Gå til innhold

Snytt for fødsel?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jeg fikk hastesnitt ganske tidlig i fødselen pga veslas hjerterytme og at ho bæsja i fostervannnet....

 

Og ja jeg føler meg snytt for den oplevelsen det må være å føde selv, og få baby`n lagt opp på magen! Men men! Er glad det gikk bra jeg!:)

Hadde hasteks og der og da var jeg glad for det, for fødselen var helt jævlig. Men i ettertid slet jeg en del med det at jeg ikke fikk henne opp på brystet med en gang, at jeg måtte vente halvannen time for å se henne. Jeg kunne se fødsler på tv og gråte fordi jeg ikke fikk oppleve det på den måten. Men nå halvannet år etter er jeg bare glad for at alt gikk bra, og jeg skal ha ks neste gang også-men da er jeg forberedt:-)

4 døgn fra igangsettelse, og 14 timer etter at vannet ble tatt, ble det bestemt keisersnitt hos meg. Følte det som en stor lettelse der og da, men det er klart at jeg innimellom tenker at jeg har gått glipp av noe.

Høres kanskje litt rart ut, men det som er sårest er at jeg ikke fikk den "velkommen med ny baby-følelsen oppe på barsel. Mannen min var den som trillet tvillingene opp og hadde de første timene med dem. Jeg kom først etter 4-5 timer på recovery.

Så at andre nybakte mødre (og fedre) fikk bært inn frokost/lunsj/middagsbrett med flagg og champagneglass (med eplejuice ;) ). Det fikk aldri vi. Det ble liksom ikke gjort stas på _oss_ på den måten, selv om tvillingene fikk mye oppmerksomhet.

 

 

Jeg slet veldig med den følelsen en god tid etter fødsel.. Hadde hastesnitt. Fikk se gutten min ca 5 t etter, han måtte tilbringe 1 døgn på 3d avdeling for babyer med startvansker, Så fikk han ikke opp til meg før 1.5 døgn etter. Slet med at morsfølelsen ikke kom. Gråt i mange uker, var helt vrak. Angrer på at jeg ikke takket ja til hjelp på sykehuset.. (jeg ville bare hjem) Men fikk veldig godhjelp av helsestasjonen og jordmoren min.. Nå 6mnd etter er det bedre, men tenker fortsatt på at jeg gikk glipp av de første timene til babyen min.. iom at jeg hadde full åpning etter noen og 30 t med rier.

Annonse

Jeg hadde hastesnitt da jenta mi ble født. Syntes det var veldig trist at fødselen skulle ende slik. Husker at jeg gråt og var skuffet i mange uker etter fødselen. Var mest skuffet over at jeg ikke fikk henne opp til brystet med en gang, fikk bare se henne så vidt før hun ble tatt med ut for undersøkelse. Jeg møtte henne på barselavdelingen fire timer etter snittet. Jeg var helt utslitt og fryktelig lei meg. Orket ikke å snakke om det hadde skjedd, fordi jeg var redd for å begynne å gråte - trodde ikke jeg ville klart å stoppe igjen. Var så godt å komme hjem og slippe tårene løs.

Da andremann ble født hadde jeg planlagt snitt. Alle rundt meg gjorde alt de kunne for å gi meg en fantastisk fødselsopplevelse - og det lyktes de med. Alt foregikk rolig og trygt. Jeg fikk ha lillegutt på brystet etter en kort undersøkelse og stell. Der lå han hele tiden mens jeg ble sydd. Han og faren kom til meg på post -operativ med en gang jeg ble trillet inn der. Gutten tok puppen med en gang og vi koste oss alle tre.

I lys av ks nr to føles det forsatt trist å tenke på den første fødselen, skulle så gjerne hatt den samme starten med min første unge også.

 

Jeg hadde katastrofesnitt med narkose. Jeg synes det aller tristeste er at verken jeg eller pappan fikk med seg de første minuttene av babyens liv. Har kommet over det verste nå, men kommer alltid til å ha en sår følelse for fødselen.

Nei, føler meg ikke snytt!! Hadde også seteleie.

Men jeg valgte å se det positive i KS, at det var mye tryggere med KS enn setefødsel for babyen, og at pappan fikk sitte og kose med babyen første timen var jo supert for han og baby!!

Tror det har alt med innstillinga å gjøre. Jeg synes ihvertfall KS var en super fødsel!!

  • 4 uker senere...

Føler meg heller ikke snytt for noen ting. Endte med ks etter 40 timer med rier og bare 6 cm åpning. Følte at det var den beste løsningen for oss der og da. MEN, jeg hadde tenkt en del på forhånd at det var viktig å ikke se for seg at slik og slik ville en fødsel bli, fordi man vet jo aldri hvordan det ender. Hadde ikke sett for meg at dette øyeblikket skulle være det største og viktigste: det viktigste da var at vi fikk ut en frisk gutt, og at avgjørelsen ble tatt mens vi ennå hadde noen krefter igjen, og situasjonen ikke var dramatisk. Synes keisersnittet ble en fin opplevelse- og veldig spesiell for pappa'n som fikk de første minuttene sammen med den lille prinsen vår.

  • 4 uker senere...

Det er litt oppskrytt det der med babyen opp på magen og den første tiden dens og alt.. Jeg fødte vaginalt, fikk han opp på magen, men ønsket bare at de skulle ta ham bort. Etter en hellvettes fødsel ønsket jeg ikke å se på ham engang. Hver gang jeg måtte se på ham kjente jeg hvor j.. vondt det hadde vært. Som om smerten kom tilbake. Slet masse med dårlig samvittighet, og har det enda ikke helt bra med dette.

Tror jeg hadde kommet bedre igang med KS, er egentlig litt misunnelig på dere..

 

Tipper dere klarer å gå på do også? Jeg plages fortsatt, 7mnd etterpå.

 

Snytt for fødsel?

Nei, slettes ikke.......

 

Eneste jeg føler er takknemmelighet for at babyen overlevde..

 

Hva fa1 spiller det for noen rolle hvilken vei en baby kommer ut???

 

Forskjellen er at ved såkalt urettferdig påstått normal fødsel får vi jenter vondt på forhånd, og ved ks får vi vondt etterpå...

 

Personlig synes jeg at de som "syter" over tapt vaginal fødsel fordi ting av forskjellige årsaker utviklet seg slik at det ble behov for ks burde søke profesjonell (helse)hjelp for å få fagkyndig hjelp for sine problemer.....

Enig:)

 

Og, just for the record, det vonde med en vaginal fødsel er ikke over med det samme ungen er ute... Varer i ukesvis. Og i måneder.. Er fortsatt ikke så bra i klitoris at det ikke er ubehagelig o komme borti. 7mnd etterpå..

Hadde glatt byttet i et arr på magen og det slikt medfølger. Men, hva visste vel jeg på forhånd? Trodde jo kroppen min var "skapt" til dette..:)

Annonse

Absolutt ikke! Har en helt for j... vaginal fødsel bak meg, da fikk jeg ikke se barnet på mange timer. Nå sist, med planlagt snitt, fikk jeg ham til meg med en gang. Etter en stund tok de ham ut noen minutter, deretter fikk jeg ha ham hos meg så lenge jeg ville...

 

Tenk heller på det slik, det e ringen garanti for at du får ham opp på brystet etter en "vanlig" fødsel heller...

Hva med å vinkle det anderledes, at det ikke er snakk om ENTEN det som du har erfart ELLER et lykkelig øyeblikk med babyen på magen der all smerte er glemt...

 

UANSETT hvilken vei babyen kommer ut, så er det ingen garanti for at man får det der øyeblikket etterpå.

 

En fødsel er en fødsel, uansett hvilken vei barnet kommer ut. Har prøvd begge deler, og vaginal fødsel er i høy grad oppskrytt.

Ja, jeg følte meg snytt og slet med dette lenge. Gråt hver gang venninner av meg fødte normalt....

 

Jeg har nå (heldigvis) opplevd begge deler og min erfaring er at den vaginale fødselen var den beste! Utrolig godt å få barnet opp på brystet og ja, all min smerte forsvant når ungen var ute. Men det at jeg verdsatte dette så høyt skyldes kanskje at jeg hadde ks første gang.

  • 3 måneder senere...

Sikkert ikke rart om du fikk vondt, for når ungen er der, så skjer det jo saker i hodet. Melka renner jo senere når man høre ungen gråte. så etterriene, sammentrekningene, som kan være svært smertefulle de også, kom nok sterkere med ungen der så tett på....og slitenn, ja har hørt flere si de bare vil sove, spise, være i fred...kjære vene, ungen har en opplagt far!

Tenkte ikke slik at jeg ble snytt, fo jeg fikk keisensnitt jeg. Og da viste jeg jo hva jeg valgte. Og valgt bort. Dessuten fikke barne våre en kjempefin start med far. Og han fikk mange gode råd og mye mer veiledning enn jeg hadde fått. De svarmet rundt han som gjorde alt de første døgnene...

 

Men da venninna mi fikk beskjed om at i morgen skal vi ta keisersnitt på deg...ja, da hadde ingentid til å fortelle. Jeg gjorde jo så klart det. og hun syntes at det hele hadde gått fint, fordi hun viste. tenker derfor at jormødre bør også ta med i sin veiledning at ved keisersnitt kan det og det skje, og ved nvanlig fødsel kan også det og det skje. Det er ikke uvanlig at det kan bli litt dramatikk, ikke bach og romantisk opplevelse.

 

Er man litt forberedt så er ikke gapet så stort og heller ikke skuffelsen så enorm. Men jeg som har valgt bort, og derfor ikke er skuffet eller savner, lurer litt på hva dere tenker. Tror dere barnet har tatt skade av dette? Er det synd på barnet? Og morsfølelsen trenger slett ikke komme til å begynne med for de som har født vaginalt heller, selv om de har KJENT det til de grader at dette er en unge som skal ut av DEM.

Jeg hadde planlagt ks, som jeg selv valgte og jeg føler meg absolutt ikke snytt.... MEN, det jeg derimot satt igjen med var en rar følelse..... like etter hun var født og jeg så på henne ligge der i senga si tenkte jeg: Hvor kommer den ungen fra?! hehe... en veldig rar følelse som er vanskelig å forklare, men jeg følte vel at det var et "ledd" i hele prosessen som ble "borte"......på en måte! det er sikkert mangelen på en fødsel som ga meg den følelsen... og den satt i ganske lenge også. Kan god forstå at de kvinnene som ikke vil ha ks eller endte opp med ks føler seg snytt for opplevelsen av det å føde sitt barn!

Jeg gledet meg veldig til å føde og følte meg "snytt" for fødsel da jeg etter flere dager med rier, drypp etc. aldri fikk mer enn 6 cm åpning og endte da med hastekeisersnitt. Hadde aldri trodd at akkurat det skulle gå så mye inn på meg, men det gjorde det virkelig. Følte liksom at jeg fikk med meg alt det "vonde" med å føde, men ikke finalen. Men for all del, har et velskapt barn som aldri ville kommet ut vaginalt, så jeg er takknemlig for at jeg bor i et land der keisersnitt er en mulighet. Men håper at jeg en annen gang kan føde vaginalt.

Hadde planlagt ks med barn nr to - føler meg ikke snytt i det hele tatt! Med første barn hadde jeg vanlig fødsel (urk), og jeg er ikke i tvil om at jeg foretrekker ks :) Det var helt topp. Barnet kom opp på brystet mitt med en gang, ammingen kom i gang like fort som ved vanlig fødsel..

 

  • 3 uker senere...

Føler meg veldig snytt egentlig! Har hatt mange tunge dager og hatt det psykisk tungt pga haste k.s! Men veit d var for det beste da hjerterytmen var ugjevn han lå på tvers og hadde bæsja i vannet + at han hadde navlestrengen to ganger rundt halsen! Men selv var jeg så jæææævli forberet på vanlig fødsel! Jeg skulle føde normalt om det blei setefødsel eller vanlig! Ks var uaktuelt så fikk en hefti knekk av selvtillitten! Men men... skal ikke være så forberett på noe neste gang.

Nei, jeg er en flott opplevelse rikere, og ville IKKE vært det foruten!!

 

Nå skal det sies at jeg hadde fødselsangst og var fast bestemt for KS. Da jeg fikk det innvilget var jeg kjempeglad og nølte ikke et sekund. Jeg gledet meg til en rolig og kontrollert fødsel uten smerter, og det fikk jeg også. Smertene etterpå var jeg forberedt på, så jeg taklet de bra.

 

Et KS oppleves utifra de forventningene man selv har. Har man gledet seg til en vaginal fødsel, er kanskje KS en nødløsning. For meg hadde det vært et stort nederlag å måtte føde vaginalt, da hadde jeg følt meg snytt for KS'et.

 

 

nei jeg føler meg ikke snytt for en fødsel, selv om det var meningen at jeg skulle det. men jeg synes det er litt vanskelig å snakke med de som har født normalt om det, nå vet jeg hvordan mennene har det, denne: du aner ikke hva vondt er hvis ikke du har født med rier og hele pakka. ks så slipper man "billig" unna.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...