Sliter dere i forholdet pga barnløsheten?

[Gjest]

Jeg kjenner at det begynner å tære på forholdet----er ganske fortvilet nå!

 

Mange sier at de bare har blitt sterkere knyttet sammen......etter at de opplevde barnløshet. Vi føler det motsatt...... vi har det ikke noe gøy sammen lenger, livet har blitt et slit- handler bare om å holde ut liksom! Noen som forstår? Vi krangler hele tiden, og alt er liksom negativt. Vi har ikke hatt det kjemoeenkelt sammen før heller- men vi har da vært gift i over 3 år nå............men nå begynner det å bli vanskelig! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre:(

[Gjest]

Når folk sier at denne prosessen bare har gjørt forholdet sterkere, tenker jeg inni mitt hode at det er bare PISS!!!!!!

Det går ikke ann å stikke under en stol at dette faktisk er VELDIG tøft for ett forhold.

Selv tror jeg at det er viktig å brøve å pleie forholdet så godt som det går, mens en sliter som verst....

Har nok ikke sett hvor mye det har slitt og tært på vårt forhold, før nå...

Nå har vi endelig lykkes og skal i dag til Haugesund for å høre om det er hjertelyd.... Jeg ser nå hvor mye mer jeg setter pris på mannen min og ikke minst hvor høyt jeg faktisk elsker ham. Jeg må vel inrømme at vårt forhold har aldri vert så godt som det er nå, men jeg vil og påstå at vi setter mer pris på det meste faktisk etter å ha vert igjennom tøffe tider sammen!

 

Jeg må jo si at det er trist dersom dere ikke hadde det no særlig bra sammen før dere begynne med IVF.... Dere burde sette dere ned og snakke litt sammen for å se hva dere begge kan gjøre for å få forholdet bedre. Det er synd hvis dere skal gå igjennom dette bare for at dere har vert gift i 3 år...

 

Lykke til c",)

[Ophelia & Jr.]

"Når folk sier at denne prosessen bare har gjørt forholdet sterkere, tenker jeg inni mitt hode at det er bare PISS!!!!!!"

 

Kjenner at jeg blir litt provosert når jeg leser dette, #Sarah#! Og du kommer jo selv med en selvmotsigende uttalelse litt senere:

"Jeg ser nå hvor mye mer jeg setter pris på mannen min og ikke minst hvor høyt jeg faktisk elsker ham"

Nettopp! Hele prøverørsprosessen har fått meg til å åpne øynenen og virkelig tenke gjennom ting i livet.Og jeg har blant annet innsett hvor utrolig høyt jeg elsker min samboer. Vi har også blitt nødt til å åpne oss for hverandre og snakke sammen på en litt annen måte en før. Så for oss har dette helt klart gjort forholdet sterkere. Det er ikke det at vi ikke har tunge dager. Men vi takler det på en helt annen måte enn før. Så kom ikke her og si at det bare er PISS!!!

 

Men selvfølgelig er det ikke slik for alle. Jeg har full forståelse for at det kan gå andre veien også. Selv om det er ufattelig trist. Til deg, Bella, jeg kan ikke komme med noen gode råd, annet enn det åpenbare: Sett dere ned og snakk ordentlig om det dere går igjennom og hvordan dere føler det. Ønsker dere masse lykke til! Håper dere finner ut av dette!

[Gjest Bjørnen Collargol]

Jeg har også det samme rådet å komme med : PRAT sammen om alt og ingen ting. Og ikke gjennomfør IVF-forsøk dersom dere ikke er helt sikker på at det er dette dere virkelig vil sammen. Kommunikasjon er alfa og omega i en slik prosessen!

 

Det er et slit hele prosessen og det tærer på, men som regel kommer man styrket ut av det dersom man virkelig vil dette. Man må også være forberedt på at det blir mange tunge stunder både for kvinnen og mannen. Men da er det viktig at man kan prate samme og fortelle hvordan ting føles slik at den andre kanskje kan ta hensynt til at den andre synes det er ekstra ille en periode.

 

Håper dere får ordnet opp i forholdet.

 

Lykke til!

 

Klæm

[Lykkelig mor til tre]

Jeg må si at vi slet litt før vi ble gravide med icsi for ett par år siden. Ikke på en slik måte at vi ville bytte ut hverandre, ikke orket hverandre mer, ikke kranglet vi mer heller. Det vi som par slet mest med var at jeg ble deprimert, pluss at all sex ble timet til eggløsning osv. Dette var selvfølgelig ikke bra for oss seksuellt... elle rfølelsesmessig. Mannen min støttet meg i det aller aller meste..

 

Det var en tøff periode...

 

Jeg vi nå si at vi var, er og har alltid vært nært knyttet til hverandre. Men vi blir egentlig mer og mer glade i hverandre.. eller viser det på en dypere måte.. men det har noe med tiden å gjøre tror jeg..

 

Ønsker deg masse masse lykek til. Det kan være tøffe tak dette her. Ikke gi opp. Og som andre sier her inne.. snakke sammen. Veldig viktig!

[tigerlilja]

Skjønner det veldig godt, har vært der selv.

 

Vi har hatt problemer i forholdet i forbindelse med det at vi ikke har klart å bli gravide uten hjelp, og gjennom hele prøverørs- perioden, som jo er en følelsigmessig berg og dalbane uansett. Dette har gitt seg uttrykk i dårlig stemning, diskusjoner/krangling o.s.v.

 

Vi er veldig glade i hverandre og knyttet sammen, men dette gikk på grunnleggende forventninger til livet som (kanskje) ikke blir innfridd- det å skaffe egne barn(det er uheldigvis ingen garanti ved ivf). Her har man forskjellige forventninger og skuffelser deretter.

 

Vi hadde også etterhvert problemer med å snakke om det, da man bare kom til det samme nedslående resultatet hver gang.

 

Noe som hjalp for oss(tips), var å fokusere på ting vi begge hadde glede av - felles interesser. Se på film, reise o.s.v. Her er jo hvert par forskjellig...

 

For på denne måten få bedre livskvalitet, og leve mer i nuet. Helt til dere lykkes!

[Tinna*med nytt barn i juli!*]

Ja - vi sliter, men det er nok mest for at jeg vil forsøke igjen men min mann vil ikke mere. Pga det økonomiske i dette. Mange penger som så langt er rett ut av vinduet, for hans del. Det er jo skrekkelig dyrt og spesilet i det private hvor vi er nå. Han mener at vi burde ha lykkes på de 4 forsøkene vi har hatt til nå og han ser ikke noe lyst på å fortsette med dette usikre i det uendelige. Da vil han heller adoptere, da man vet at man får et barn. Det er ikke lett dette..

[Gjest]

Vi er veldig glad i hverandre og mannen min er utrolig snill og støttende. men jeg har bare blitt så deprimert i det siste........føler meg så pessimistisk plutselig- er jo egentlig evig optimist! Problemet vårt er bare det at vi får ikke kommet i gang med IVF, pga av at sædkvaliteten er lik 0. Vi har ventet i 2 år på barnet vi så sterkt ønsker oss.........og nå ser det ut som sjansene våre er så bittesmå!! Dette gjør meg så frustrert....og dette går utover mannen min.....huff jeg er bare såå utrolig lei meg for alt sammen. Ventinga tar knekken på meg.....og oss.

 

Vi har så lyst til å reise sammen...pleie forholdet...leve i nuet...men vi har jo ikke råd til det- vi må jo spare til prøverørsbehandling. I tilegg er vi jo begge i fast jobb....så det er ikke bare å resie....Jeg føler meg så rådløs- Sitter liksom fast........og det finnes ingen utvei=(

[Lisajenta]

Hei der Bella!

 

Jeg har selv vært gjennom 6 prøverørsforsøk og det har vært veldig tøft til tider. Det som fungerte bra for meg og min samboer var at vi la planer for når vi skulle ha et forsøk og hadde fullt fokus på det akkurat når det stod på. Ellers så var det bare å være gode mot hverandre i hverdagen - de små dagligdagse ting er så utrolig viktige. Det trenger ikke å være dyre reiser og eksotiske strender. En god middag alene eller med venner - få tankene over på det som skjer ellers i livet.

 

Snakk om hvor tøft det er - få frem begge sider.

 

Nå på det 6. forsøket lykktes vi og har termin 23 okt. Uansett hvor mange tårer vi har felt og hvor mange krangler vi har hatt så er det vært det. Vi er begge enige om at dette gjør vi igjen og planlegger nr 2 før vi har fått nr 1.

 

Lykke til og ikke gi opp:)

[*mary had a little lamb]

JA Bella, vi sliter. Sliter faktisk mer og mer nå som det nærmer seg virker det som. Vi har forsøkt å sette av tid sammen til å kose oss og bare være oss/nyte hverandre. Men dessverre så ender de gangene også med krangel, sure miner etc. Føler at vi ikke ler så mye sammen mer, alt er bare alvor, virker av og til som vi ikke trives i hverandres selskap så godt ølenger - at vi fungerer best når vi er sammen med andre etc. etc. VELDIg trist og såre3nde. Vi har vært sammen i snart 10 år, har vært gift i 4..... Men jeg føle veldigat hadde vi hatt et barn nå - så hadde vi hatt det veldig fint sammen. At det er disse litt over 25 mnd som har tært og tært på alt av krefter, humor og det som er romantisk og gøy. Det er jo ikke til å legge skjul påat sexen ikke blir så spennende når det blir så fokus på å få det til å klaffe. Til tross for at vi har vært veldig påpasselig p åå IKKE fokusere på EL (jeg har selvsagt til enhver tid vært klar over hvor jeg har væryt i sykklusen - men ikke lagt noe vekt på det ovenfor han). Allikevel føler jeg at det er en påminnelse til oss begge hver gang mensen kommer om at vi har mislykkes.... Ikke så lett å slappe av og ha det gøy når man tenker på baby, baby, baby. Folk blir gravide rundt oss i ett sett.... Og prøverørsdatoen nærmer seg....

[Gjest]

For det første så sier jeg at det er det jeg tenker inni meg og det jeg ikke fikk skrivet var når det ikke lykkes. Kom ikke her å si at alt er fryd og gammen dersom det ikke lykkes!!!!!

 

Som jeg også skriver, så LYKKES det faktisk oss å bli gravid, derfor kan jeg si at vi har det mye bedre!

[Gjest]

mary had a little lamb....akkurat sånn er det for oss også. det er virkelig ikke bare å lage en romantisk kveld., eller fokusere på andre ting- så enkelt er det bare ikke- når alt man greier å tenke på er hvordan i all verden vi skal få til å bli gravide......alt er så alvorlig og tungt om dagen. Men som du sier....så tror jeg også at hadde vi hatt et barn, så hadde vi hatt det fint sammen! Jeg tror at et barn kunne styrket forholdet- da hadde vi nok følt at alle tårer hadde vært verdt det og at vi kunne sette ekstra pris på å få kunne bli foreldre sammen! Å kunne se mannen min med vår baby i armene- vet jeg ville vekke opp følelsene mine for han igjen......og jeg tror vi kunne ledd sammen igjen og virkelig hatt det bra!

[Ludviginne - mamma!!]

Kjenner meg igjen i det meste her ja. Jeg har hatt kontroll på syklus, og etter hvert ble sex mer plikt enn nytelse. Og med kroppen full av hormoner nå, så er humøret på et bånnnivå. Det er vel egentlig bortimot et under at mannen min fremdeles holder ut med meg. Håper det der bedrer seg, vet at en stor årsak til dårlig forhold, er mitt elendige humør. Vi har snakket og snakket, og håper og tror begge at ting vil endre seg med en baby. Men det er kjempetøft ja, i tillegg til alt det andre lissom... Men jeg er jaggu spent på hva som skjer dersom forsøkene fremover går i vasken...