Hvordan opplever dere fødselsdepresjonen??

[Anonym bruker]

Jeg mener hvilken hverdag er det for en som har fødselsdepresjon. Jeg sliter veldig i hverdagen, men det er mitt første barn og det er vanskelig å vite forskjell på "bare" sliten og utbrent som de fleste er, eller er dette noe mer?

 

Å tilslutt: blir en "kurert" for fødseldepresjon. Må en ta antidep og psyk timer for å bli bra igjen eller kan det gå over av seg selv.

 

Håper det er noen innom her på dette forumet og kan gi meg noen svar.

 

Ønsker å være anonym nå.

[Anonym bruker]

Alt har vært så slitsomt! Har liksom aldri fått den store gledefølelsen over barnet, for alt er hele tiden så slitsomt. Har aldri tid til å slappe av og nyte det som har skjedd. Skulle ønske noen ganger at jeg kunne stoppe tiden, og ta en pause.... Også har jeg vært veldig usikker på alt hele tiden. Grudde meg til å reise fra sykehuset, grudde meg til å trille barnet ute, til å reise på besøk, til å være alene med han, til å begynne med mat, til å ta tempen, til å sette stikkpille....og tusen andre småting.... Da jeg var mest depremert var det å skifte bleie et skikkelig ork... Gråt mye, var irritabel, og ble veldig usosial.

Etter 1 år er jeg bedre, men ikke helt på topp akkurat. Går til psykolog og tar medisiner. Er fortsatt sykemeldt og kommer nok til å være det en stund framover. Nå har jeg en del småproblemer fra før, som jeg aldri har tatt tak i. Så det er nok mye som har bygd seg opp, og kommet fram nå. Vil tro at om man får fødselsdepresjon uten å ha slitt så veldig tidligere, så vil det gå raskere over. Også hjelper det sikkert veldig hvis man er en åpen person, med venner og familie som stiller opp og forstår!

Bra at du spør! Hvis du er i tvil, så anbefaler jeg deg å prate med jordmor/lege/helsestasjon. Noen ganger kan det jo hjelpe å bare få pratet litt om det som er vanskelig : )

[Anonym bruker]

Hei! Jeg hadde en moderat fødselsdepresjon etter forrige fødsel. Fødselen var ikke en spes fin opplevelse, varte lenge og jeg var veldig sliten etterpå. Sleit med amminga og hadde mye vondter i kroppen. To uker etter fødselen var jeg langt nede. Hadde gått gradvis nedover uten at jeg egentlig forstod hva som skjedde. Fikk ikke sove, hadde ikke matlyst og klarte ikke konsentrere meg om noe. Var lei meg, gråt mye og følte meg totalt mislykket. Morsinstinktet var sterkt, men altoppslukende,den gode morsfølelsen uteble... Etter litt over en uke kjente jeg at det ble litt lettere. Hadde nok noe med at jeg opplevde at babyen ikke ga meg så store begrensninger. Amming på kafe var et stort steg for meg... Følte at jeg var meg selv igjen ca to mnd etter fødselen. Oppsøkte ikke lege, men har diskutert en del med legen min i dette svangerskapet og har allerede avtalt en time sånn et par uker etter fødslen i tilfelle jeg får en depresjon denne gangen også.