Han vil ikke ta noe ansvar!

[EtMirakel]

Nå har jeg prøvd og prøvd, men det er helt umulig med barnets far, sjokk var det jo når jeg ble gravid, men voksen nok er han til og tenke klart nå som det har gått en stund! jeg blir så lei meg også, han sier at han driter i hva jeg sier til ungen og han ikke er klar og aldri vil bli det, og selvom jeg sier at han nødvendigvis ikke må gjøre så mye eller ha ungen hos seg,men bare det og vise ungen at den har en far, la barnet kjenne han,hadde det vært så mye og be om på en måte? hva synes dere her inne? Jeg blir så frustrert og faktisk litt sint på han!

[mesana]

Det er ikke rart du er sinna på han , det har du all rett til.

Men det er jo ennå en stund til ungen kommer , kanskje han bare trenger

å fordøye dette med å bli far.

 

Det er IKKE mye å be om at han skal ta ansvar for sitt eget barn.

 

Dette er en situasjon dere BEGGE har havnet i, ikke du alene.

 

Men hvis han er så umoden og dum som han høres ut som, så har

nok barnet det bedre uten han... det ble jeg nødt til å innse....

[Gjest]

Gi han litt tid du så kommer det nok til å endre seg skal du se. Og hvis det ikke gjør det så har barnet det bedre enn han uansett Lykke til.

[Grorüd..]

Jeg er imotsetning til deg sammen med barnefar.. Men gud så lite han stiller opp! Greit nok at han er borte hver dag pga skole altså.. Drar kl 7 og kommer hjem kl 16.. Men når han har vært hjemme i halvannen time maks, da skal han på fotballtreninger, kjøre rundt på brødrene sine, hjelpe alle i fam. osv som spør om det... Han er så og si aldri her..

 

ikke nok med det da.. Jeg fødte 12 juni... det var dagen etter sommerferien startet. vannet gikk siste skole dag på morgenen, han dro på skolen mens moren min måtte dra på sykehus med meg (!!) .. Han fikk ikke overnattet på sykehuset fordi fam.rommene var fulle grunnet helt vilt med folk som fødte samme uke som meg., så han var ikke så mye på sykehuset heller, etter at snuppa var født... OG ikke nok med det... men han presterte å dra på fotballkamp 2 dagen:( da ble jeg sinnsykt skuffa.. Han har akkurat blitt pappa liksom, også mÅTTE han jo bevise en gang for alle hva som betyr mest for han...

 

Endelig kom vi hjem fra sykehuset... ante fred og ingen fare - trodde at han skulle tilbringe sommeren med sin nyfødte datter.. den gang ei.... Han jobbet HELE sommerferien.... han så snuppa når ho sov...... !! sånn er han... ALT går foran oss... tro det eller ei... skulle ønske jeg aldri kom til å skirve noe slikt om han men det er jo sant... enenste er når jeg sa til han at jeg følte meg som en alene mor , at jeg liksågodt kunne bo alene med snuppa (da ville jo egentlig lønnet seg og da men...juhu...) - først da innså han hva som "Gikk tapt" da.... han skjerpa seg ei uke..... og så var det på'an igjen.... dette er en mnd siden eller noe.... dust ass... men men!!

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Men snakka dere noe sammen om barn før du blei gravid? Er jo tydelig at du ønsket barn, men gjorde han det?

[ungogalene]

Jeg vet litt åssen du har det..

Barnefaren her forlot meg når jeg var 3måneder for ei anna jente...

Og nå har vi ingen kontakt lengre...

[M&K+Påsan <3]

Jeg er så " glad " det ikke bare er meg. Greit vi bor en time unna

hverandre på grunn av jobb. Når jeg er hos han, vil han heller skru.

Guttungen skal heller være hos besteforeldre enn med oss til

byen osv . Han gidder sjelden å leke, hender av og til.. Men han

er liksom ikke noe særlig. Jeg savner det å ha en stolt pappa.

Greit ungen er liten, men allikevel. Mens jeg var gravid hadde han

ei jente i 2mnd. De rota, men lå ikke sammen. Jeg ville prøve en

gang til, vil ikke være alene mor. Men det er så ufattelig tungt. Noe

han absolutt ikke skjønner ! Lyver, vrir seg unna sannheten osv ..

Jeg savner gamle tider. Selvom sønnen min er alt og det beste

som noen gang har hendt meg Vi SKAL klare dette <3

[Incinta - snart]

jeg er helt enig i at dette er en situasjon som man er to som havner oppi, men prøv å se det litt fra gutta sin side...

 

de blir far om de vil eller ikke, de har ikke noe valg! (sånn rent teoretisk sett) tenk om noen kom å sa til deg "ja, du blir mor om 8 mnd, og du må bare ta deg sammen og ta ansvar og følge med i graviditeten"

 

de har nok ikke samme følelsen når det gjelder graviditet, mange gutter, og menn , har nok et litt forvirret forhold til barnet i magen, de har jo ikke noe fysisk forhold til det!

 

men de fleste tar faktisk ansvar etterhvert, selvom det kanskje ikke skjer før barnet er født, da er det liksom der og de kan ha et forhold til det...og mange innser først da at de er blitt far.

 

 

ellers synes jeg dere er kjempetøffe som går igjennom dette alene, men gi faren til barnet tid...