Skal jeg være med og betale sfo?

[Anonym bruker]

Det har akkurat dukket opp et spørsmål som vil ha innvirkning på vår felles økonomi; min bonussønn går på sfo, og hittil er det samboeren min som har betalt. Nå samordner vi økonomien etter å ha tatt opp felles lån på felles bolig, og de faste, månedlige utgiftene må vi også få orden på. Skal jeg være med og betale sfo?

 

Det må også sies at hans ekskone har sluttet å betale bidrag, så fra NAV dukker det kun opp en latterlig hundrelapp hver måned for hans to barn som bor sammen med oss.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Vi har felles økonomi og betaler inn en viss sum hver måned inn på en felles regningskonto. Her betaler vi alt vi har av regninger. Men vi har 1 unntak: Han betaler inn 3000 ekstra fordi det går til barnebidrag. Vi har ca samme årslønn, så det betyr at jeg har 3000 ekstra å rutte med i måneden. Mange ganger går nok dette inn i matbudsjettet (jeg sitter ikke å teller kroner) men jeg bruker nok mye mer penger på meg selv enn han. Han har 2 å forsørge: jeg har foreløpig bare meg (snart har vi en til:-)

 

Vi har ikke hovedomsorgen for bonusbarnet så jeg vet ikke om det stiller seg anderledes hos dere, men hos oss er det iallefall slik at vi deler på alle utgifter som omhandler oss begge, og det nye barnet som er på vei. Utgifter knyttet til hans barn tar han seg av.

 

PS: men dere må da få mer penger fra NAV enn en hundrelapp??? det høres jo helt sykt ut. Hun er jo betalingspliktig selvom hun nekter å betale?

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Det stemmer at han kun får en hundrelapp fra NAV Innkreving siden hun har sluttet å betale bidrag. Jeg har spurt et par ganger om det virkelig er riktig at det skal være sånn, og ifølge ham er det visst det. Ja, det er jo helt sykt - ha-ha! - det er jo ikke til en dag med mat en gang for de to!

 

Vi har opprettet felles regningskonto, og da deler vi på alt. Bortsett fra at han ønsker å betale mer på husgjelda enn meg. Jeg gikk inn med et ganske stort innskudd, men det hadde ikke han mulighet til. På sikt ønsker vi jo å eie 50/50, og derfor betaler han mer. (Jeg er likevel sikret med min prosentvise andel.) Da vil jeg få det litt romsligere, og ønsker å sette av penger til fremtidige prosjekter for Minsten (termin i desember), men det skrubber samboeren min på, for da mener han at han skal gjøre det samme for alle tre. (Ekskona har ikke økonomi til å prioritere slik.) Men skal jeg da la være å spare til Minsten fordi de to andre ikke vil få samme gode?

 

Jeg føler heller ikke at jeg teller penger, og kjøper gjerne klær, sko og annet utstyr til bonusbarna. Men disse tingene lurer jeg altså litt på...

[DolphinGirl]

Selvsagt skal du ikke betale SFO for et barn som ikke er ditt. Det hadde jeg aldri gått med på. Vi har også felles økonomi, men det ville vært tåpelig om den utgiften skulle vært felles. Ungen er jo ikke felles. Det er jeg som kjøper klær til ungen, på den betingelsen at han betaler. Jeg betaler noen ganger klær for ungen, men det er IKKE slik det skal være. Uansett om han er her 50 % av tiden. Det skal IKKE gå utover våre fremtidige fellesbarn at mannen min har en sønn fra før. Hvis jeg ikke har råd til å spare penger til mine egne barn, så ville jeg ALDRI betalt hverken SFO eller noe annet for en unge som ikke er min.

[smillas]

Nei, du skal ikke betale SFO for hans barn, syns jeg. Dette er hans oppgave. Når det gjelder sparing til fellesbarn vs. sparing til hans første kull, så kan han ikke nekte deg og ditt barn dette. Han bør heller legge en strategi for hvordan HAN kan gjøre tilsvarende for sine første barn, helst i dialog med mor, men antageligvis for egen maskin. Du kan jo uansett spare dine penger så mye du selv ønsker, og gjøre hva du vil med dem i etterkant. Du trenger jo ikke nødvendigvis å gni det inn at dette nye barnet vil få mye bedre økonomiske rammer, da får han bare dårlig samvittighet siden hans oppgave er å sikre like betingelser for alle. Men sånn er det bare i nyfamilier, noen er mer ressurssterke enn andre. Her har han åpenbart valgt en mor til sine første barn som ikke er så nøye på hvordan barna hennes klarer seg. Det er noe han bør oppveie med egen innsats, framfor å senke dine ambisjoner i forhold til sparing for ditt nye barn.

[mamma til twins]

Når man har felles økonomi så er det jo vanskelig å skille ut bestemte kostnader. Hos oss så er selvsagt stefar med og betaler for SFO (han kjøper da også mat til stebarnet sitt).

 

Når man går fra å være enslig forsørger til å bli samboende med barn mister man jo alle økonomiske fordeler. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er meningen at den nye partneren også skal være med å betale for gildet. Noe annet synes jeg blir for dumt.

 

 

[Anonym bruker]

Ja Lubine...du synes nok det blir for dumt dersom steforeldrene ikke er med og betaler Gidet som du sier... for det er jo i ditt tilfelle du som "vinner" på det siden det ikke er du som er steforelderen.

 

Men det at dere alenemødre mister tilskudd dere får som single, betyr ikke at den nye partneren din skal fø (være med å betale klær, barnehage eller sfo) på ditt barn. Det betyr bare at nå når du har noen å dele utgiftene DINE med ( Da er det snakk om huseleie, strøm og bil), så skal du ikke behøve ekstra hjelp til det lenger.

 

 

[DolphinGirl]

Enig her. Selv om man har felles økonomi, går det fint an å ta ut den utgiften. Det er steforeldrene som taper penger uansett. Jeg kjøper selvsagt mat til alle sammen når jeg handler, men hvis jeg skulle betale SFO for en unge som ikke er min, hadde noe vært riv ruskende galt. Det er foreldrenes ansvar, akkurat som mine barn blir mitt ansvar. Jeg kan jo ikke komme da å spørre biomor om hun kan betale mine barns SFO siden jeg har brødfødd hennes unge i flere år. Jeg synes steforeldre ofte blir utnyttet, både økonomisk og når det gjelder barnevakt og ansvar.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig i at det er riv ruskende galt. Jeg er også enig i at en som stemor taper penger så det suser etter, fordi alt kommer ut av samme potten, og en lar ikke sin kjære sitte igjen med brød og vann fordi han har brukt alle pengene sine. Ikke lar en være å handle til stebarna heller. Men akkurat av den grunn kan en godt være med å betale halve sfo. 750,- per måned var det det hun sa. Må si jeg bruker mer på andre ting, ting som blir tatt som en selvfølge eller ting som ikke blir talt med, eller ting som bare forsvinner i det store sluket. Da får en null uttelling som en som bidrar, for tross alt de betaler jo alle utgifter til barnet selv. Stiller en opp og tar halvparten av den, så oppfordrer det til inkludering, mer enn å kjøpe mat. Sykt men slik er det.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle vil det dreie seg om en 1000-lapp hver måned. Ikke et så vanvittig beløp, men penger jeg gjerne kunne tenke meg å spare i stedet. F.eks. til Minsten i magen. Og det er vel mer snakk om prinsippet her enn beløpets størrelse. Det føles ikke helt riktig at det forventes at jeg er med og betaler sfo for et barn som ikke er mitt. Jeg handler mat, klær, bursdaggaver når de skal i selskap og når de trenger fritidsutstyr. Barna fortjener det beste - ingen tvil om det - men ett sted synes jeg grensa skal gå for hvor mye man skal bidra med som steforelder.

 

HI

[DolphinGirl]

1000 kr mnd er mange penger, uansett hvor mye man tjener. Det er overhodet ikke riktig at du skal bruke det på barn som ikke er dine. Selvsagt fortjener barn det beste - men hvis ikke foreldrene selv forsøker å bidra med det beste - burde de ikke blitt foreldre. SELVSAGT skal du heller spare disse pengene til den lille som er i magen. Herlighet jeg blir utrolig provosert hvis det forventes at steforeldre skal betale slikt!!! Det er GALT! Vi bidrar og bidrar og bidrar og ALDRI blir det nok!!!! Men bioforeldrene er det bare synd på hvis de ikke "har råd". Kan ikke mannen din betale for SFO, og så sparer du til det felles barnet, eller noe sånt? Selv om det også blir urettferdig egentlig. Nei, hvis du handler mat, klær, bursdagsgaver OG fritidsutstyr, gjør du allerede MER enn nok! Tenk på DIN lille baby, og la moren bekymre seg over sine egne barn.

[Anonym bruker]

He-he..... moren? Hun bekymrer seg svært lite, virker det som. Bidrag (1100) har hun sluttet å betale, og jeg kan ikke huske at hun har kjøpt klær eller andre ting til barna utenom bursdag. Men dama er grei, hun, og vi kommer godt overens. Tror det er viktig at barna ser at vi spiller på samme lag. Men når det gjelder mine egne penger.... så ønsker jeg virkelig å sikre Minsten økonomisk. Jeg skal ikke måtte ta hensyn til at samboer og hans ekskone ikke har samme mulighet overfor sine barn - synes jeg... Og når jeg er så heldig stilt at jeg har sjansen til å gjøre det sånn, så ville det jo være dumt ikke å benytte den.

 

HI

[Anonym bruker]

Som sagt er jeg helt enig i at det ikke er riktig å skulle måtte være med å betale sfo, eller andre ting. Men er bare så lei av å betale mange småting hele veien, som liksom aldri helt blir annerkjent som et skikkelig bidrag til fellesskapet, men som i totalen utgjør veldig veldig mye. Skulle heller ha sluppet unna med sfo, og kuttt ned på alle de andre små dryppene som blir til en stor stor elv av et pengesluk.

En annen ting om jeg forsto det riktig var at faren til den lille i magen ikke ville at du skulle spare opp litt til det barnet fordi mor til hans øvrige barn ikke sparer tilsvarende til dem. Det er jo direkte at du skal gjøre som dem, ha like lite som dem, og om du ordner deg bedre må du slutte med det, fordi det er dem som setter standarden. Det synest jeg er toppen av frekkhet. Noen bør jo kanskje fortelle han at du faktisk ikke burde betale verken mat, firtidsaktiviteter, bursdagspresanger, klær,leker eller sfo, men at han faktisk bør være i stand til å ta seg av barna sine selv, i samarbeid med mor til barna. Taperen blir jo alltid fellesbarna under slike regimer, for stebarna blir jo best mulig ivaretatt av begge sine foreldre.

[DolphinGirl]

Få han til å lese svarene våre, så kanskje han skjønner hvor urimelig han er.

[Anonym bruker]

Ja - ha-ha!! - det hadde faktisk vært en gullkantet avtale å slippe unna med å betale SFO! Men... eh.... disse tingene er litt sånn hårsåre å få ordnet opp i, føler jeg. Snakket med foreldrene mine om det i sta (bak ryggen på mannen min - hjelp!), og moren min (klok dame) foreslo at vi oppretter konto for alle tre barna slik at besteforeldre og familie kan sette inn penger på bursdager og ved andre anledninger. Ingen dum idé, for bonusbarna mine ønsker seg penger og er flinke til å spare til konkrete ting. Kan også gi en bedre balanse i forhold til at jeg ønsker å spare til Minsten (for det kommer jeg til å gjøre - på en eller annen måte), og både mannen min og jeg kan jo sette inn penger på disse kontoene etter evne og anledning. For øvrig er de i utgangspunktet helt enige i at jeg ikke skal være med og betale sfo, men foreslår at jeg likevel gjør det for å unngå et dette blir en unødvendig sår prinsippsak. Må tenke litt på det... det blir i så fall å svelge en kamel...

[Anonym bruker]

Ikke finn på å gjør det. Skal du kaste bort 1000 kroner, kan du like godt gjøre det til fordel for ditt eget barn. Sett i stedet 1000 lappen inn på ditt barns sparekonto... Så får han/hun 12000 kr i året fra deg.

 

Va velger du ? :

 

Kaste bort 1000 kr på andres barn hver mnd = 12 000 kr i året

 

ELLER

 

1000 kr på ditt eget barn pr mnd = 12 000 kr i året

 

 

Drit i hva mannen din sier. Du har kun plikt overfor dine egne barn. Og om du ønsker å spare til egne barn så må du da få lov til det. Hva han og eksen gjør til deres unger, blir deres sak.

 

Jeg og min mann har tre felles barn. Vi har dessverre ikke råd til å spare no særlig til de.

 

Men jeg vet at moren til stebarnet mitt sparer mye til henne. Jenta selv har fortalt oss at hun nå har over 50 000 kr på sparekontoen sin...Vi har blitt fortalt at moren sparer halve bidraget hun får fra min mann til datteren...( sier litt om hvor mye mer hun mottar, enn hun trenger, men det er jo en annen debatt)

 

Skulle vi da ha reagert kraftig på det???? På en måte er det jo da min mann som står for sparepengene.....og barna hans her ...søsknene hennes har ikke har ett rødt øre på sparekonto

 

Ingen som bryr seg når det går den veien...

[DolphinGirl]

Jeg skjønner ikke at du vil betale SFO for at det ikke skal bli en unødvendig sår prinsippsak som du sier. Her er et erkeeksempel på at stemor må ofre ofre ofre ALT for mye av seg selv uten å få noe igjen for det. Denne kamelen synes jeg er for stor å svelge; den ville faktisk vært totalt ufordøyelig for meg i alle fall. Tror du ikke at du kommer til å bli bitter av å ofre deg sånn? Jeg ville i alle fall blitt det. Jeg var allerede på god vei etter få år, så jeg var nødt til å sette grenser. Det hjalp og nå har vi det bra.

[Anonym bruker]

DolphinGirl, du har mange kloke svar. Jeg har lest flere av dine svar i andre debatter også. Jeg ser poenget ditt, og vet (generelt) at jeg fort kan havne i en situasjon hvor jeg lar være å sette en grense jeg burde sette. Ønsker selvfølgelig ikke å bli bitter, men synes dette er en vanskelig avveining til tross for mange gode råd, og helt klare signaler fra dere. Jeg må gruble litt på dette, tror jeg. Hvordan reagerte mannen din da du satte en grense? Så han logikken? Var han forståelsesfull? Jeg har en snill og forståelsesfull mann, men noen ganger er han litt for raskt ute med å konkludere på egne saker. Da blir jeg litt overrumplet, rett og slett. )

 

HI

[DolphinGirl]

Nei, HI, min mann reagerer ofte umodent og lite forståelsesfult faktisk. Det tok LANG tid før han forsto at jeg rett og slett ble utnyttet. Fortsatt nekter han nok å forstå det 100 % men han later som han forstår. Jeg måtte pakke kofferten og dra for jeg ble så lei. DA skjønte han i alle fall at jeg mente alvor. DA skjønte han at grensen var nådd. Han ble rett og slett redd for å miste meg. Før jeg pakket og dro, reagerte han IKKE pent på at jeg stilte krav. Men det var enklere for meg siden vi ikke har egne barn enda. Er man gravid, eller har egne barn, er det nok ikke like lett å bare dra. Han er nok, som du sier din mann er, raskt ute med å konkludere i egne saker. Men hvis mannen din er snill og forståelsesfull, er du jo langt på vei Min prosess var laaaaaaaaaaaaaang, og enda dukker det jo selvsagt opp ting jeg blir gal av. Men han modnes etter hvert, og fremskritt er jo det vi er ute etter;) Jeg tror i alle fall at grensene i stor grad bør settes før fellesbarna kommer, ellers tror jeg (i alle fall i MITT tilfelle, behøver jo ikke gjelde deg) at jeg vil føle meg fanget. Men du bør jo gruble på det, ja, og prøve å prate med mannen din flere ganger for å se om dere blir enige om noe, og om budskapet når gjennom. I mitt tilfelle må jeg forklare ting til mannen min flere ganger før han kanskje innrømmer at jeg har rett Det skal ikke være enkelt altså! Lykke til uansett!

[Anonym bruker]

Hi-hi! Du er gullgod! Tusen takk for råd og forståelse - jeg ser hva du mener, og kommer til å ha det i bakhodet når jeg snakker med ham neste gang. Apropos fanget: Før vi kjøpte hus sammen syntes jeg det var veldig slitsomt å bo i "en annens hjem". DA følte jeg meg fanget, og savnet leiligheten min noe skrekkelig. Det er så mye, mye bedre å eie noe sammen og bygge sammen - også i forhold til hvem jeg er for barna. Før var jeg liksom hun som flyttet inn på de tre sin eiendom. Nå er balansen god, og jeg er bonusmamma på godt og vondt. Jeg tror du har helt rett i at grensene bør settes før fellesbarna kommer. Lykke til, du også!

 

HI

[mamma til twins]

Vinner?! Det er jo ikke snakk om å vinne noe som helst. Det er snakk om å fungere som en familie, også økonomisk. Det er ikke snakk om mine og dine barn, det er våre barn. Og betaler jeg hele SFO'en, så betyr det bare at mannen min må betale mer i mat fordi han sitter igjen med mer enn meg.

 

Så hvem som faktisk betaler faktuaren spiller egentlig ingen rolle.