukes for å gå før i køen til plass i barnehage. Du har jo også karv på sykemelding hvis du ikke er i stand\ til å ha omsorgen for barna dine alene i hverdagen, da kan far ta over permisjonen slik at dere begge kan være hjemme med barna lenger en de vanlige ukene som far blir tildelt.

[Gjest]

Hei, kjære slitne deg...

 

Dette kommer ikke til å løse seg av seg selv, desverre. Du burde virkelig ta en prat med mannen din først og fremst, og fortelle han hvordan du har det. Si at du nå må snakke med noen profesjonelle mennesker som vet hva du herved bør foreta deg. Mulig at du i første omgang blir satt på noen antidepresive og bør snakke med en psykolog om dette. Legen din vil nok hjelpe deg. Du har kommet deg et stykke på veien allerede og kan sette fingeren på hva som plager deg(da har du kommet deg langt!)

 

Hvis du bruker mye mer tid på å gå med dette problemet alene, så er det stor mulighet for at du kan havne på en psykiatrisk avdeling. Jeg gjorde det. Kroppen min, psyken min var utslitt...jeg trodde det var noe alvorlig galt med meg fysisk(tenkte kreft o.l.), da jeg til slutt hadde så store magesmerter at jeg ikke kunne gå. Jeg ble lagt inn frivillig på psykiatrisk avdeling og fikk enestående hjelp! For første gang følte jeg at det var noen som så meg og forstod hva jeg snakket om. Jeg fikk hvile der, og fikk livet mitt på beina igjen )

 

I dag er jeg den samme gamle Lompa! Jeg kjenner meg selv igjen nå! Jeg har selvfølgelig noen skjellett i skapet, men får hjelp til å leve med de.

 

Når barna har lagt seg i kveld, så ville jeg ha snakket med mannen min. Slå av TV, radio...andre ting som kan forstyrre.

Fortell han hvor sliten du er og at du behøver hans støtte og hjelp til å få deg hjelp. Du kan ikke være en fantastisk mamma og kone/samboer hvis du ikke har det bra med deg selv.

 

Klem klem klem til deg!!!

[lilletupp & spira]

Jeg fikk tvangstanker om å ta livet av min datter når hun var rundt 2 mnd, hadde det jævlig for å si det mildt, elsket jo henne over alt i hele verden, men tankene styrer man ikke selv. Jeg gikk til helsestajsonen med en samme frykten som du, at de kom til å ta henne ifra meg, men nei da, dette var vanlig det sa det. De ordnet med terapi og ting ble bedre, de blander seg ikke inn, men du mæ vær beredt til å prate om dine følelser og tanker. Det hjelper, men tar litt tid, men det er absolutt verdt det. Du er en super mor som søker hjelp selv, det fikk jeg også beskjed om, du tar ansvar og det er ikke noe som er bedre enn det : )

 

Masse lykke til, håper du får det bedre snart.

 

Klem