gravid med angst :-((

[Anonym bruker]

hellu:) jeg tar dette tema opp pga tror kanskje flere en meg har dette probleme... hvist ikke skariver jeg fordet:-) jeg er gravid med mitt barn nr 2 å lider av angst. jeg har gått på cipralex i nesten 4 år pga dette:-( men har hatt stor hkelp pga cipralexen. jeg har fungert hundre prosent i hverdagen,fast jobb etc.. men nå måtte jeg slutte med cipralex, å nå er livet mitt helt jævlig( gråter) jeg har 7 til 8 angst anfall hverdag å bare gråter.. hjerte dunker i 120 ( føler det slik ) har puste problemer,svimmel/ustø etc. helt jævlig.. livet mitt er liksom snudd opp ned bare på noen dager.. jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette,er så vondt å ha det slik.. har fått litt sobril,men føler dette ikke hjelper stort.. har til å med vært innpå tanken å fjerne fosterte pga at jeg har det så vondt.. klarer ikke å gjøre noe ting,ligger å skjelver på sofaen å gråter hele tide .. alle sier at jeg bare må komme meg igjennom dette pga fosteret etc,er så lett får alle å si som er så heldig som ikke sliter med angst problemer.. hadde jeg kunnet hadde jeg startet på cipralex igjen får å få livet mitt tilbake:-((( er det noen som er gravide her som også sliter med angst etc? kanskje vi kunne ha hjulpet hverandre ...jeg vet ikke hva jeg skal gjør:-((( er jeg alene om dette probleme?? noen som har noen gode råd til meg?? hilsen en FORTVILET mor :-(((

[Tisi]

Huff, det høres ikke ut som om du har det så bra om dagen!!! Er du alene?

Jeg tror det er viktig at du prøver å snakke ut om dette med fastlegen din, eller med en du virkelig kan betro deg til. Dette skal være den lykkeligste tiden av livet ditt, og du skal ikke føle det slik du gjør nå. Derfor tror jeg du må satse på at noen vil hjelpe deg gjennom det du opplever, og ikke "bure deg inne med det alene"

Lykke til, håper det løser seg for deg, og at du fotsetter å bli med oss her inne;)

*Omtenksom klem*

[Anonym bruker]

hei:) tusen takk,varmet mitt hjerte:) nei jeg har samboer,men han sier han blir så lei å vet ikke helt hvordan han skal takle dette,stakar.... han prøver så godt han kan,men blir ganske mye på han,noe jeg forstår. jeg har venner,men jeg orker ikke å prate så mye om det til dem,jeg er en person som holder mye får meg selv... men jeg har en strålende fast lege.han ringte meg i kveld får å høre hvordan det gikk pga han var bekymret får meg.. så i morgen skal jeg få en samtale med en psykiater/spykolg som kanskje kan hjelpe meg videre,dette ser jeg faktisk fram til. har aldri gått til psykolog før eller psykiater,kun gått på cipralex.ser faktisk fram til i morgen,kanskje jeg klarer å få i meg litt mat i morgen å ikke minst få sove litt...vet at man må ha en del samtaler før ting begynner å løsne men det er jeg ops på jeg kan uansett ikke ha det sånn som nå,jeg må krype til korset å be om hjelp får første gang:) jeg er den personen som altid stiller opp får alle etc,men nå må jeg tenke på meg selv,får nå har jeg nådd bunnen:-( du vet at jeg er sånn person som ikke vil plage alle andre rundt meg med mine problemer,sikkert derfor jeg er den alle kommer til når de har problemer. noe jeg syns er griet,gjør jo alt får folk jeg er glad i eller bryr meg om:) men nå klarer jeg ikke mere:-(( må tenke på meg selv nå,å det lille nurket i magen og ikke minst sønnen min jeg har fra før:-) han fortjener en oppegående mor:) så i morgen blir en tøff dag får meg men også en bra dag.. skal bli godt å få begynne å snakke med noen jeg vet hundre prosent har taushetsplikt:) kan fortelle alt jeg har på hjerte klem:))

[Anonym bruker]

Hei

Jeg er gravid med nr.2 og har vært plaget med angst. Det er nok ikke så ille som du har det, men jeg kjenner i hvertfall litt til hvordan det er å ha angstanfall. Jeg tror at det å gå til det skrittet å snakke med en psykolog nå er det klokeste valget du kunne gjøre. Det er en tøff prosess bare å komme til den avgjørelse. Det står det respekt av. Angst er ikke i grunnen tabubelagt og man kan føle det som et nederlag å måtte ta i mot hjelp, men tro meg. Dette vil HELT sikkert gjøre deg godt. Psykologen vil gi deg en "verktøykoffert" med knep og tiltak som vil hjelpe deg til å takle/dempe anfallene. Du vil måtte øve på disse antagelig, men sakte men sikkert vil du klare å "overbevise" selv om at angste en ubegrunnet. Selv har jeg angst for å være alene. Det kom ganske plutselig etter en del slitsomme opplevelser som kom oppå hverandre. Angsten spredte seg så til forskellige gjøremål slik som det å fly. Jeg tok et kurs som het flyglede og der lærte jeg med å overvinne angsten på en meget positiv måte. Hjelpemidlene jeg lærte meg igjennom kurset har jeg benyttet i andre settinger senere og har gitt meg uvurderlig hjelp. I tillegg har jeg tatt ett yoga-kurs. Det var den fysikalske delen av yoga uten meditering og øvelsene gir utrolig god kontroll over pusten og ved øvelse kan man lære seg å slappe av på få minutter og få kontroll over seg selv.

Dette var bare mine umiddelbare tanker når jeg leste innlegget ditt. Jeg føler så utrolig med deg og håper inderlig at du får hjelp. Dette er ikke noe du må slite med i det stille for deg selv. Få hjelp. Det er mennesker og tlbud der ute som virkelig kan hjelpe for deg. Det gjelder bare å finne det, så skal også ditt svangerskap gi glede og ikke bare fortvilelse. Klem :-)

 

 

[Anonym bruker]

Sender deg en god og varm klem jeg!

[Anonym bruker]

Lykke til hos psykologen! Jeg har selv vært i terapi pga angst og det har hjulpet meg veldig! Det tar tid å gå i terapi men det er absolutt vært det. noen ganger var jeg utslitt av å snakke hos psykolog andre ganger følte jeg meg lykkelig. På lengre sikt gir det et stabilt grunnlag i livet. Pass på nok hvile, spis sunt, drikk vann, gå en liten tur og ta vare på deg selv litt ekstra.

 

Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Hei!

Kan ikke si at jeg sliter med angst, men er sykepleier med mange års erfaring. Det eneste jeg kan råde deg til er å bruke alt du får tilbud om av ressurser i helsevesenet! Selv om det kan være tøfft å be om hjelp, og ikke minst innse at man trenger det, så finnes det hjelp for deg der ute. Lykke til med det hele! Hadde vært koselig å høre hvordan det går med deg videre. Selv om vi ikke har samme problemer, så er vi jo litt i "samme båt" allikevel! Jeg venter også nr 2, og det er jo ikke bare sol og latter når man skal inn i runde nr 2!

Sender deg en varm klem!!!!

[Anonym bruker]

hei til alle som har svart.) først vil jeg si tusen hjertelig takk får mange gode ord ,det varmer seriøst mitt hjerte,nesten så jeg har lyst til å gråte:) i dag hadde jeg min første time med en spykolog,det gikk forsovet greit,jeg syns jeg bare satt å gråt å gråt i dag var det mere bli kjent fasen,men fikk lettet litt på trykket:) jeg var helt utslått når jeg var ferdig der( 1 time) har skjønt at mange år med antidepprasive tabletter(cipralex) har gjort ganske så mye meg kroppen min og hjernen min.. å nå skal alt ut av systemet mitt.. dette vil ta tid ,er ikke gjort på 5 timer hos spykologen... jeg har hatt 2 angst anfall etter jeg var hos psykologen,har masse ustøhet,svimmel,puste problemer osv osv,men lærte i dag at jeg dør ikke av det :-) det er forferdelig grusomt å ha det slik men jeg kommer over det... jeg må ta en dag om gangen å prøve å tenke possitivt... har tatt kun 2 sobril i dag,forhånd til i går , da tok jeg 4 ... jeg vet dessuten at jeg faktisk ikke er alene med å slite med slike problemer.. så spykologen har lovet meg at dette svangerskapet skal vi klare å gjenomføre å at jeg vil få et bedre liv etterhvert.. man må bare være tolmodig:) har ny time i morgen igjen,det skal bli godt.) skal ha rundt 3 timer i uka til å starte med:) noen ganger mere kanskje,det kommer jo an på hvordan jeg har det.. målet mitt og spykologens mål er at jeg skal slippe å begynne på cipralex igjen,hvis det værste skulle skje så vet jeg uansett at jeg får full hjelp og støtte:) men dette er jeg bestemt meg får å klare uansett hvor lang tid jeg vil bruke,det skal gå) jeg har begynt å skrive dag bok tips et fra spykologen:) det tror jeg kan være smart:) så igjen takk til alle nå har jeg startet så nå er resten opp til meg..

[Anonym bruker]

Hei. Jeg hadde angst ved 1 graviditet og fikk hjelp fra psykiater. Det hjalp meg veldig etter å ha gått der en tid. Fikk også støtte fra nærmste familie som tolererte min adferd som til tider vær destruktiv. Det er vanskelig å pakke opp bagasjen og håntere alle følelser som kommer opp, men det hjalp meg å forstå hvorfar jeg hadde angst.

Når jeg kjente angsten komme (hjertebank, kaldsvetta, hyperventilerte og ble svimmel) satte jeg med på et rolig sted, pustet rolig og sa til meg selv om og om igjen at det er jeg selv som starter angsten og det er jeg som stopper den. For meg var det god hjelp. Jeg var livredd for å laste mitt barn for problemene under graviditeten så jeg tok all hjelp jeg kunne få.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

heisann:-) så godt å høre at du har klart deg bra å har lært deg å leve med det å takler det:-) det er dette som er målet mitt også:-) du er heldig som har hatt full støtte fra fam etc:) jeg har desverre det motsatte problemet... jeg har ikke fam som godtar min sykdom,får det er jo en sykdom... de mener at det bar er tull av meg etc etc... var faktisk fam min som gjorde at jeg flyttet 60 mil unna de... jeg orket ikke mere... men må sies at jeg ikke har et godt forhold til mine foreldre pga ting de gjorde mot meg i barndommen min... så jeg sitter i en liten by med noen få venner, men ingen fam som støtter meg,, er så å si alene om dette. samboren min støtter jo meg selføgelig.. hans fam har nok med sine problemer,derfor orker jeg ikke å bekymre de heller... men jeg har nå fått en prykolog som jeg vet jeg kan stole på hundre prosent, å tror dette vil gå mye bedre etter hvert:-) jeg er jo egentlig er possitiv livs glad dame på 34 som har klart meg selv siden jeg var 16 år:) selvom jeg har hatt en tøff oppvekst.... jeg vet man kan klare det.. men akkurat nå er det tøft å det er mulig pga hormonelle forandinger i tilegg.. alt blir jo fosterket da:) så godt å lese at du har klart det :-) godt å lese solskins historier også:-)) klem:)