Gå til innhold

Er jeg unormal som ikke tenker tanken på å bli sykemeldt fra jobb??


Anbefalte innlegg

 

 

Jeg synes det er så mange som skriver at de er så slitne, derfor må man sykemelde seg fra jobb. Jeg var sliten og trøtt de første 3 mnd++, ikke kastet opp (da skjønner jeg at man er sykemeldt)

men er bedre nå, det spørs jo hvilken jobb men har, om det er mye fysisk arb mm. Men jeg føler nesten at det å være gravid er en sykdom når jeg leser noen av innleggene, det er det jo ikke, det er en gave man må ta vare på, ikke bare klage...Jeg trives utrolig godt i jobben jeg har, det har vel kanskje noe med trivsel å gjøre også... jeg bare lurer... Gruer meg til å være borte 1år fra mine kolleger... kommer vel til å stikke innom jobben en del under permisjonen ... er jeg unormal????

Fortsetter under...

Hei!

 

Nei du er absolutt ikke unormal. Du er helt normal og frisk, men jeg tror mange har ulike plager under svangerskapet og at for noen kan det kjennes som om kroppen har gått i streik og at jobbing blir veldig tøfft.

 

Dersom jeg ikke hadde kastet opp hver dag, hadde jeg gått på jobb. Jeg har vært sykemledt i 5 uker nå og jeg savner jobben så utrolig masse!!!! Jeg ringer jobben innimellom og skulle helst gått på jobb hver dag. Når dette tullet slutter håper jeg på å jobbe 100% helt til permisjonen starter.

 

Nyt det så lenge formen er på topp! Det er helt sikkert flertallet som har det bra, og kanskje vi som har det mindre bra synes det er greit å dele våre sorger her inne?

 

 

Hei til deg som ikke tenker tanken på å bli sykemeldt fra jobben.

 

Jeg er i full jobb som pedagogisk leder i barnehage...er i uke 15 nå.

Hjemme har jeg 2 barn på 3 og 5 år som gjerne vil ha mors oppmerksomhet som før jeg ble gravid og jeg kan love deg at det kjennes på kroppen når småtrollene er i seng halv 8. Da flater jeg ut på sofan og husarbeid får være husarbeid til helgene...

 

Så har du en krevende jobb og barn hjemme synes ikke jeg det er noe rart om folk velger å sykmelde seg..selv om ikke jeg har gjort det selv...

Tror ikke det har noe med trivsel på jobben heller jeg, jeg stortrives på jobb men vurderer nå når jeg skal til jordmor for første gang å høre på 50% sykemelding for å ha overskudd til ungene når jeg kommer hjem.Har jobbet 100% hele svangerskapet i begge de to forrige, men nå kjenner jeg at jeg må legge inn årene,selv om det ikke er det jeg vil. Har og hatt en ganske mange småblødninger hittill og tror jeg skal ta vare på kroppen og helsa mi i dette svangerskapet som nok blir det siste.

 

Tror nok det er flere på jobb enn vikan lese ut i fra denne siden:)

 

Kos deg på jobben din, det skal i hverfall jeg gjøre så lenge jeg kan det.

Jeg er en av disse som er 50% sykemeldt, mest sannsynlig 100% sykemeldt fra mandag av.. Er jo ikke noe jeg har lyst til. Jeg vil jobbe... stortrives på jobb=)

Men har en fysisk krevende jobb som også innebærer mye bilkjøring.. Har bekkenløsning og derfor store problemer med å kjøre bil, så de 20 milene jeg må kjøre for dagen blir tunge. I tillegg er jeg så trøtt att jeg sover 2-3 ganger for dagen.. kommer meg igjennom arbeidsdagene men fungerer da ikke i det hele når jeg kommer hjem.. har en jente som trenger meg når jeg kommer hjem.

Skulle ønske jeg ble mindre sliten og trøtt etter de 3 første månedene av svangerskapet, men her har det bare blitt værre, er 15+6 i dag.

Dessverre klarer ikke alle å være superwomen når de er gravide, på den måten var første svangerskap mye lettere, da hadde jeg bare meg selv å ta hensyn til...

 

Jeg har en på 3,5 år, så jeg kjenner det på kroppen at den trenger hvile når han er i seng, også har vi skaffet oss vaskehjelp.....det kan anbefales!!! Det er verdt pengene. Jeg har vært veldig heldig med formen både i første svangerskap og det virker som det går bra denne gang også. Er 17+1 nå.

 

Takk for fine svar =0)

Du skal bare være glad for at du er frisk og opplagt! I mitt første svangerskap var jeg supersprek, var masse på turer i helgene og ledet et stort prosjekt på jobben som faktisk førte til en god del overtid. Lå stort sett på sofaen hjemme, da, husarbeid var overhodet ikke viktig.

 

Denne gangen reagerer kroppen helt annerledes. I tillegg til at jeg har en fra før og ikke kan slenge meg på sofaen etter arbeidstid. Kroppen min fikser rett og slett ikke å holde det gående fra seks om morgenen til sju om kvelden uten en skikkelig hvil. Så det har jeg nå fått gradert sykemelding for å få tid til.

 

Da vi planla å prøve på nummer to var det ikke i mine tanker at jeg ville få redusert kapasitet FØR babyen kom! Det var veldig overraskende og føltes faktisk som et nederlag. Jeg hadde masse planer for sommeren og høsten som jeg bare har måttet glemme.... Men finner stor trøst i disse sidene som jo viser at det er veldig stor forskjell på svangerskap.

 

Jeg har en jobb jeg trives godt i og som heller ikke er spesielt fysisk krevende, så det har ikke noe med det å gjøre for meg. Tvert i mot er det viktig å bli så lenge som mulig, selv om det er redusert, for å kunne legge mest mulig til rette for vikar og at jeg selv skal tilbake etter 9 måneder.

Annonse

Hei! Jeg har heller ikke tenkt tanken om å sykmelde meg. Har tenkt til å jobbe 100% til 3 uker før termin.:) MEN jeg vet også at det er dessverre ikke noe man kan bestemme selv.. Jeg er i helt fin form nå (14+2). Men har snakket med flere som hadde det like bra som meg, men som dessverre gikk på en smell etterhvert.. Så garanti for at man klarer å jobbe 100% har man ikke. Men en positiv innstilling skader ikke!:)

Lykke til videre!:)

hei,jeg blir både glad å lese din innlegg,at du klare det fint,og litt trist,at du sklønner ikke de andres situasjon og dømmer dem,som klagende.jeg selv jobber i barnehage med masse fysiske aktiviteter i løpet av dagen.og selv om jeg var ikke sykemeldt,kan jeg si at det var utrolig tøft-og det er ingenting å skamme seg over for å si dette høyt.jeg prøvde å vare super kvinne på jobben,men jeg ser nå,etter jeg har snakket med lege også,at det kunne vært mindre stessende og slitsom unødvendig.jeg ser at de andre "friske" på jobben klager når det er masse å gjøre,så hvorfor må det være så flaut for oss gravide?ellers kan jeg si at jrg trives i jobben,og jeg vil ikke være borte,og plannen er å jobbe helt til normal permisjon,men som du sier-å være gravid er en gave,og jeg vil gjerne ta vare på den uten dårlig samvitighet:o)

Jeg jobber i barnehage, og har tenkt tanken på sykemelding pga div småplager. Altså tenkt "ikke pokker" tanken. Nå skal det sies at jobben min ikke er så veldig fysisk utmattende da jeg har flotte kolleger som gjør det tyngste, og i tillegg har jeg ingen barn hjemme, så det er ingen det går utover sånn sett, men jeg skjønner godt de som blir sykemeldt. Kjenner ryggen min godt etter noen timer på jobb, og hadde aldri klart det uten kollegene mine! Supre mennesker!! I tillegg blir det fort en time eller to på sofaen etter jobb... Enig i at graviditet ikke er en sykdom, men det er derimot bekkenløsning og dårlig rygg. Utmattelse gjør enn fort syk også.

Skjønner nesten ikke helt poenget med innlegget ditt her jeg...hva er det du egentlig lurer på? Om du er unormalt flink fordi DU ikke VIL sykemelde deg? For det er vel egentlig det du prøver å si, folk er klagete, sytete og velger selv å sykemelde seg fordi de nå ser muligheten til det?? Hva med legene da? Har de ikke noe de skulle sagt??

 

Jeg går selv gravid med tvillinger, er så trøtt at jeg ser dobbelt til tider, og med en 2 åring hjemme så krever det sitt, men jeg også jobber 100%. Har vært kvalm og løpt på toalettet noen uker også - men jeg har klart det. Tenker likevel ikke at folk "klager" fordi de er sykemeldte - jeg selv ble sykemeldt veldig tidlig forrige svangerskap, men denne gangen har jeg ikke følt at jeg har trengt det.

 

Kjenner jeg blir så provosert av folk som føler seg "bedre" fordi de ikke trenger en sykemelding - fint for deg, det er vi alle glade for!!

 

Jeg tror kanskje mange har en litt lav terskel for sykemelding når de går gravide -det er jo helt normalt å være kvalm og trøtt!

Og jeg tror ikke trådstarter ønsker ros fordi hun er flink som ikke har behov for sykemelding -for min del synes jeg det er et spørsmål om vi er blitt litt for pysete. Vi tåler mye mindre enn for eksempel våre egene mødre. Det var faktisk en artikkel i lokalavisen vår igår, fordi gravide i stadig større grad blir sykemeldt tidlig på grunn av helt vanlige svangerskapsplager. Årsaken til dette er selvfølgelig også fordi legenes terskel for å sykemelde også har blitt lavere -for det er det mange som glemmer; at det faktisk er legen som sykemelder. Ikke du selv. Og vil du ha sykemelding, når det i teorien ikke er behov for det, må du kanskje smøre litt tykt på om hvor ille du har det. Det virker av og til som om enkelte tror graviditet er en sykdom.

 

Jeg har full forståelse for at annengangs/flergangs-gravide kanskje trenger en gradert sykemelding tidlig når kvalmen og tretthetene er på sitt verste og barna krever sitt. Det er på ingen måte noe skam å måtte kaste inn håndkle.

 

Selv hadde jeg håp om et friskt og aktivt svangerskap, men ble sykemeldt i en uke i uke 11 pga kraftige smerter i ryggen og bena. Å gå hjemme utgjorde ingen merkbar forskjell (bortsett fra at jeg selvfølgelig følte meg bedre fordi jeg fikk masse hvile), så jeg er tilbake i jobb igjen. Ryggplagene viser seg å være veldig tidlig bekkenløsningsproblematikk (bare 14uker på vei), så jeg har nå fått henvisning til fysioterapi. Jeg håper trening kan være tingen for meg, fordi jeg vet at det vil gi meg både en psykisk og fysisk fordel i hele svangerskapet, slik at jeg også slipper sykemelding videre utover i svangerskapet.

 

Min mor på sin side oppdro meg til å presse meg selv litt, og det er jeg egentlig glad for, for det skal mye til før jeg blir hjemme fra jobb.

Det er ikke dermed sagt at jeg er "bedre" enn noen andre. Jeg har bare fått en ballast med meg hjemmefra som gjør at jeg prøver hardere.

 

Jeg er helt enig i at det nok er en del som har lav terskel for å bli sykemeldt i svangerskapet, men er ikke helt sikker på om det er en veldig negativ sak. Det er selvfølgelig ingen grunn til å sykemelde seg om man synes at livet funker fint og at man får den hvilen man trenger. Men om man sliter, og terskelen der er forskjellig fra person til person, så må man kanskje spørre seg hvem som egentlig tjener på at man stadig presser seg litt lenger. Svangerskapsplager er - som de fleste "kvinneplager" - diffuse og vanskelige å måle. Derfor er det knyttet mye skam rundt det å innrømme at man ikke klarer det som forrige generasjons mødre "klarte" (Jeg er utrolig uenig i sammenlikningen, forholdene er svært annerledes i dag. Men skjønner jo poenget).

 

Jeg er ingen tilhenger av full sykemelding i månedsvis. Jeg jobber med personal, og ser at det kan være veldig ødeleggende for psyken og motivasjonen for arbeidet - uansett hva grunnen til sykemeldingen er. Derimot er jeg tilhenger av graderte sykemeldinger når folk sliter, det gjør at man er på jobb og opplever at man mestrer det, samtidig som man får rom for å bli frisk - eller i vårt tilfelle å ta vare på seg selv og babyen. Da får også arbeidsgiver mulighet til å få inn en vikar, fremfor at den det gjelder kanskje ikke får gjort jobben sin fordi den jo har en reell redusert kapasitet.

 

Ingen har godt av å legge seg på sofaen og bli der. Men å få tid og overskudd til å hvile og trene kan være en god ting når livet virker helt umulig å få til å gå opp. Det som er sikkert er at livet blir mer slitsomt enn noensinne tidligere når babyen kommer, og da er det en stor fordel om man ikke allerede er utslitt!

Annonse

Til den som skriver at mødrene våre klarte det... Jeg hadde også en mor som "klarte" det, men du må tenke på at det ikke var samme krav til at en måtta ha to inntekter... En god del av kvinnene i generasjonen over oss var hjemmeværende i en god del år... I dag har en jobb,graviditet,barn,hus og mann osv å ta vare på... Jeg er heller ikka fan av at noen utnytter seg av sykemelling for at en har lyst til å gå hjemme under svangerskapet, men vi må tenke på at det faktisk er en god del som behøver å sykemelle seg, slik at de kan fortsette å ha en yrkeskarriere etter at svangerskapet er over...

Vi snakker vel ikke akkurat om mødre på 50-tallet her.. Jeg er født i 1980, og hadde en fulltidsjobbende mor og far som akkurat hadde bygd hus og som slet med akkurat de samme problemene med stram økonomi (og dermed krav til to inntekter), og tidsklemmer som normale folk gjør i dag. Vi har da ikke mer jobb, graviditet, barn (-og ærlig talt må du ta deg av mannen din??) å ta oss av enn mødre våre.

Eneste forskjellen jeg ser er at mannen min er langt mer tilstedeværende enn det pappa noen sinne var, for er det noe som har forandret seg så er det kravet der.

 

Og jeg mente ikke at folk ikke skal sykemelde seg, har du en fysisk krevende jobb og det er medisinske årsaker som tilsier at du ikke skal jobbe fult, så er det da ikke noen ting i veien med sykemelding! Selv om jeg håper at jeg skal kunne jobbe fult frem til permisjon, kjenner og vet jeg også at kroppen min har begrensninger -og med tidlig bekkenløsningsproblematikk er jeg redd jeg kommer til å bli gradert sykemeldt etterhvert. Men som jeg også sa, det er ingen skam å kaste inn håndkle når ting ikke går. Samtidig vet jeg at den dagen jeg må kaste inn håndkle har jeg prøvd så lenge det er mulig -og det er det faktisk mange som ikke kan si de har gjort.

 

 

 

 

"Våre mødre" er en veldig glatt generalisering. Mange mødre på den tiden jobbet deltid eller ikke noe, (særlig etter første fødsel), og de fleste hadde både mødre og svigermødre som var hjemmeværende og kanskje kunne hjelpe til. Men det er helt klart at noen også hadde det beintøft og måtte jobbe til termin og hadde tre måneders permisjon. Det er jo nettopp derfor at vi har bedre velferdsgoder i dag, fordi det ikke var godt nok for mor og barn!

 

Ser du statistisk på det, så var det få kvinner som var i full jobb både før og etter alle fødsler. Det er jo mye vanligere i dag. I tillegg har arbeidslivet utviklet seg, slik at de fleste steder er arbeidspresset et helt annet enn i 1980 (Det sier også mine kolleger som har jobbet så lenge). Så sammenlikningen holder absolutt ikke mål.

 

Uansett synes jeg det er kjempesynd at du ikke kan forstå at kroppen reagerer forskjellig fra person til person når man er gravid. At du kan dømme andre for ikke å ha prøvd så lenge det er mulig er rimelig lite tolerant.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...