min historie,

[grysom Knut-Elias og lillebror]

nå er vi blitt gifte å prøver igjenn.

jeg føler at jeg har fått litt avstand til det hele slik at jeg skrive om det.

kanskje mine erfaringer vil hjelpe andre?

 

vi slutte med prevansjon jula for to år og ni månder siden, delvis fordi jeg ikke tålte hormonprevensjon eller kondom..

hormoner fikk jeg null sexlyst av å kondomer bare svei...+ at vi hadde lyst på barn,,,

 

vi mistet i tilig sa to ganger med litt mellomrom...

jeg viste ikke engang at jeg var gravid.. men mestruasjonen var mye kraftigere å smertefull en vanlig, så jeg tok en test for å se.. den var svakt positiv...

jeg har hatt hovedoppgave i graviditet og fødsler så jeg vet at vist man blør ut mens perioden å ikke får feber så trenger man ikke ta kontakt med lege..

 

så lenge etter hadde jeg gådd med sprengte bryster i 2 uker...

hadde lova meg selv å ikke teste da jeg er testoman å bruker absurd med penger på dette.

men den 27 september 2006 testa jeg som vanlig... men akkurat når jeg hadde lagt testen fra meg for å vente på resultat ringte sjefen min.. å da gleme jeg hele greia.. da jeg kom inn på badet igjenn forventa jeg å få samme svar som vanslig.. ikke gravid.. men der sto den å lyste gravid:)

jeg ble overlykkelig å sprang inn på stua til mannen min som nesten ikke kunne tro sine egne øyne. da det tar en time til man kan teste igjenn med cbdigital så dro vi strake veien ned til kjøpesenteret på apoteket...

vi fikk lånt handikapptoalette på kjøpesenteret for jeg klarte ikke å vente. jem da måtte jeg jo selfølgelig ikke tisse.. etter 20 min klarte jeg å presse frem nok til å få en gyldig test.. den var så postiv som det går ann å få en test.. jeg jubla å sprang ut, viste den til alle som sto uttafor toalette i gledes rus...

det gikk nøyaktig to uker før alle viste det.. vi klarte ikke å holde på denne flotte nyheten. alle rundt oss ble kjempe glade:)

 

når jeg var ca 7+3 dager på vei fikk jeg litt brun utflod i trusa... jeg ble livredd å ringte til jordmora.. kun sa at dette var normalt da je var rund 8 uker på vei.. for da går fosteret fra å få næring fra plommesekken til morkaka. jeg slo meg til ro med dette. å vi avtalte rutine kontroll når jeg var nøyaktig 8 uker på vei-..

dette gledet vi oss veldig til

å var det tilogmed før jordmora var på plass.

 

vi gikk inn fylte ut et par skjemaer. å så tok hun jern prøver av meg.. di var kjempe fine trengte ikke å ta noe form for tillskudd foruten folat da:)

hun kjente på livmora å den var hun også fornøyd med. jeg fikk til å med se den i et speil:)

vi avtalte ny time om 4 uker. da skulle vi tilogmed få høre hjærtelyden til vår lille skatt å jett om vi gledet oss.

 

det gikk et par uker å matlysten min ble anderledes.. hadde lyst på ting jeg aldri har likt før å dette var nytt å spennede..

 

når jeg var 11+ 2 var jeg på jobb som vanlig,magen var begynt å bli stor noe som ikke er uavnlig å vår familie så alle viste at jeg var gravid.. kundene mine så det også. men da jeg hadde vært på toalette for ente gang som jeg brukte å være sjekket jeg bestandig for blod.. da så jeg til min forskrekkelse noe brunt tykt noe som jeg var sikker på var slimpropen .. så jeg ringte rett til jordmor å der fikk jeg beskjed om at dette var helt vanlig å at det sikkert ikke var slimproppen men at siden vi hadde hatt sex et par dager tiligere så var det sikkert bare slimhinene som hadde fått en rift da di blir sprøere under graviditeten..

jaja tenkte jeg men slo meg ikke helt til ro med det...

di neste to dagene fugle med brun utflod så jeg ringte til jobben å sa at jeg ikke følte meg noe bra... å at jeg trodde det var noe galt med den lille. så jeg tok meg fri..

jeg ringte til jordmora å sa at jeg var bekymret.. hun sa at siden det ikke var friskt blod men brunt så var det ikke noe å bekymre seg for fordi at da var det en gammel blødning som ikke var noe å bry seg om. men jeg slo meg ikke til ro med det.. jeg følte på meg at det var noe galt så jeg ringte til en privat klinikk å forklarte min sak... da fikk jeg time til innvendig ul samme dag.. vi skulle få huset fult av slekninger denne helga som skulle feire at vi var blitt gravide og ha et lite slektstreff.

så min syster kom med flye å rakk akkurat å bli med til legen.

tiligere på dagen hadde jeg lest at ca 17 % av gravide opplever en ma,,,, når jeg leste dette var jeg sikker på at dette hadde hendt meg..

men min syster å min mann gledet seg stort til å se den lille for første gang. det var også hun i skranken sikker på at vi ville få se.. meg jeg hadde ikke noe håp om det...

vi kom inn til legen å jeg satt meg i skrevebenken.. dær fikk jeg innvendig ul å så på skjermen hele tiden.. med en gang så jeg at det var noe galt. en stor flott livmor. fostervann å morkake men fosteret var ikke dær.. legen sa at det nok hadde død for noen dager siden å gådd i oppløsning....

SÅ tm har jeg aldri følt meg. det var som om jeg fikk et sort hull i mage som bare trakk meg inn i seg.

min syster sprang gråtende ut.... da jeg hadde fått på meg buksa igjenn ringte sjefen min for å høre om jeg på på jobb neste dag.. jeg tok tlf sa bare at vi hadde mistet barnet å la på...

jeg var så opptatt med hva som skulle skje videre at jeg ikke la merke til at mannen min sto midt på gulvet å gråt...

legen spurte om jeg hadde spist noe i dag.. å jeg hadde jo spist frokost så da måtte jeg vente til neste dag med utskrapning.

jeg ringte min mor med det samme, å sa at vi hadde mistet babyen, akkurat i det øyeblikk jeg sa det husket jeg på hvilken dag det var.. det var jo bursdagen hennes, litt av en gave jeg hadde gitt henne:(

 

min mann trengte å avreagere så han skulle på treningsenteret å trene.. men jeg ble med min syster på shoping...

det var helt surlialistisk her gikk jeg å lak likrester å shoppa med søstra mi...

 

dagen gikk å neste morgen kom...

vi dro på sykehuset for å få gjordt en utskraping...

da vi kom inn i vente hallen måtte vi selfølgelig vente sammen med lykklige gravide, jenter som tok selvbestemt abort å andre pasienter... det var vanskelig å vente..

når det endelig var min tur.. fikk jeg to stykker som va på opplæring.

jeg la meg i skrevebenken å måtte ligge dær i 20 minutter.. mens di målte livmor.. morkaken å slike ting... var så sliten at beina skalv ukontroler.. men min kjære mann var utrolig snill å pjuksa meg i håret å var god mot meg.

så fikk jeg to vaginale tabletter som skulle gi meg opningsrier slik at det skulle bli lettere å komme seg inn med instrumentene underoperasjonen...

disse skulle virke i to timer...

bli ble fulgt opp til en annen avdeling der vi måtte gjennom en konsultasjon som jeg gjærne skulle vært foruten.... hun spurte blandt annet om barnet var ønsket.. jeg trodde jeg skulle ramle av stolen... å tenkte tror du virkelig vi hadde vært her vsit barnet ikke var ønsket...

vi skulle få utdelt rom å jeg var redd.. nå skulle jeg ligge i to timer å vente... jeg ville ha min kjære med meg hvert eneste sekund noe som viste seg å være vanskelig.. fikk beskjed om at dette ikke var mulig da jeg skulle ligge på samme rom som tre andre ukjente jenter..

jeg spurte om di ikke hadde at ledig enkelt rom.. hun ble litt rar å sa at hun skulle se etter.. det var et ledig rom men det brukte di vist bare i nødstilfeller med jeg skulle få bruke det sa hun surt..

vi ble vist rommet å jeg fikk på meg denne nydelige sykehusskjorten. men fikk beskjed om å ligge truseløs. det var iskaldt på rommet så jeg spurte om jeg kunne få ha såkkene på å den kunne jeg til nøds få lov til.

jeg fikk beskjed om at en pleier skulle komme om en stund å sette veneflon på meg.. men når hun som hadde vist oss rommet gikk ut kom pleieren med venneflonen inn.. hun var flink til å stikke så det gikk greit.. men hu gav meg beskjed om at om en stund skulle det komme en anne pleier å sette noe som jeg skulle sovne av... for jeg skulle sove når jeg ble trillet inn på operasjonstuen..

da pleier en hadde lukket døra kom pleieren som skulle gi meg noe å sove på inn. hun satte en litn sprøyte meg noe blankt i veneflonen. hun sa til min mann at nå kunne han telle til ti så ville jeg være sovnet... han telte å telte men sovne gjorde jeg ikke. så begynte di å trille meg ut av rommet å inn på opperasjonstuen.. jeg ble mildt sagt redd for jeg skulle jo ikke være våken jeg nå.. jeg skulle jo sove...

da vi kom inn på opperasjonstuen gikk jeg å satte meg i operasjonstolen. stuen var stor alt var grønt der inne å det var overaskende mange mennesker der inne...

så ble det satt en sprøyte med noe hvitt i i veneflonen å jeg sovnet..

15 minutter etterpå ble jeg vekt. å det første jeg spurte om var mat..

da kom en søt å snill søster inn med mat til meg.

jeg måtte på do... jeg hadde blitt fortalt at jeg skulle få en liten mens lignenede blødning og at litt mens smerter kunne forekomme..

men da jeg gikk på do var det langt fra bare urin som kom i toalette.. jeg blødde som en gris men tenkte at dette sikkert var normalt da jeg nettopp hadde hatt en operasjon..

jeg hadde smerter så jeg fikk smertestillende å beskjed om at ble det ubehagelig skulle jeg bare ta paracet....

å at nå kunne jeg sjekke ut... det vil si at det var under en halv time fra jeg fikk disse tablettene til jeg hadde blitt opperert.. så etter en time var jeg ute igjenn... men skulle ikke di tablettene virke i to timer?

 

på veien hjem kjøpte vi paracett jeg var ganske sliten men måtte ta meg sammen da vi skulle få husett fult av gjester..

på kvelden fikk jeg noen skikkelige tak i magen .. skjulte det så godt jeg kunne... tok meg et par smertestillende å gikk å la meg,,, jeg hadde ikke mye farge i ansiktet for å si det sånn det var nesten ekkelt å se seg selv i speilet.. neste dag skulle disse slekningene mine ned til byen å shoppe.. jeg følte meg ganske bra så jeg ble med men snudde da vi hadde kommet ned da takene i magen ble sterkere.. mitt søskenbarn ble med meg hjem., det var virkelig vondt...

den kveldn var det fest hjemme hoss oss.. jeg prøvde tappert å kose meg men det ikke ikke særlig bra... mine slekninger hadde reist lang å di viste hva jeg gikk gjennom så di tenkte sikkert sitt. da jeg gikk på toalettet hver halve time.. jeg blødde som en gris å måtte skifte bind hele tiden.

dagen etter leverte vi noen slekninger hoss noen andre slektninger.. da var det blitt så vondt at at jeg ikke klarte å sitt gå eller stå så da ringte jeg til sykehuset å forklarte saken.. jeg kunne kommet til en sjekk men siden jeg ikke hadde feber var det sikkert ikke noe galt. da vi kom på sykehuset kom vi inn ganske så raskt.. men fikk selvfølgelig to stykker på opplering denne gangen også..

det ble konstatert at det jeg hadde kjent var rier.. da hele livmoren var full av blod å rester som kroppen prøvde å kvitte seg men. så fikk jeg beskjed om at det nå ville bli satt igang en kjemisk abort så jeg måtte forvente mere blod å mere smerter. da fikk jeg ibuks forte.. hva er det,,.. det tar ilallefall ikke bort noen smerter. å noen sykemelding ville di heller ikke gi meg,, men jeg fikk kranglett meg til en uke

det ble satt inn tre vaginaletabletter... å det begynte å gjøre mye mer vondt... på turen hjem plukket vi opp ibuksen.. da vi var nesten hjemme var det så vondt at det eneste jeg klarte å få fremm var at det gjorde vondt.

vell hjemme spiste vi middag å jeg la meg på sofaen min kjære skulle våre snill å pjuske på meg men det gjorde så vondt at jeg ikke klarte å skille mellom vondt å godt slikt at pjuskingen bare kjentes ut som smerte...

jeg tok et par smertestillende å gikk å la meg...det va deilig å slippe smertene mens jeg sov.

 

neste morgen var min mann dratt på jobb som vanlig men helidigvis var min bror der enda.. han skulle dra tilbake først dagen etter-... jeg sto opp å gikk på toalette å ut kom det en ganske stor klomp med rester og blod. plask sa det.. jeg hadde "født" denne klompen om natten å nå hadde den altså rent ut av meg...jeg fikk panikk å ropte på min bror han så klompen å brekte seg... etter at klompen var ute gjorde det heldigvis ikke vondt lengre. å senere i uken måtte vi tilbake på kontroll. da fikk vi to gutter som var på opplæring.. å da han skulle inn med fingrene å kjenne om alt var normalt brukte han ikke glidekrem en gang.. jeg vrei meg av smerte det var like før jeg ga han en kakk for å si det sånn... alt så heldigvis greit ut så jeg slapp en ny operasjon.

 

da mandagen kom skulle jeg på jobb igjenn, dette var sårt da magen var borte å alle kunne se hva som hadde skjedd...

å værre ble det når min kolega ikke kunne forstå at jeg hadde tatt meg så lenge"fri" eller som hun sa FRI for da hunn hadde tatt frivillig abort var hun tilbake på jobb samme dagen.. snakk om ufølsom komentar...

tiden som fulgte var tøff.. tenkte stadig på den lille vi mistet kunne ikke se på andre garvide uten føle at sjalusien stakk i magen.

 

jula var spesielt tung..

24 januar mistet vi i sa igjenn... svakt positiv etter kraftigblødning.

vi tok kontakt med lege å di har tatt prøver i alle rettninger å finner ingenting feil

så nå går vi å håper på et mirakel skal skje. at vi skal få en liten spire igjenn å at den skal sitte.

 

 

[Clavia]

Hei!

 

Takk for at du fortalte historien din, for den er så utrolig lik det jeg nettopp har opplevd! Jeg hadde en MA for tre uker siden og din beskrivelse av hvordan alle sa at alt var heeeelt normalt, følelsen da UL viste tom(me, jeg ventet tvillinger) forstersekker og beskrivelsen av utskrapningen, er så likt det jeg opplevde.

 

Jeg ble gravid i første pp og nå prøver vi igjen, men er så redd for å oppleve dette igjen. Selvom det er vanlig å oppleve en abort, er det helt grusomt for alle de jentene som opplever det. For hver enkelt av oss er det ikke vanlig! Det er en stor sorg! Er så lei av at folk sier at det er vanlig og naturens måte å rydde opp på. Det hjelper ikke meg - jeg er trist!

 

Takk for historien din og håper at dere snart får deres lille friske baby! Masse lykke til!

[Cocco*med 2 små spirer*]

Jeg opplevde nok en mindre dramatisk SA i våres, enn det du opplevde. Men imotsetning til det alle sier, og har sagt, så var det utrolig smertefult! Og da tenker jeg ikke på den psykiske smerten, men at det fysisk gjør utrolig vondt.

Jeg hadde nettop begynt i ny jobb, og følte ikke at jeg kunne være borte, så jeg hev i meg smertestillende og kom igjennom dagene, så jeg kan levnde forestille meg hvor ille dette var for deg, og jeg skjønner utrolig godt at du ikke orket å gå på jobb. Folk glemmer ofte at kroppene våre kan reagere ulikt på samme ting, så det er ikke alle som opplever "fasiten"

 

Øsnker deg alt godt fremover og håper det vil gå bra med dere etterhvert!

[grysom Knut-Elias og lillebror]

uff ja det er utrolig tung når alle går rundt deg å sier.., jaja det er bare naturens måte å rydde opp.. eller det var vell ikke liv laga.. eller ja dette er nå ganske så vanlig. ja vanslig er det, vi er desverre mange som opplever å miste.. men det kjennes overhode ikke normalt ut for meg!!!

man går jo inn i en sorgprosess,, likse så en prosess for at kroppen skal normaliseres igjenn...

 

ønkesr ikke dett på min værste fiende en gang..

 

håper virkelig at det går bra med dere å at vi alle skal få oppleve at spiren sitter som den skal.

[grysom Knut-Elias og lillebror]

ja .. i går fikk jeg beskjed om at det vil bli vanskelig å bli gravid i gjenn da jeg har noen som kalles pcos... mangler en del symtomer.. men mangler men .. har en stor cyste på høyre eggstokk... å må gå ned ti kilo... selv om jeg ikke er overvektig.. har før høyt testoteron og for lavt progesteron..

[Gjest]

Hvordan fikk du vite at du har PCOS? Har du tatt lapraskopi? Er redd jeg har PCOS skjønner du.... Har menssmerter gjennom syklusen utenom mens og litt sånn..

 

Håper spiren sitter som den skal snart. Takk for at du delte historien din med oss.

 

Klem