Veninner og konflikter i moden alder...:-)

[peonererfine]

Hei!

Jeg lurer på...hva slags forhold har dere til venninner nå? Som da vi var 20-25-30? Har dere de samme venninnene som 'før', har endel falt dra, kommet nye til etc.?

Grunnen til at jeg spør, er at jeg alltid har vært den lojale typen venninne, som har beholdt solide vennskap i mange år, vært flink til å følge opp etc. (Har fått høre dette, iallefall ;-)) Dette har gitt meg noen gode lange vennskap selv om vi har bodd her og der, fått barn til ulike tider etc.

Opplevde noe nylig som rokket ved et vennskap som har vart i 14 år...ble veldig såret på venninna mi, og føler nesten ikke at det er tilgivelig, det hun gjorde og sa. Har aldri hatt 'konflikter' med venner før...alltid sett på vennskap som et fristed der man har det fint sammen, prater, kino, litt uteliv, skravle i sofaen over en kopp te, se på tulle-TV sammen, film, trille turer etc.

Klart endel av dette har endret seg etter at vi en etter en stiftet familie, men føler det er en viss endring med vennskapene...

Det jeg lurer på, er altså...hvor dyptpløyende er vennskapene i 'moden' alder...endrer de se endel...unngår man mer konflikter....er det lettere/vanskeligere å la et vennskap gå dunken etc.

Håper ikke dette ble for rotete formulert ;-)

[Attpåklatten :-)™]

Jeg tror det kommer an på hva slags personlighet man selv er og det samme med venninnene....

Jeg tok valg for 5 år siden (da var jeg 35) på å avslutte tre venninneforhold, vi hadde vanket i samme gjeng og kjent hverandre i årevis. Hadde mye moro sammen, men det var der det stoppet også. Jeg kjente at jeg etterhvert som jeg ble eldre mislikte sterkt attituden deres, de snakket alltid dritt bak ryggen på de andre, og helt sikkert på meg også når jeg ikke var der. Kjente at jeg irriterte meg mer enn jeg hygget meg og forsto til slutt at jeg var den som måtte gjøre noe med dette. Ga klar beskjed til hver og en at jeg ikke lenger ønsket å være en del av dette mønsteret, med det resultat at jeg ble svartelistet;-) Noe som faktisk ikke gjorde meg noenting, for denne avslutningsprosessen i meg hadde foregått over lengre tid.

I helgen opplevde jeg å møte en av dem og vi utvekslet høflige men avmålte fraser. Jeg fikk så høre to dager senere at alt var gjengitt til de andre! Snakk om å stå fast i sin egen dritt tenkte jeg da, og kjente meg ennå mer takknemlig for at jeg var tøff nok å avslutte omgang med disse tre. De er fremdeles en gjeng (byen her er ikke så stor så man får jo høre ting;-) men er visstnok stadig i konflikt med hverandre....

 

 

Jeg har to barndomsvenninner som jeg pleier kontakt med og vi har alltid hatt det hyggelig sammen. Vi har aldri hatt behov for å rakke ned på hverandre, men heller bygget opp og det er fint. Så har jeg tre venninner fra senere tid (siste 10 år) som jeg også har det veldig hyggelig med og kan snakke om alt med.

 

Jeg er en sosial person som har mye omgang med mange andre mennesker, både kvinner og menn, og noen er kjekke til festbruk, mens andre fungerer som samtalevenner:-)

 

For ikke å snakke om jentene her inne, noen har blitt gode venninner som jeg kan snakke med om mangt og det er fantastisk å oppleve å stifte nye vennskap i moden alder, for da er man på et helt annet ståsted i livet enn før. Man er mer reflektert, mer trygg på jeget, mer tydelig og ikke minst mye mer raus:-)

 

Har masse bekjentskaper, men nære vennskapsforhold er hellige:-)

[peonererfine]

Takker for svar! :-)

Ønsker gjerne flere synspunkter og erfaringer her...føler jeg er i en sånn omstillingsprosess når det gjelder vennskap og hva som er viktig å ta vare på etc.

Spent på andres opplevelser!

[Karomamma]

Mine to beste venninner har jeg vokst opp sammen med og kjent i over 40 år. Vi har holdt sammen gjennom alle faser i livet - barn/barnløs, single/gift, single/skilt/sambo/gift osv. Litt variende kontaktfrekvens innimellom avhengig av bosted og familiesituasjon.

 

De siste årene har jeg "valgt bort" noen venner og nye har kommet til. Har aldri vært i noen "oppvaskmøte"-situasjon, men har latt kontakten gå over av seg selv i det stille. Jeg er blitt flinkere til å prioritere hvem jeg vil tilbringe tid sammen med etterhvert som jeg har blitt eldre. Blant annet er jeg fast bestemt på at jeg ikke gidder å bidra og bidra og gi og gi for aldri å få noe igjen. Et vennskap må være et felles ansvar og jeg må føle at det gir meg en positiv opplevelse (eller i noen få tilfeller gi mannen eller datteren min noe positivt, ikke nødvendigvis meg).

 

Vi har flere venner som har flyttet seg litt utover i kontaktsirkelen og endret status til "bekjentskaper". Hyggelig når man treffes en gang i mellom, men vi bruker ikke mye energi på å holde ukentlig kontakt.

 

Må si som Attpåklatten at det er flott å oppleve nye bekjentskaper i moden alder. Jeg setter VELDIG stor pris på flere av jentene her inne. Ikke for å være flåsete, men for småbarnsmødre, er nettet en effektiv måte å dele sitt hverdagsliv med andre på

[Karomamma]

Glemte å si at jeg har flere venninner/bekjente/kolleger som bare er til fest-og-moro-bruk. Det er kun noen få som jeg deler det meste med, men det har nok som nevnt over, noe med personlighet å gjøre også.

 

Jeg er selv ganske åpen og personlig overfor de fleste mennesker, men sjelden privat (hvis du skjønner forskjellen...)

[Maud]

Jeg tenker at jeg har venninner til "forskjellig bruk". Noen er velegnet til fest og moro og noen passer bedre til de dyptpløyende samtalene. Min "regel" på dette er at venninnene i det lange løp skal kreve omtrent like mye som jeg får tilbake. Hvis en bare krever og krever, enten i form av praktisk hjelp eller i form av faglige råd (noen ganger skulle jeg gjerne hatt en annen utdannelse!) uten noen gang å være i stand til å gi noe tilbake, da blir det ikke vennskap for meg, men sosial bistand. Det kan jeg godt stille opp med i overskuddstider, men orker ikke når livet er slitsomt. Jeg har en venninne som har hengt med siden vi var 3 år. Det er deilig å ha en som kjenner hele historien min, som kjenner besteforeldre, foreldre, min ustabile søster og som trenger mindre innføring når noe skjer. Har også et par nære venninner fra videregående, de er jeg kanskje ikke så lik i dag, men vi har masse felles opplevelser og historie sammen vi også. Og så har jeg noen venninner jeg har fått i voksen alder (25+). Det er de jeg føler meg likest og som jeg ringer til når livet er kjipt.

 

Jeg har ikke "slått opp" med venninner, heller latt tiden gjøre at det har rent ut i sanden. Har noen som jeg tidligere var veldig nær og som jeg nå treffer av og til. Det føles helt greit, nesten som å møte en gammelkjæreste der bruddet var OK for begge. Blir stående og tenke at jammen er det rart at vi to hadde noe å snakke om hver eneste dag. De vennene jeg har aller vanskeligst for å forholde meg til, er faktisk de som har en veldig annen barneoppdragelse enn meg. Det blir vanskelig når man ikke kan være sammen med barna til stede fordi man (sikkert gjensidig) blir forskrekket over hvordan den andre forholder seg til barna sine.

[Milli Vanilli]

Jeg er inne i en litt ekkel situasjon for tiden. Hun som var forloveren min, virker ikke som hun bryr seg lengre, la meg forklare: Det har vært slik de siste årene at det alltid er jeg som ringer (jeg har flyttet fra Bergens område til Rogaland). Ble kjent med henne da jeg gikk i lære i Oslo. Fikk et veldig godt venninne-forhold. Som sagt, de siste årene er det kun jeg som har ringt. Hun er alltid smilende og blid, og interessert i hva som skjer med oss. Sier alltid "å jeg tenkte på deg her om dagen, og tenkte jeg skulle ringe en dag" Så i fjor vår, ble faren min alvorlig syk, låg i koma, det var mange turer fra Rogaland til Bergen, og etter et par måneder, så døde han. Hun var den første jeg ringte til etter dette, for å fortelle, prate, få litt trøst osv. Plutselig var jeg blitt foreldreløs, synes det var tøft, jeg. Så gikk det noen måneder (må bare få si at dersom noen hadde ringt meg ang det samme, så hadde jeg kontaktet personen etter en tid for å høre hvordan det gikk osv). Så tenkte jeg at nå skal jeg se hvor lenge det tar før hun kontakter meg... og vet dere hva? Hun har ikke ringt enda!! Hun vet ikke at vi har fått nr 3 en gang. Er usikker på hvordan jeg skal forholde meg dersom hun kommer til å ringe. Skal vi bare sende et god jul-kort der hun finner ut at vi plutselig har et barn til? Vet ikke.. Ahh, nå angrer jeg på at hun var forloveren min :-(

Kanskje litt til side for tema, men det var godt å få det ut

[Lykkelig 3 barnsmor]

Ja det er et intressant tema dette her.

Må bare si meg ening, i de over her at man har venninner til forskjellig bruk. Jeg har også hatt ei eller kanskje to venninner som jeg har vært den som oftes tok kontakt. Hun ene har jeg vel hatt kontakt med siden gymnaset, og hun syns alltid det er så hyggelig når vi snakkes, skal vi treffes må jeg komme til henne, det passer aldri å komme til meg, kommer alltid noe i veien, gjerne sykdom, vel nå gidder jeg egentlig ikke mer, når 3 barnet kom gadd jeg ikke å sende mld til henne, etter noe uker ringte hun........hadde en hyggelig samtale, men det ble ikke noe mer enn det, nå er babyen min 8mnd, kan ikke bruke mer tid på henne, selv om det er veldig hyggelig når vi snakkes. Så for min del har vi ikke noen kontakt mer, og det ser ikke ut til at hun kommer til å ringe heller. Man skal vel være to om å ønske å ha kontakt. Har hatt ei venninne til som jeg møtte i voksen alder, vi hadde et veldig tett forhold i nesten 7år, plutselig kom det mye i veien for henne, jeg syns det var veldig vondt, og prøvde etter en stund å ta det opp på en forsiktig måte, men jeg hadde ikke gjort noe galt sa hun, nå treffes vi bare ved helt speseielle andledinger, det eneste som er litt dumt er at hun er fadder til den ene datteren min. kunne egentlig tenkt meg at relasjonen bare gled ut.........blir litt for rart å ha sånt forhold nå.

 

Er vi jenter konfliktskye, har vi ikke noen måte å gjøre det "slutt" på i venninne forhold?. Tror det ligger litt skam i dette. Venner skal jo være en berikelse.

 

Men som 3 barns mor, og hektisk liv, må en faktisk velge ut de som fyller en med energi. Noen faller fra og noen kommer til og noen har man hatt i mange år.

 

Men det er ikke alltid like lett, man legger mye tid og følelser i slike relasjoner.

 

Hva mener dere?

[Reveenka]

Har ikke egentlig opplevd konflikter med noen av mine venninner(som forøvrig kan telles på en hånd, omtrent...) - men synes kanskje at et par av dem har blitt veldig perifere de siste årene fordi jeg er den eneste blant oss venninnene som har små barn.Vi har stort sett kjent hverandre siden barneskolen; et par har kommet til i tyveårsalderen.

 

Alle de andre har tenåringer/voksne barn og kan snart bli bestemødre, og gir veldig klart og høylytt uttrykk for hva de tenker om småbarnsfamilier og hvordan de bør oppdra ungene, hva som bør tillates og ikke(mest ikke...), hvor mye man bør rydde etter dem, hva som gjør ett- og toåringer(!) til potensielle drittunger og så videre.

Jeg tier klokelig stille i denne diskusjonen, men føler veldig på at vi er på forskjellige steder i livet akkurat nå.

Jeg har heller aldri vært en person som lett knytter meg tett til andre i vennskap, og har aldri hatt noen bestevenninnerelasjon - har ikke savnet det heller.

 

Har et par venninner jeg har fått i voksen alder, og det er nok disse jeg har det tetteste vennskapet med i dag.

[Tiggywinkle]

Har det omtrent som Maud her ser jeg, og godt å se at det er flere enn meg som ikke har en haug med barndomsvenner som fremdeles er der.

 

Jeg har et få skikkelig gode venner, som jeg kan prate med om alt og som kommer til meg når de trenger meg også:-)

 

De fleste av dem har jeg fått nå i voksen alder, mistet kontakten med mye av mine "gamle" venner da jeg flyttet østover.

Det var tungt i starten, men har klart å opparbeide meg et nytt nettverk av fine venninner - inkludert dere da:-)

 

Men jeg er veldig enig i at det vennskap består av både gi og ta - og ikke bare enveis hjelp. Det blir slitsomt. Mine nære venner kan jeg både le og gråte med, de tar meg som jeg er og jeg trenger ikke å forestille meg i det hele tatt.

 

Det er vennskap:-)

 

Klem

[♥Snulder]

Jeg har mange bekjentskaper på "hei-og-hade"- stadiet, men svært få gode venner. Men de som er i kategorien venner, trykker jeg tett til brystet!

 

[Plutseliten :)]

Jeg har også flere forskjellige "gjenger" Barndomsvenninner som jeg er i klubb sammen med på 17"de året

De fleste av oss treffes kun i klubben en gang i mnd.Et par av dem har jeg mere kontakt med. Vi er ganske forskjellige og på forskjellige stadier. Jeg var først og sist ute med barn,så har vært ganske ensomt,mens de har fått 11 unger tett i mellom mine, og hatt felleskapet der.

Så for noen år siden "meldte" jeg meg litt ut. Jeg hadde skolejente,og lyst å prate om mange andre ting enn,brystspreng,bekkenløsning,gulping,bleier og kontantstøtte.

For en periode var det kun det som var temaet i klubben. Jeg prøvde å komme med innspill og snakke om feks en film osv,men samtalen ble uten unntak penset inn på baby igjen;) Så jeg sa fra, at jeg for en periode trakk meg litt unna,at jeg fortsatt var glad i dem,men at de kveldene gav meg absolutt ingenting. Kom innpå igjen en stund etter...og nå er det alt fra A-Å som diskuteres....))

 

Har også nære venninner som jeg har fått i voksen alder.Venninner som gir meg mye og som jeg kan være noe for når livet er vanskelig for dem. Det er heldigvis toveis. Det som er berikende..er at de er så ulike på mange måter. Og har jeg behov for trøst, så er det en jeg snakker med,mens en annen er ikke den som dikke dikker,men kaller en spade for en spade og kan si rett ut at jeg må skjerpe meg,får vinklet ting over i et annet lys.

Man trenger begge deler...og det viktigste er at man kan være seg selv...slipper å holde masken og kan fleipe og le sammen.Være der for hverandre.De som ikke gir meg noe,eller kan ta imot har jeg nå blitt stor nok til, å velge bort

 

Har også endel bekjentskaper, sånne harrytur venninner,gåturvenninnerr,hytteturvenninner,lunsjvenninner....

 

Det som er moro,er når disse møtes i feks bursdager,innvielsesfester og sånt.

 

 

Stolt mamma til 2

 

 

[Babyonboard ;-)]

Noen vennskap er like bra som de alltid har vært, og noen vennskap renner ut i sanden. Jeg har blitt for gammel til å bare finne meg i alt ;-))

Som en over her sa, når man kjenner at man bare blir tappet for energi og vennskapet ikke gir deg noe, hvorfor da fortsette?

 

Jeg har en virkelig god venninne og vi har overlevd ALT ;-) Vi kjenner hverandre så godt at vi spør hvis vi føler at noe ikke stemmer... Og det er utrolig bra! Hun ringte meg for et par uker siden og lurte på om det var noe galt eller om jeg rett og slett bare var veldig opptatt... Da hadde jeg faktisk "avspist" henne flere ganger i tlf med at jeg "måtte løpe"/"ikke hadde tid å snakke akkurat da" etc etc... Jeg måtte bare ærlig innrømme at hun rett og slett hadde vært utrolig uheldig med tidspunktene, og at jeg skulle bli flinkere å ringe tilbake så fort jeg fikk mulighet. Snille gode venninna mi som skjønner når livet mitt bare blir for stressende ;-)

Jeg er rett og slett inni en periode av livet mitt der det meste er litt på halv tolv... Vanligvis kan jeg prate om det meste men i det siste så bare stopper det i halsen på meg... Jeg vil ikke syte og klage, og føler også at jeg "henger ut" noen hvis jeg sier alt som det er, og er redd for å si noe om bf fordi han mest sannsynlig følger med her inne... Og jeg er dessverre lett gjenkjennelig.

Tilbake til venninner... Ja jeg synes generelt det nesten er vanskeligere nå enn tidligere. Hva gjør man når et vennepar stadig vekk setter av hele helger til besøk for andre venner, stadig vekk reiser på turer etc med andre venner, men nesten aldri har tid til å treffes? Jeg kjenner jeg er lei av å aldri bli LITT prioritert... Får vel bare innse at vi ikke er interessante nok som venner :-) Men å ende vennskapet? hmmm... Nei tror ikke jeg kommer til å si noe jeg... Gidder bare ikke forvente noe fra den kanten heretter.

Jeg tror venninner kommer og går etter som livet forandrer seg. Noen venner får man i løpet av barne- og ungdomsskolen, vidergående, høyere utdanning etc etc... Noen ganger tenker man; "Å dette var en match made in heaven", men så endrer livet seg igjen og så var dt ikke sånn likevel. Man hadde kanskje ikke nok felles når det kom til stykket...

Nå ble det sikkert mye rot i innleget men tror jeg fikk frem hva jeg mente ;-)))

 

 

[snupie]

Hei.

Jeg har en forholdsvis stor vennegjeng. Men de fleste av disse er gjennom min mann. Vi reiser på ferier sammen,hytteturer osv. Vi er i samme aldersgruppe og har små barn. Men ingen av jentene i den gjengen har jeg et nært forhold til. De er hyggelige alle sammen, og vi omgås godt,men jeg vet at om det skulle skjære seg med meg og min mann, ville vennene fulgt han og ikke meg. For 10 år siden var det omvendt. Da var de fleste av våre venner opprinnelig mine venner. Men de har jeg over tid mistet kontakten med. Både på grunn av at vi ikke lenger passer sammen, og noen fordi jeg har flyttet. Jeg har kontakt med noen barndomsvenner og vi møtes ca 1 gang per måned. Vi har derimot blitt veldig forskjellige og det er mye irritasjon innad i gjengen til stadighet. Føler at disse gamle vennskapene tapper meg for energi. Vi finner heller aldri lenger på noe sammen utenom disse felles treffene. Jeg holder nok på disse vennene fordi jeg er redd for å stå helt alene hvis det skulle skje ett brudd med min mann. Vårt forhold har haltet en god stund. Tror nok jeg også blir i ekteskapet fordi jeg er redd for å bli alene. Jeg har bare en søster, men hun bor langt unna. Ellers har jeg i praksis ingen familie. Jeg har tidligere alltid hatt en nær venninne som jeg har kunnet prate med alt om, hele livet. Hun døde. Da jeg hadde henne trengte jeg egentlig ikke flere nære venner, men det var greit med andre venner til forskjellig "bruk". Jeg savner virkelig å ha en nær venn igjen. Det er neimen ikke lett å finne! Jeg har ei annen venninne som bor et stykke unna, og som jeg kan prate med om mye. Men hun har så veldig mange andre venner at det ikke blir til så ofte med oss. Og så har vi jo våre liv med barn og jobb på hvert vårt sted. Nå er jeg i 30 årene og har savnet den gode nære vennen i snart 10 år. Det var så godt å ha en slik venn som man til og med kunne ha uoverstemmelser med og likevel ikke trenge å frykte at det skulle gå ut over vennskapet. Som man kunne prate med om alt eller bare ha det moro sammen. Så for min egen del, jeg har mange bekjente og mindre nære venner, men mangler det "gode vennskap".

 

[Northernlights]

Hjemme i Norge har jeg 3 venninner jeg ser på som de nærmeste og beste venninnene mine i denne verden.

 

Den ene har jeg kjent siden jeg var 7 år (vi er nå 41 år) Vi gikk 9 år på skolen sammen, men ble ikke nære venner før i 6.klassen. Siden da har vi alltid hatt kontakt, og må selvsagt besøke henne når jeg er hjemme. Vi snakkes avogtil på telefonen, og tonen er like god alltid.

=o)

 

Den andre er ei jeg har kjent omtrent like lenge, men vi hadde ikke kontakt på mange år,før vi ble voksne, og da ble kontakten gjennoptatt (er det et ord???).

Mamma var dagmamma for henne da hun var lita, så vi har derfor kjent hverandre mesteparten av livet.

Setter umåtelig stor pris på henne også!

Hun er et menneske med et varmt og stort hjerte.

Når jeg kommer til Norge skal jeg besøke henne, men det kommer til og bli veldig tungt. Hennes eneste sønn ble drept i en ulykke nå i høst, og jeg vet ikke hva jeg skal si til henne....grusomme greier....

 

Den 3.venninnen min er eksen sin søster. Hun har jeg kjent siden jeg var 17 år, og vi snakker om ALT!

Vi deler troen, og vi vet masse om hverandre. Hun setter jeg kjempestor pris på,og blir alltid glad når jeg besøker henne. Hun var forlover for meg da jeg gifta meg med broren hennes.

 

 

Jeg har faktisk aldri hatt konflikter med noen av vennene mine.

Har heller ingen venner jeg kunne tenkt meg å miste. Men det er vel fordi jeg har så få.

=o)

Har en del andre venner, men de er mer overfladiske,og jeg setter større pris på få men gode venner, enn mange overfladiske...

 

Nå gleder jeg meg enda mer til å reise hjem til jul!

 

Har bare et par gode venninner her i USA, men de bor jo i den staten jeg bodde i før.

Men det er ok...føler tiden med mine 3 yngste barn og mannen min tar all min energi akkurat nå,så det er ikke noe savn.

Og vennene min er jo alltid bare en telefon unna =o)

[Gjest]

Da jeg var yngre var jeg veldig sosial, hadde mange gode venner trodde jeg, men da jeg skulle gifte meg skjedde det noe som gjorde at jeg kutta all kontakt med alle sammen.Fant ut at det jeg hadde mistanke om virkelig stemte, sa en noe til ei så visste resten av gjengen det innen 2 dager.Fant ut at slike venner var jeg ikke interessert i.Dette var barndoms venner.

Har 3 veldig gode venner jeg kan dele gleder og sorger sammen med.Den ene er kusina mi, ei er ei som jeg sterkt mislikte da jeg var ungdom;0) Morsomt hvordan ting forandrer seg.

Så har jeg ei som jeg møtte på føden da jeg fikk midt eldste barn, Henne var jeg forlover til da hun gifta seg.Jeg har funnet ut at det er bedre å ha få nære venner enn å mange "liksom" venner..

Så kan jeg ikke glemme goguttklatten hun er god hun :0)

En annen ting er at når pappa ble syk og døde så fikk jeg bekrefta hvem som var der for meg.

 

Jeg lærte på en tøff måte at fordi om en alltid gir 200% av seg selv så er det ikke alle som gidder å gi noe igjen når det skal den andre veien, men bare krever og krever.Slike venner kutta jeg ut.

 

Har andre venner som jeg vil kalle venner , men ikke NÆRE venner..

[Travelmor]

Først må jeg bare si at denne tråden er fantastisk bra. Det er så mange flotte innlegg her og jeg har fått den ene aha-opplevelsen etter den andre av å lese det dere andre har skrevet.

Tusen takk skal dere ha, for at dere er så kloke og deler tanker omkring dette temaet!

 

Maud skriver om at det er vanskeligst å forholde seg til venner som har en helt annen barneoppdragelse. Når jeg leste det gikk det et lys opp for meg. For det skurrer litt i forhold til ei venninne og vi er virkelig på kollisjonsfront når det gjelder barneoppdragelse. Dvs. Ingen blander seg inn i hva den andre gjør, men jeg er blitt veldig såret de siste gangene hun har vært på besøk og kommet med "kommentarene" sine.

Jeg har rett og slett følt meg overkjørt og hatt behov for å avreagere. Når det er på den måten er det jo idioti å holde frem. Tusen takk Maud!

 

For egen del har venner kommet og gått. Jeg har opplevd at vennskap har gått over uten at det har vært dramatisk. Det er bare blitt mindre kontakt. Ingen formell avslutning. Jeg har ingen nære venner fra barndomsårene, men har litt kontakt med noen. Har flytta litt og studert i mange år. Jobba på mange forskjellige steder. Jeg er veldig sosial og har lett for å få venner. Samtidig har jeg begrenset tid til å være med venner. Litt stor familie:-)

Tilbringer nå mest tid med venner jeg har fått i mitt eget nabolag. Det er enklest når man har små barn. Vi har mange husvenner i alle aldre og ofte besøk.

[Tokatter_USA]

Mine to beste venninner fra barndommen (den ene har jeg kjent siden vi var fire) har jeg fremdeles kontakt med, om enn ikke så mye, siden vi bor på forkjellige kontinenter. Men vi kommer alltid sammen når jeg er i Norge. Vi har alle små barn, utrolig nok (vi er 43 år), så vi har det til felles, pluss at yrkene våre ikke er såååå forskjellige. Mødrene våre holder også kontakt med hverandre!

 

I løpet av de mange årene jeg har bodd i USA har jeg knyttet noen vennskap, de fleste har gått fløyten med geografisk avstand og endrede interesser, men et par holder jeg kontakt med via telefon og email og sporadiske besøk.

 

Men de jeg jeg trenger i hverdagen bor like i nærheten. Jeg bor i en ganske liten by (ca. 10 000 innbyggere), og her har jeg en gjeng som det er veldig enkelt å omgås. Vi har en stambar/restaurant hvor vi treffes når som helst i grunnen, uten at det planlegges i forveien. Restauranten er barnevennlig, så vi tar som regel med oss Snups, og hun treffer små venner der også. Det er lett å treffe nye mennesker i denne byen, ofte med høy utdannelse og fra interessante bakgrunner og steder. Det er derfor mange "eldre" foreldre med små barn også.

 

Noen av disse vennene og bekjente har jeg kjent siden jeg kom hit for 23 år siden og de føler jeg meg veldig nært knyttet til. Men akkurat disse er hankjønn, og siden både de og jeg er gift, har vi ikke helt den samme kontakten vi hadde før (mannen min har jeg også kjent i 23 år), og det er helt naturlig. Men jeg føler at jeg kan stole på dem 100% og vet at de aldri snakker stygt om meg bak ryggen min, og jeg er også veldig lojal overfor dem.

 

Jeg har én god venninne her som jeg også er business partner med, og vi kan snakke om det meste, ler mye sammen og tar gjerne noen glass vin eller øl sammen. Men vi hyler ikke av glede når vi ser hverandre, klemmer hverandre ikke, om det ikke er helt nødvendig (som trøst), så på den måten er vi mer som kamerater. Jeg er blitt såret mange ganger i livet av venninner som "dumpet" meg når de traff kulere jenter, så jeg har utviklet en form for skall til å beskytte meg bak. Jeg synes av og til at det er litt trist, og at det dermed er større sjanse for å miste de få nære venninnene jeg har.

 

Akkurat nå føler jeg at min mann er min beste venn. Men hvis jeg trenger flere venninner, så er det bare opp til meg selv. Det er så mange kvinner her som jeg kjenner mer eller mindre godt, og som jeg vet jeg har mye til felles med om jeg legger meg mer i selen. Hovedhinderet for det er vel at jeg jobber hver kveld i uken, unntatt den kvelden mannen min får "slippe ut" - da må jeg være hjemme med Snups.

 

Egentlig synes jeg at jeg er kjempeheldig som bor et sted hvor det er så lett å få venner og omgås folk, særlig når jeg er selvstendig næringsdrivende uten ansatte.