Jeg gruer meg til barnet mitt skal begynne i barnehage!

[meg og jentene]

Jenta mi er knapt 12 mnd og vi fikk vite i går at hun har fått plass og skal begynne allerede 1.okt. Er jo bare litt over en uke til. Det kom som en stor overraskelse. Hadde jo søkt, og håpet på plass, men bor i overfylt bydel i Oslo og hadde ikke regnet med å få plass på en god stund enda. Har ordnet på jobben så jeg blir hjemme med henne en stund til og var liksom innstilt på det. Egentlig er det jo kjempegod nyhet, for hun kjeder seg litt hjemme meg meg fortiden, men likevel, jeg klarer ikke å glede meg. Synes det er forferdelig trist at fremmede barnehageansatte skal "ta over" ansvaret for henne på dagtid. Hun kan verken gå eller snakke enda, kanskje det er de som får se henne gå for første gang eller si noe morsomme ord :-) Har veldig sjelden vært borte fra henne, dette året hun har levd har jeg bare vært borte fra henne noen timer nå og da, og da har hun stort sett vært sammen med pappan eller andre i familien.

 

Joda, jeg skal ta i mot plassen, vet det er bra for henne å møte andre barn, og økonomisk trenger vi egentlig at jeg jobber mer. Teoretisk sett er jeg altså glad for at hun har fått plass, men er det unormalt at jeg gruer meg? Noen som har noen oppløftende ord?

[Gjest Filifjonka]

Naturligvis er det ikke unormalt at du gruer deg! Det blir jo noe helt nytt, dette. Fra å ha vært sammen med barnet ditt 24/7, skal du nå overlate henne til mennesker du ikke kjenner, og gå på jobb og være "bare deg" - ikke mamma.

 

Trøst deg med at alle føler det slik, og at det går over etter hvert. Når du en dag opplever at barnet ditt løper smilende inn i barnehagen, og vinker til deg i forbifarten. Når du kommer for å hente og blir møtt av ei strålende jente som har hatt det kjempefint og som egentlig syns du kom altfor tidlig.

 

De fleste barnehageansatte har valgt jobben sin fordi de er glad i barn og ønsker å være sammen med barn. Jeg har ikke erfaring fra så veldig mange barnehager, men de ansatte jeg har møtt har vært hardt arbeidende, hyggelige, omsorgsfulle damer som virkelig ønsker at barna skal ha det bra og som gjør alt som står i deres makt for å få det til.

 

Det går helst bra!

[happyday]

Som Filifjonka sier er dette helt normale og vanlige tanker før barnehagestart. Dette er en ny epoke i livet deres og er det første barn er det jo også første møte med barnehagen. Jeg jobber selv i barnehage og har rådet og støttet mange foreldre i denne situasjonen, men da jeg selv skulle gi slipp på min første sønn til barnehagen var det jammen rart, men det gikk strålende for oss begge:-))

 

Det du kan gjøre om du ønsker er jo å ha ett par uker fri rundt innkjøring siden du allerede har ordnet deg med jobben. Da kan du gi jenta di korte dager den første tiden og du får slappet litt av før det braker løs på jobb igjen etter koseåret hjemme.

 

Lykke til, dette går så bra skal du se:-)

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt jeg :-) Men hun kommer sikkert til å få det kjempeflott i bhg! For din egen samvittighets skyld så kan du jo gi henne en myk overgang - det virker jo som om du vil ha muligheten til å jobbe redusert tid en stund fremover og dermed la datteren din få korte dager i barnehagen - kan du ikke prøve det? Da får hun det morsomt med andre barn, men samtidig masse tid med mammaen sin. Lykke til! Gruet meg jeg også, men ser at barnet mitt har det veldig fint i bhg.

[Stine*Mor]

Jeg ville heller se at d var unormalt dersom du IKKE gruet deg litt til å slippe fra deg den lille til barnehagehverdagen. Jeg var hjemme med datteren vår på 4,5 år til hun var 2 år, og da begynte hun i park fra 10-14. Og jeg gruet meg litt til d, selvom både hun og jeg var overklare for at hun skulle begynne da. Denne gangen med veslegutten som er 4 mnd gruer jeg meg allerede, for han må begynne når han er ca 12 mnd. Jeg har ikke mulighet til å gå hjemme med ham til han er 2 år. Og føler som deg at d er litt trist å kanskje gå glipp av første skrittet osv osv. Syns det virker ganske normalt jeg. Barna våre er jo d kjæreste vi har, så sef er d litt vanskelig å slippe de fra oss.

[Anonym bruker]

Tror det er ganske normalt, ja. Synes det er mer rart med det motsatte. Barna er jo det kjæreste vi har.