Værste avgjørelse i manns minne... hva gjør jeg???

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei jenter.. har ikke vært så mye her inne.. har det utrolig tungt og vondt.. jeg har en forlovede som har to nydelige gutter og han savner dem, noe jeg skjønner veldig godt. Saken er at vi har vært igjennom 3 ivf forsøk, og nå vil han ikke mer. Han vet ikke om han kan gjøre meg lykkelig og vil nå flytte nærmere guttene sine.

 

Så da har jeg fått et valg: enten flytte med han og aldri bli mamma eller bli igjen her alene og miste det kjæreste jeg har, og kanskje også aldri kunne bli mamma.. og se min kjære gå ut døren og aldri se han og stebarna mine som jeg er sååå glad i og har behandlet som mine egne fra dag 1...

 

Jeg er helt i kjelleren og vet ikke hva jeg gjør... jeg får nå hjelp av psykolog, trenger virkelig dette.. for å miste noen man elsker så høyt samtidig vite at hvis man velger å bli kan jeg aldri høre ordet "mamma"..

 

 

Håper aldri noen av dere kommer i denne situasjonen!!!!!!!! det er helt forjævlig..

 

Så jeg blir vel borte herfra.. og skulle jeg bestemme meg for å bli forlatt går jeg vel mulig inn på sæddonor.. jeg vet ikke lenger..

 

Jeg som trodde vi skulle gifte oss og alt mulig.. og vi elsker hverandre og han og jeg har det super bra sammen...

Men han er redd for å sette et barn til til verden..

 

Hva gjør jeg? noen råd .... ((

[Gjest]

Huff, Tullemor1, dette er virkelig helt forjævlig....

 

Min første tanke er at jeg synes kanskje han er en smule egoistisk...Han har allerede barn, og får være den som blir kalt pappa....Nettopp derfor er det litt rart at han ikke setter alle kluter til, og gjør det han kan for at hans elskede skal få oppleve og være mamma....

 

Dere har ingen garanti for at dere lykkes med IVF, og det sliter sikkert enormt på han og se hvor skuffet du blir hver gang et forsøk går i dass. Kanskje er det det som gjør at han ikke vil mer??? Men du som må gå på hormoner, og virkelig kjenner på kroppen hvordan det er, du VIL, og det burde han da være med på om han virkelig elsker deg, mener nå jeg....

 

Dersom du velger og bli hos han, og han ikke ombestemmer seg mht IVF og videre prøving, du blir ikke og klandre han da for resten av livet?? At han er den som er årsaken til at du ikke får oppleve og bli kalt mamma??

 

Dette er et umenneskelig dilemma, Tullemor, og det finnes ingen fasitsvar...

 

Kanskje vil du bli gravid alene, og med sæddonor, kanskje ikke...Her finnes ingen garantier, men det betyr jo så enomt mye for deg og bli mamma...Og du er heller ikke sikret at det blir dere allikevel nå...Og dersom du skulle bli alene allikevel, så kan det plutselig være forsent for deg og bli biologisk mor til barnet ditt....

 

Dette ble mye surr, og mye tanker, men vet du hva Tullemor? Jeg tror at har det vært meg, så har jeg gått videre uten han for og følge drømmen om og bli mor....

 

Klemmer i haugevis sendes din vei...

 

 

[Bompimamma:)]

Huff....

Vet ikke hva annet jeg kan si....

Dette høres helt grusomt ut i mine ører, og alikevel vet jeg at jeg ikke kan sette meg inn i situasjonen din eller forstå hvor vondt du virkelig har det. Håper du til slutt klarer å ta et valg, et valg du kan leve videre med....

 

Kjenner deg ikke, men vil alikevel sende over en klem og gode tanker.

[*anonymen*]

Hei,

 

Dette høres ut som en forferdelig situasjon...som jeg håper løser seg for alle parter.

 

Jeg vil råde deg til å gå til en psykolog, få noen å snakke med som kanskje kan se situasjonen litt objektivt. Dersom du velger å flytte med ham og ikke få barn, så må jo det være noe du kan leve med, du skal jo også bli lykkelig.

 

Min første tanke er også at det virker en smule egoistisk av mannen din å nekte deg å få oppfylt din drøm (men er jo mest sannsynlig noe mer som ligger bak, altså at han er redd (for at det ikke går, skuffe deg osv)). Men du skriver at dere har gått gjennom tre forsøk (du har vært gravid to ganger også eller?, synes å huske at jeg har lest det) så grunnen kan jo ikke være at han er redd for å sette et barn til verden (i alle fall ikke kun det). Hva med et kompromiss? Dere flytter nærmere barna hans og han er villig til å prøve mer?

 

Jeg vet ikke, men håper virkelig at det ordner seg til det beste for deg, og at du får hele drømmen oppfylt, mannen din og barnet (barna) du ønsker:-)

 

Mvh,

 

 

 

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Tusen tusen takk jenter... dere er fantastiske!!!!

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei.. han er redd for å sette et barn til verden nå, han sitter med masse dårlig samvittighet for barna sine som han aldri fulgte opp, han var mye ute. Redd for å involvere seg igjen.. jeg skjønner ingenting..

Akkurat som han går å tenker på at hva om det skjærer seg mellom oss, da har han 2 unger der og 1 her... men jeg elsker den mannen så høyt og jeg vil leve sammen men han resten av livet, er bare at jeg har et så savn etter barn.. jeg elsker barn.

 

Og jeg kjenner savnet godt også når jeg ser barna hans rope pappa og kose seg med han.. samtidig ser jeg også at de er utrolig avhengig av meg disse to små kara.. nei ikke lett ((

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Kjære Tullemor ).

Jeg har sagt det før,og jeg sier det igjen.

Dette er ikke bare litt egoistisk-men veldig egoistisk av din kjære.

Du har fått noen valg det er umenneskelig å ta,og du riskerer å bli like

ulykkelig uansett hva du velger...

Men uansett hva du velger,er det viktig at det valget du tar skal du leve med også...Jeg føler virkelig med deg Tullemor,og aner ikke hva jeg skal råde deg til.For det som er rett for en er galt for en annen...

Jeg vet bare selv hva jeg ville gjort....Jeg hadde nok ikke kunnet leve videre sammen en som hadde satt seg selv så foran alt annet,og samtidig som han hadde bedyret at han elsket meg,med handling hadde vist noe helt annet...

God klem til deg kjære venn,du når meg på telefon når det skulle være.

God klem )

[Tutla84 og ICSI turneren]

Ingen enkel situasjon du/dere har komt opp i.

 

Jeg har bare et lite spørsmål til deg. Har du tenkt på adopsjon? Kan godt være at dere har gjort det altså, uten at du har skrevet det her. Men det kan jo hende at samboeren din ser anderledes på det da.

 

Håper dere finner utav det! Sender med en masse klemmer!

[@Desea]

Huffda Tullemor1 :-(

 

Jeg har ikke vært så aktiv her siden mine egne misslykkede forsøk i sommer, men jeg har fulgt innleggene dine her og på donorsæd og vært redd for at du ville bli stilt overfor det ulimatumet du nå har fått. Det er ingen lett avgjørelse, men jeg råder deg til å virkelig kjenne etter om du kan leve med å gi opp baby-håpet.

 

Jeg er enig med endel over her at kjæresten din er meget egoistisk. Og han er langt fra den eneste. Jeg kan forstå frykten for å bli forlatt og enda engang minste kontakten til ett kjært barn man knytter følelser til, men man skal ikke basere et forhold på helgardering av følelser, det går ikke! Når den ene parten i et forhold fremholder hvor enestående og fantastisk det er å være forelder og argumenter med sitt eget savn etter egne barn, men samtidig nekte den man elsker å få oppleve det mirakelet det er å bli forelder på toppen av å forvente at vedkommende skal være en god steforelder, det er ikke bare egoistisk, det er umenneskelig!

 

Bare du kan ta denne avgjørelsen, men jeg håper inderlig du har funnet en psykolog som er åpen/nøytral for muligheten til å kjøre løpet alene og støtter deg uansett. Her inne og på donorsæd vil vi alle heie på deg, det skal du vite.

 

Stor klem.

[anonimo & gullprinsen :o)]

Jeg hadde håpet at han skulle ta til fornuft...

 

...og innse hvor egoistisk han egentlig er ovenfor deg. Det er skikkelig råttent å utsette noen for dette, men kanskje det er en feig måte å komme ut av forholdet på?!

Vet du elsker denne mannen og forguder barna hans; derfor blir avgjørelsen din ekstra vanskelig og virker nesten håpløs å ta. Første omgang vil du tape uansett...

 

Hvor sterkt ønske du har om egne barn blir kanskje det avgjørende. Rundt oss skiftes det stadig partnere, så jeg har tro på at det også kan finnes en som ønsker det beste for deg og dere som et par.

 

Du vet hva jeg hadde gjort!

 

Klem til deg fra meg!!!

 

 

[frida76]

syns kanskje ikke han bare er ego, han ønsker jo å stille opp for barna og det er jo en god ting...

kan du bli lykkelig uten å prøve flere ganger?

kan han gå med på tre forsøk til -hvis dere flytter nærmere hans unger?

 

håper dere har en god psykolog.

ivf sliter på de fleste forhold, så hvis dere elsker hverandre (enda høres det ut som om dere har vært fine med hverandre i en vanskelig prosess. håper det betyr at dere finner ut av dette også.

 

lykke til

[Mumrikken :)]

Stakkars deg...:-(

For et forferdelig dilemma!! Jeg vet virkelig ikke hva jeg hadde gjort, du får bare bruke litt tid å prøve å følge både hjerte og fornuft...

 

Klem og mange gode tanker

[lilly01]

Hej Tullemor1

 

Detta var veldigt sorgligt, tenk att dag blir till natt så fort. Får håpe att natt blir till dag igen lika fort. Du har då fått ett tungt ultimatum. Undrar litt jag og om du ikke kan flytte med?

Har en massa råd inne i huvudet som jag ikke kan ge eftersom jag inte kenner dig. Jag tror jag vet vad jag ville gjort. Karlar finns det tjogvis av men barnafødande tar slut vid ca 45

Snacka gott med psykologen din, dom er til god hjelp ibland.

Lycka til og många klemar til dig

 

 

 

 

[Snooopi]

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste innlegget ditt.. Jeg synes det er forferdelig trist!

 

Hvordan kan kan ta fra deg håpet på denne måten, og flytte deg i tillegg - sikkert vekk fra all trygghet??? Jeg forstår ikke hvorfor han gir opp nå. Jeg synes han burde holde ut så lenge DU kan, for det er vel deg som har de største påkjenningene??

 

Jeg synes han sniker seg unna. Han vet at du ikke vil flytte, derfor blir det på en måte deg som ender forholdet, og han går "fri" uten dårlig samvittighet..

 

Jeg synes han svikter deg når du trenger han mest, så jeg hadde latt han dra... Det er jo et alternativ med donor!

 

 

Mange bamseklemmer fra

 

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei.. for å svare på noen av spørsmålene.. han ønsker ikke adopsjon, det har han sagt..

Han sier også at han savner kamerater osv alt han holdt på med før han traff meg.. men poenget her er at han er med på alt, og har vært lite hjemme, fordi han og x har aldri fungert sammen, og begge guttene har kommet uten ønske.. og han har levd sitt liv og hun hennes, de har aldri hatt noe felles. Han har vært på kino hver fredag med kompiser, noe jeg bare ikke klarer å skjønne, for fredag for meg er familie kveld..

 

Så jeg er vel redd også for at jeg blir sittende på en ny plass, uten egne barn og alene, fordi han er såååå ego og skal fortsette og gjøre sine ting, og han har sykkel som sin greie, og det tar tid. Mange timer ute på veien for å trene før ritt osv.. så skal han ut med gutta, så skal han mekke bil med en annen.. føler bare at ikke er med her, det er bare jeg og jeg.. men samtidig sier han at han ikke vil leve et slikt liv som han gjorde. Han vil ha ei jente som elsker han???

 

POSE OG SEKK KANSKJE??

[Mumrikken :)]

Hei Tullemor!

 

Høres ganske mye ut som han vil ha i pose og sekk ja!! Spør han ikke deg hva du ønsker og vil da? Må du virkelig bare finne deg i alt han vil omtrent uten å bli hørt?

 

Jeg får fryktelig vondt av deg, men jeg tror du må prøve å tenke egoistisk og finne ut hva som virkelig er viktig for DEG!

 

Lykke til iallefall

 

Klem

[gårdskone]

Hei tullemor! Dette syntes jeg er helt forferdlig å gjøre, etter alle forsøka dere har vært igjennom.Syntes det er veldig egoistisk av han.Har du snakket med han?og fortalt hvordan situasjon du kommer i,hvist han velger dette.Menn tenker som regel ikke,som oss kvinner.Føler med deg.Klemmer.

[Vugge]

Kjære tullemor!

 

Må dessverre bare støtte oppunder det andre som er sagt her.. Syns også det er utrolig egoistisk av han å be deg om å ta den avgjørelsen. Han som har barn, burde jo vite hvilken følelse det gir å få sine egne barn... Om det er det at han ikke har vært der for barna sine tidligere som er noe av grunnen hans, syns jeg det bare virker som et skalkeskjul.. Og, om han ikke hadde vært der, så har barnet uansett en mor.. Syns ikke du skal la han gi deg et valg i det hele tatt. Det ligger i vår natur dette med å få barn, og for oss som har litt vanskeligere med å få dette til, er jo ønsket der (om mulig) enda høyere.. Tror du alltid kommer til å ha savnet der, og det er vel ikke rette byggestenen for et forhold som skal vare? Vet ikke om jeg hadde klart å ikke flytte med selv, men sett fra utsiden syns jeg det virker egoistisk av han.. Kanskje harde ord å høre i den situasjonen du er i nå, men lytt til hjertet ditt er eneste jeg kan si.. Håper det ordner seg for deg.. *klemme på deg*

[nusse 77]

kjære tullemor

huff,dette må være vanskelig for deg,kjenner deg ikke men føler din smerte..du har fått et umenneskelig valg..

jeg kan heller ikke bli gravid(tette-eggledere) så jeg er helt avhengig at min sambo er der for meg..

så vidt jeg vet har du prøvd og få barn siden maange år tilbake,dette har alltid vært din drøm,så la nå ikke denne mannen ta fra deg den drømmen tullemor..

hvis han virkelig elsker deg,gir han ikke deg et slik ultimatum...det vet du nok innerst inne,men det er vondt,fryktelig vond når man elsker en person..

har kun et råd

følg hjertet ditt

[elinda]

Det er det værste jeg har hørt!!!!

 

Jeg hadde valgt barn over den egoisten hvilken dag som helst, mann kan man alltids finne senere! La ikke han ta fra deg den sjansen, du kan risikere å angre resten av livet på at du ikke fikk barn da du kunne! Så du forresten programmet om han homofile som var i USA og ble far ved hjelp av surrogatmor? det er mange muligheter for deg!!! Ønsker deg alt godt!!!

 

klem

[@Desea]

Igjen Tullemor1!

 

Dette er din egen avgjørelse, og dersom følelsene for din kjære er de sterkeste, så er nok også de det riktige valget. I denne typen situasjoner skal man alltid være forsiktig med å trekke frem egne erfaringer, men jeg velger det nå fordi inen andre har gjort det, og jeg vil at du får innblikk i den siden før du eventuelt tar ett valg. Unansett er ingen av oss like.

 

Jeg har vært i flere forhold hvor hans interesser var altoverskyggende, mine var totalt uinteressante. Jeg er ikke en kravstor person, men jeg ønsker at man gjør endel ting sammen, og en del ting hver for seg. Mine ting ville disse konsekvent ikke være med på og jeg endte opp med å leve deres liv, ikke eget, ei heller felles liv. Ett likt trekk ved disse forholdene er at jeg har brutt TIL TROSS FOR at jeg har elsket disse guttene, men av hensyn til meg selv og min egen psyke. Det er beintungt, men ska du klare det må du bestemme deg for "hit men ikke lenger", "dette vil jeg ikke tilgi" eller noe annet i samme gate.

 

Dette er ikke et spor jeg anbefaler, men siste utvei. De fleste av mine venninder har funnet fantastiske kjærester som jeg både unner rog missuner dem :-) Dessverre har jeg en defekt som gjør at jeg knytter meg til kjærester som ikke behandler meg pent nok, da vil jeg heller være alene enn å gjøre den samme feilen en gang til.

 

Jeg ønsker ikke med dette å antyde at du har samme defekt som meg, bare å opplyse mulige utveier dersom det er tilfelle eller du tror at risikoen er tilstede. Det viktigste her er at du klarer å prioritere egne hensyn, han prioriterer tydeligvis sine. Dersom dere sammen likevel klarer å finne ut av dette, er det ingen ting som er bedre.

 

Dette ble nok rotete fremlagt, men jeg håper at noe kan fungere som nyttige inspill og vekkere.

 

Stor klem og lykke til!

[Gjest Bjørnen Collargol]

Kjære Tullemor1!

Jeg har tenkt så det knaker om det er mulig å få gitt deg et godt råd, men desverre så har jeg ingen kloke råd å komme med utover det de andre jentene har skrevet her.

 

Synes dette er umenneskelig gjort av din forlovede og en stor smule feigt!

 

Jeg leste innlegget ditt for min mann og han ble helt himmelfallen og syntes at han er en megadust og superegoistisk!

 

Til syvende og sist er det du selv som må ta det valget som føles riktig for deg og ut fra det du har skrevet underveis i denne linken tror jeg jeg vet hva det blir.

 

Jeg gikk fra min store kjærlighet (trodde jeg) for noen år siden og brukte faktisk nesten 1 år på å bestemme meg. Vi hadde vært sammen i 8,5 og begynt å planlegge bryllup før jeg endelig klarte å løsrive meg. Det var vanvittig vanskelig og tungt, men jeg kom over det og er nå gift med verdens deiligste mann.

 

Håper ikke du bruker like lang tid på å bestemme deg og ikke minst at du klarer å ta et valg som du virkelig står for.

 

Ønsker deg all lykke til i denne prosessen og sender deg en kjempeklæm KLÆM!!!!!

[*Lenn* :-))]

Hei Tullemor

Er innom og kikker og kunne ikke unngå og lese dette triste som skjer deg... Dette er det ikke mye mening i....

 

For det første så må jeg skrive at samboeren din nok sikkert har et "anfall" av at nå-er-det-nok-syndromet. Dere har vært gjennom mye sammen i det siste, mye vondt, og det slår seg ut på forskjellige måter for oss alle. Ikke alt er like lett å forstå eller å takle.

 

Jeg forstår godt at dette er et kjempesjokk og at det føles helt uoverkommelig for deg. Han svikter deg, ikke bare når det gjelder dette med å fortsette med å forsøke å få baby, men han vil også forlange av deg at du flytter med ham til hans barn. Og selv om du sikkert er kjempeglad i dem, så er det mest sannsynlig som å helle ekstra salt i et sår som ikke vil gro....

Jeg kan bare tenke meg hvordan du har det. Dette er rett og slett en "this is is"-situasjon for deg, det er nå du må velge, kanskje for resten av livet.

 

Jeg synes at din samboers oppførsel er uakseptabel. Selv om det er hans følelser, så blir jeg overrasket over at en som er så glad i deg kan svikte deg når det gjelder som mest. (hvis han virkelig mener dette.... er det ingen mulighet for at dette er noe overilt som kan forandre seg??)

Hvis han virkelig mener dette, må man bare spørre om følelsene hans, hvor er de? Og finnes det ingen følelser rundt dette med IVF for ham? Vet han virkelig ikke hvor høyt dette ønsket er hos deg?

 

Hadde dette skjedd meg, ville jeg stilt store spørsmålstegn ved min samboers forståelse av mine følelser. Og det er en alvorlig ting. For om man slutter og forstå hverandre og å respektere hverandres ønsker og behov, da har det skjedd noe med forholdet. Jeg tror jeg ville stilt spørsmålstegn ved om min samboer virkelig kjente meg lenger......

 

Kan bare støtte under det mange skriver ovenfor her. Barneønsket er uvurderlig og det sitter dypt i oss IVF-ere. La for all del ikke en overilt tanke og en handlig få deg til å sitte igjen om noen år og angre på at du ikke valgte barn.... Du elsker sikkert samboeren din, men tenk hardt på hva som egentlig ligger bak ordene hans. Hva vil han egentlig med deg......

 

Jeg ønsker deg alt godt Tullemor, dette ble langt og sikkert analyserende...men det traff meg litt dette og jeg følte for å si hva jeg tenkte.......

Masse lykke til- jeg håper virkelig du velger det du innerst inne vet er riktig (jeg tror du har en følelse av det....?)

 

Klem fra

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Tusen tusen takk alle sammen, dere er fantastiske.. hva skulle jeg gjort uten dere...

 

Min kjære sier nå at han velger det sikre fremfor det usikre?? noe som betyr at han velger sine barn og han selv og flytter istedet for det usikre som er å sette et barn til til verden og "tenk om " hvis det skjærer seg en gang i livet??!!

 

Han sitter nå og sier at han har super dårlig samvittighet fordi han tar fra meg det største i livet, og vet ikke om han kan leve med det!!

Så uansett nå om jeg velger å flytte med han og velge bort barn, er jaggu det galt også.. er super super fortvilet!!!!!!!!!!!!!!!

 

Tiden er tøff, og jeg må snart ta valget, jeg spiser ikke, sover ikke og går på en kjempe smell hvis jeg ikke stopper...

Bare så synd at jeg elsker han såå høyt og hadde planer om en fremtid med den mannen som sårer meg så om dagen..

 

Skulle ønske han kunne gå å få hjelp, han har så mye dritt i hue fra gammelt forhold, og dette går utover oss.

 

Han ber meg om det umennesklige samtidig er det han det er synd på fordi han sitter med dårlig samvittighet osv osv bla bla bla... jeg skal liksom bare gjøre han lykkelig og gi han et perfekt liv.. ?????

 

KJENNER MEG MEKTIG IRRITERT NÅ...

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei Bir71gitte.... åh jeg kjenner meg så godt igjen.. og tusen takk for at du bryr deg.. godt med slike medmennesker ))

 

STOR KLEM